Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Sorg og sommerfugler

Nylig utkom Gunn Hild Lems bok ”Sorg og sommerfugler” – om den avdøde ektemannen Steinar Lems kreftsykdom og død og om sorgreaksjonene og livet etterpå. Gunn Hild Lem skriver sterkt og nært om et krevende tema. Men i hele teksten skinner kjærlighetshistorien gjennom.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Nylig utkom Gunn Hild Lems bok ”Sorg og sommerfugler” – om den avdøde ektemannen Steinar Lems kreftsykdom og død og om sorgreaksjonene og livet etterpå. Gunn Hild Lem skriver sterkt og nært om et krevende tema. Men i hele teksten skinner kjærlighetshistorien gjennom.

Gunhild_Lem_250
Gunn Hild Lem har skrevet boka "Sorg og sommerfugler". Foto: Lillian Jonassen
Boken handler om hvordan en liten familie ble rammet av kreftsykdom, om to jenter på seks som mister pappa, om møtet med helsevesenet og alternativ medisin, om journalistene, om sorgen, om Mads, den nye kjæresten, om folkesladder – og om den vanskelige veien videre.

Med tillatelse fra forfatteren og Aschehougs forlag bringer framtiden.no utdrag fra boka:

”Døden er logisk. Det er livet, bevisstheten om lyset og blomstene og vår arrogante lille katt som er ubegripelig”.

Det er synd på mennesket sa Steinar. – Mennesket burde vært enten eller - enten sårbart eller dødelig. At vi er begge deler, er ikke til å bære. At jeg måtte bære hans dødelighet, var i alle fall ikke til å bære.

Jeg stusser alltid når jeg hører om eller treffer mennesker som ikke har noe forhold til sin egen dødelighet. Som aldri reflekterer over hvor tynn huden er, hvor skjør balansen er og hvor uhyre mange ting i kroppens maskineri som kan og som med tiden vil gå galt med utslettelse til følge. Døden er logisk. Det er livet, bevisstheten om lyset og blomstene og vår arrogante lille katt som er ubegripelig.

Skal han dø i dag, mamma? – Neida, lille venn, vi vet ikke når noen dør, men det blir ikke i dag, og vi håper det blir veldig lenge til. Enten så får vi et mirakel, og de kommer uhyre sjelden, og faktisk ikke noe oftere for religiøse, eller så får vi noen få måneder - og det er jeg redd blir noen måneder jeg ikke klarer å bære vekten av samlet.

De får komme langsomt mens jeg puster og henter og bringer og koker og kaster og vasker opp og setter sprøyter og skriver… Faen, jeg skulle ønske jeg trodde på forbønn og himmelen og hele skiten.…

Torsdag har vi vår siste gode dag, men vi vet det heldigvis ikke da. Å vite at noe er siste gang, ødelegger bestandig alt. Det fyller opplevelsen med sorg.

Jeg ville ikke ha en mann som var nesten dobbelt så gammel som meg, og jeg tror jeg brukte det første året på å forklare ham at han var et høyst midlertidig eventyr.

Men jeg var fortryllet og forhekset, og den fortryllelsen brast bare aldri. Som jeg har elsket! Og som jeg har blitt elsket. Lisa Ekdahl skal faktisk ha litt av æren for vårt forhold fordi jeg igjen og igjen hørte på en sang der hun synger at «det är en nåd att få sån kärlek, och ett brott att låta den gå».

Jeg har følt meg oppslukt av et eventyr, og jeg kunne ikke la ham gå.

Steinar var ingen lett mann. Forfatteren Vetle, en mann Steinar elsket og beundret og derfor plaget nesten like nådeløst som meg, sa det sånn: «Steinars krav til redelighet, anstendighet, ryggrad, helhet, altruisme, mot og dybde, kan være en belastning når man bare ønsker en halv øl på Theaterkafeen og litt prat om været.»

Etter en uke ringer VG og Dagbladet. Han gir intervjuer. Jeg fatter ikke hvordan han klarer å snakke klart og sammenhengende om sin egen død med kamera og mikrofon foran seg.

Beundringen min stiger om mulig enda mer. Jeg sitter ved siden av og synes det er krevende nok bare å puste og ikke gråte med fremmede mennesker i stuen og sorgen vår. Men kanskje er det kameraet og mikrofonen som gjør det mulig. De skaper en distanse han ikke får når han sitter med meg eller jentene. Da er det onde så nært, så helt inne i kroppen og sjelen. Alene snakker vi ikke om døden. Vi holder hverandre bare tett, tett.

Søndagen er lang og vond. Endelig kommer spørsmålet direkte til meg: – Skal jeg dø nå? Jeg klarer ikke lenger å lyve, men jeg klarer heller ikke å si det høyt. – Var dette det hele, spør han. Jeg gråter. Det kjennes som om tårene kommer fra bakhodet et sted. De presser på som om hodet skal gå i stykker. Altfor mange av dem til at de slipper ut gjennom trange tårekanaler.

Det var leit, sier han trett. Men leit dekker så lite. Leit er en skitten liten brøytekant en snødag i Oslo med hvitt kaos i hele byen. – Ikke gråt sånn, sier han. – Du må ikke tenke hvordan du ville synes det er å dø. Det er verre å dø når du er 33 enn når du er 57.

Han tar en pause før han fortsetter: – Men det ville vært lettere om jeg ble 67. – 57 er så lite, gråter jeg. – Det er så urettferdig. Vi holder hverandre i hendene. – Er du glad i meg, spør jeg, ikke fordi jeg ikke vet svaret, men fordi jeg vet det. Fordi jeg vil at han skal si det enda en gang. Fordi jeg skal bære på dette onde og klare å leve, og jeg er så sliten allerede før sorgen. Dette vil jeg ha, bare for meg selv.

– Uendelig, sier han. – Det har jeg alltid vært. Drømmedama. Jeg forsøker å smile, men klarer ikke. – Er du redd for å dø, spør jeg. – Ikke for døden, bare for å miste deg og ungene. At jeg skulle få dere og så miste dere igjen så fort … Setningen dør ut. Jeg holder ham i hånden lenge, men det kommer ikke mer.
-----------
Ingenting kunne forberedt meg på stillheten som oppstår når et menneske slutter å puste. Mannen min. Kjæresten min. Det gjør fysisk vondt at han ikke lenger trekker pusten. Men ingenting kunne heller forberede meg på at nærværet hans skulle forsvinne.

Hele dagen mens han var bevisstløs, var han nærværende likevel. Jeg satt hos Steinar, vennen min. Nå sitter vi ved siden av en tom kropp. En kropp ødelagt av kreft. Jeg får en overveldende følelse av at her er det ikke mer å våke over. Steinar har sluppet løs. Hvis han fremdeles finnes, er han et helt annet sted.

Noe av det siste Steinar sa før han mistet bevisstheten, var at vi må være snille med hvaler. Jeg gråt over at han midt i sin fortvilede situasjon fortsatte å bry seg om en annen art. Men noe av det mest fantastiske med vår menneskelighet er at vi nettopp kan strekke oss ut over alle våre begrensninger.

Steinar har blitt kalt asket, dommedagsprofet og aktivist. For noe tøys! Steinar var en kunstner, en intellektuell, en hamsunsk August – bare med et moralsk alvor – og hans glitrende vidd og forbausende humor varte helt til slutt.

Denne artikkelen har stått på trykk i Framtiden i våre henders medlemsblad Folkevett. Bladet er tilsluttet Fagpressen og arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Ansvarlig redaktør er: Arne Storrønningen.
Normal 0 21

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!