Offentlig etikkløshet
Av Mekonnen Germiso Av Eirik Hovland Steindal
Rapporten er utgitt med støtte fra Norad
Sammendrag
Norske myndigheter fremstår som en bremsekloss i arbeidet med etikk i offentlige anskaffelser. Myndighetenes politikk bærer preg av svake retningslinjer, treg implementering, manglende vilje eller mot til å utvide og styrke de retningslinjene som finnes og generelt dårlig formidling av det juridiske handlingsrommet til offentlige innkjøpere.
Det finnes i dag et betydelig rom for å stille etiske og sosiale krav ved offentlige anskaffelser, som norske myndigheter ikke benytter seg av. Den forsiktige linjen gjenspeiles i et fravær av etiske retningslinjer i store statlige institusjoner slik som Politiet, Forsvaret og Helse Sør-Øst.
Brutte løfter
I Soria Moria-erklæringen fra 2005 heter det at det offentlige skal gå foran som et godt eksempel ved å etterspørre varer som er ”tilvirket etter høye etiske og sosiale standarder”. Denne gjennomgangen viser at norske myndigheter er en sinke i det internasjonale arbeidet med å etablere etiske retningslinjer for offentlige innkjøp.
Først fem år etter at EU-kommisjonen avklarte at det er legitimt å stille grunnleggende etiske krav ved offentlige innkjøp, åpnet Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) i 2006 for å stille denne typen krav. De kravene som da forelå begrenset seg til helt fundamentale og ukontroversielle rettigheter: ILOs kjernekonvensjoner.
Norske myndigheter har imidlertid fremstått som tvetydige på området. I oppdragsbeskrivelsen til en juridisk utredning av etikk og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser, i 2007, ber Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) om utredning av forhold EU-kommisjonen har avklart for syv år siden. Situasjonen vitner i beste fall om manglende kunnskap, i verste fall om passivitet.
Rom for etikk
Erfaring fra andre EU-land, og tilhørende offentlige institusjoner, tilsier at handlingsrommet for å stille etiske og sosiale krav er langt større enn det norske myndigheter så langt har lagt til grunn. En ekstern juridisk utredning på oppdrag av BLD, fra i år, underbygger dette.
Vår gjennomgang viser at, på bakgrunn av internasjonale erfaring og eksempler, kan foruten ILOs mest grunnleggende konvensjoner, kjernekonvensjonene, følgende krav vurderes som legitime:
- den arbeidsrett og arbeidsmiljølovgivning som finnes i produsentlandet skal følges,
- FNs barnekonvensjon artikkel 32,
- FNs konvensjon om diskriminering av kvinner
- FNs menneskerettigheter, og
- ILO konvensjonene 148, 155 og 170, og
- prioritering av rettferdig handel-merkede produkter.
Offentlige institusjoner neglisjerer etikk
En gjennomgang av de etiske retningslinjene til tre offentlige institusjoner: Politiet, Forsvaret og Helse Sør-Øst, belyser et påfallende fravær av etiske hensyn i institusjonenes innkjøpspolitikk. Ingen av de tre institusjonene har antatt grunnleggende etiske retningslinjer i sin anskaffelsespolitikk.
Til tross for at disse institusjonene har et betydelig innkjøpsapparat og er vel informert om mulighetene til å stille etiske krav i sine innkjøp, neglisjeres hensynet til etikk. På bakgrunn av avsløringer om uverdige arbeidsforhold hos leverandører til offentlige institusjoner i andre europeiske land, er det betydelig risiko for at Politiet, Forsvaret og Helse Sør-Øst bidrar til brudd på menneskerettigheter og faglige rettigheter i produksjonslandet.
Etisk pådriver
Innføringen av etiske hensyn i offentlige anskaffelser i EU er avhengig av at statlige myndigheter og offentlige institusjoner inntar en aktiv rolle og utfordrer det handlingsrommet som fins. Sverige har kommet langt i dette arbeidet; svært mange offentlige institusjoner stiller i dag omfattende krav til sine leverandører. - Vi må lære av andre foregangsland og institusjoner og aktivt søke råd, sa daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy i en tale om bærekraftige anskaffelser i 2006. Lite tyder på at retorikken er fulgt opp i praksis.
Krav må følges opp
For å stille etiske og sosiale krav, er det fra EU-kommisjonens side en forutsetning at den institusjonen som stiller krav også ser til at disse etterleves. Betingelsen utgjør en betydelig utfordring, særlig for små og mellomstore offentlige institusjoner med begrensede ressurser. I Sverige samarbeider en rekke kommuner og fylker om denne typen kontroller, og et sentralt kontrollorgan er nå under planlegging. At norske myndigheter tilsynelatende ikke helt har tatt innover seg denne viktige problemstillingen, eller har tatt ansvar for å løse den utfordringen dette utgjør, sinker det videre arbeidet med etikk i offentlige anskaffelser.
Veien fremover
BLD har nylig i gangsatt arbeidet med en ny veileder til etikk og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser. Dersom den høye faneføringen fra Soria Moria-erklæringen skal etterleves, må Norge snarest mulig innta en langt mer progressiv stilling.
Myndighetene bør, på bakgrunn av de mest fremtredende internasjonale erfaringene, utvide de etiske retningslinjene for offentlige anskaffelser som i dag foreligger. Retningslinjene bør oppdateres jevnlig og legges til grunn for den nye handlingsplanen om offentlige anskaffelser i 2010.
For å lykkes med en etisk fundert innkjøpspolitikk, er det dessuten viktig at retningslinjene og mulighetene formidles til den allmenne offentlige innkjøper, samt at det tilrettelegges for at disse skal kunne følge opp kravene.