Tåkete fra forbruksforskere

Linnerud og Holden innfører et problematisk skille mellom store og små tiltak. Sparedusj blir småting, mens det å velge sykkel fremfor bil, og grønt fremfor kjøtt i butikken blir store tiltak. Denne forskjellen er så kryptisk at knapt nok de selv forstår forskjellen. For dem er forbruk knyttet til bil, bolig og biff store tiltak. Men hvorfor har ikke for eksempel sparedusj noe med drift av bolig å gjøre?

Men forskerne gir seg ikke der. De hevder at små klimavalg, definert som skifte til sparedusj og sparepærer, underskrift på opprop og medlemskap i miljøorganisasjoner, vil føre til at man øker utslippene på andre områder, og da gjerne flyreiser eller bilkjøring. Men påstandene dokumenteres ikke. De bestrides da også sosialpsykologisk forskning som tyder på at det motsatte er tilfellet. De glemmer det viktigste skillet med hensyn til forbruk, skillet mellom individuelle, frivillige tiltak og politiske tiltak. Politiske vedtak der avgifter, påbud eller forbud styrer livsstilen og forbruket til oss alle. De glemmer også at personer som gjør små og store endringer i livsstil og forbruk, gjør en viktig jobb med å tilrettelegge for politiske endringer. Små tiltak teller. Sett i forhold til verdens klimagassutslipp blir det meste mikroskopisk, også nordmenns forbruk innenfor bil, bolig og biff. Siden vi slipper ut CO₂ fra morgen til kveld året rundt, bør vi stimuleres til å delta i en dugnad for å kutte klimautslippene.
Holden og Linnerud har de beste hensikter, men de bommer. Det er ingen som tror at de bitte små tiltakene er nok, verken sparedusjer eller sykkelturer redder verden alene. Det som virkelig monner er politiske vedtak som tvinger frem adferdsendringer for hele befolkningen. Da trenger vi drahjelp fra forbrukere som frivillig gjør både små og store tiltak. Å gi disse en følelse av at de små tiltak er skadelige, er lite fruktbart.