Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

I-hjelpen 2006

Norge mottok 28 milliarder norske kroner i en gavepakke fra utviklingsland i 2005. Det er 62 % mer enn det som ble gitt i bistand til utviklingsland samme år. Slik omvendt bistand, eller i-hjelp, skyldes industrialiserte lands store fortrinn i vare-, kapital- og arbeidskraftmarkedet, kombinert med at utviklingsland påføres store kostnader for miljøbelastninger som i overveiende grad er forårsaket av industrialiserte land.
Hele rapporten:  Hele rapporten: "I-hjelpen 2006. De fattiges bistand til de rike" (pdf) 687.50 Kb
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Norge mottok 28 milliarder norske kroner i en gavepakke fra utviklingsland i 2005. Det er 62 % mer enn det som ble gitt i bistand til utviklingsland samme år. Slik omvendt bistand, eller i-hjelp, skyldes industrialiserte lands store fortrinn i vare-, kapital- og arbeidskraftmarkedet, kombinert med at utviklingsland påføres store kostnader for miljøbelastninger som i overveiende grad er forårsaket av industrialiserte land.
pdf  Hele rapporten: "I-hjelpen 2006. De fattiges bistand til de rike" (pdf) 687.50 Kb
Overføringene har bakgrunn i en økonomisk ubalanse mellom rike og fattige land. Med begreper hentet fra bistandsterminologi, kan vi si at de rike landene mottar både varebistand, finansbistand, ekspertbistand og miljøbistand fra de fattige. For Norges del er det varebistanden (13 mrd) og miljøbistanden (15 mrd) som er størst.

Norge tjente 13 milliarder på lavt prisede u-landsvarer i 2005

Varebistanden beregnes her som det Norge tjente på at råvarer, tekstiler, klær og sko som vi importerer fra u-land har falt i pris siden 1980. Denne gevinsten økte med 1,6 milliarder kroner, eller 14 %, fra 2004 til 2005.

Årsaken ligger hovedsakelig i prisreduksjon på tekstiler og bekledningsvarer, som er viktige eksportartikler for utviklingsland. I-hjelpen for disse industrivarene overgår for andre året på rad den for råvarer – og utgjør den høyeste summen som noen gang er målt i denne rapportseriens historie – hele 7,6 milliarder kroner.

I-hjelpen for råvarer utgjorde til sammenligning 5,3 milliarder kroner, som er en liten nedgang fra 2004. Dette er hovedsakelig et resultat av at prisoppgang på enkelte viktige råvaregrupper har kompensert for den generelt svake prisutviklingen på råvarene vi importerer fra utviklingsland. Dette gjelder for eksempel prisutviklingen på manganmalm, kaffe, melasse og alumina.

Til tross for prisoppgangen vi har sett i råvaremarkedene de siste fem årene, utgjør realprisene på råvarer som eksporteres i stort omfang fra utviklingsland til industriland, fortsatt bare 70 % av det de gjorde i 1980. FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD) anser at, med unntak av en håndfull metaller og energivarer, vil prisoppgangen på tradisjonelle eksportvarer fra utviklingsland være kortvarig.
Dersom prisene på råvarer, jordbruksvarer, tekstiler, klær og sko importert fra utviklingsland siden 1980 hadde utviklet seg likt med prisene på alle varer som omsettes i Norge, måtte vi ha betalt 13 milliarder kroner (65 %) mer enn det vi faktisk gjorde, for de mengdene vi importerte i 2005.

Det presiseres her at økt varebistand til Norge ikke automatisk har sitt motsvar i tilsvarende tap i utviklingsland. Dette skyldes at vi får økt i-hjelp i de tilfeller der vi øker importvolumet av en lavt priset vare, mens eksportørlandet ikke nødvendigvis opplever et tilsvarende tap som følge av eksportøkningen isolert sett, selv om prisen ikke er like høy som den har vært før. Varebistanden forteller med andre ord om hvor mye Norge har tjent på at prisutviklingen i dette vareutvalget har vært svakere enn den generelle prisutviklingen på varer i Norge.

Stor miljøbistand

Miljøbistand brukes her om den gevinsten industriland har av å kunne påføre utviklingsland miljøskader uten å måtte betale kompensasjon for dette. I denne rapporten behandles bare én type miljøbistand, nemlig utslipp av klimagassen CO2. Industrialiserte land slipper ut vesentlig mer CO2 per innbygger enn utviklingsland, mens utviklingsland ofte rammes hardest av skadevirkningene.

Å beregne størrelsen på slik bistand byr på utfordringer, særlig på grunn av problemene med å kostnadsfeste komplekse skadevirkninger av CO2-utslipp. Med utgangspunkt i prinsippet om omsettelige utslippskvoter, fordelt likt blant alle land i forhold til deres folketall, har vi beregnet miljøbistanden for 2005. Ettersom industriland slipper ut mye mer per innbygger sammenlignet med utviklingsland, må de i et slikt system kjøpe utslippskvoter i stort omfang fra de sistnevnte dersom de velger å opprettholde sine nåværende utslipp. Ulike beregninger som er gjort med dette utgangspunktet, kan tyde på at prisen for retten til å slippe ut ett ekstra tonn CO2 da ville ligge på om lag 627 kroner ($ 98).

For å kompensere for forskjellen mellom den utslippskvoten Norge ville blitt tildelt på grunnlag av folketallet, og vårt faktiske utslipp av CO2 i 2005, skulle vi betalt 15 milliarder kroner i kvoteomkostninger til utviklingsland dette året.
Tallet antas å være et lavt anslag for den miljøbistand utviklingsland yter Norge, ettersom anslaget blant annet ikke tar høyde for historisk akkumulert miljøgjeld. Vi har gjennom flere tiår sluppet ut CO2 i langt større utstrekning enn de aller fleste utviklingsland, uten å kompensere dem for dette. Bare rentene på en slik miljøgjeld utgjør trolig en betydelig større sum enn 15 milliarder.

Norge får lite direkte finansbistand

Med finansbistand mener vi det rike land tar inn i renter og avdrag på illegitime lån til utviklingsland, det vil si lån som det ikke er rimelig å kreve tilbakebetalt; eksempelvis lån som er gitt til korrupte og udemokratiske regimer.

Norges utestående fordringer av denne typen er små i det internasjonale gjeldsbildet. Blant norske fordringer som kan regnes som illegitime, er noen av de statlige fordringene på utviklingsland som har oppstått ved at staten gjennom Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK), til tider på et tvilsomt grunnlag, har garantert for lån knyttet til eksport av norske varer. I 2005 ble 735 millioner kroner tilbakebetalt i renter og avdrag på utestående GIEK-fordringer. Noe av dette kom imidlertid fra europeiske land, og ikke alt som ble tilbakebetalt av utviklingsland skyldtes nødvendigvis illegitime lån.

Norske myndigheter vedtok høsten 2006 å slette 520 millioner kroner av de 2,9 milliardene i gjeld fra den såkalte Skipseksportkampanjen. Sudan og Burma er inntil videre utelukket fra gjeldslette og vil fra neste år være de eneste landene som har illegitim gjeld utestående til Norge, tilsvarende 2,4 milliarder kroner.

Hjerneflukt og spilt kompetanse

I mangel på ny statistikk er det her bare gitt et kort sammendrag av hovedfunn i I-hjelpen 2004. Innvandringen fra utviklingsland til Norge har et betydelig preg av ”hjerneflukt”. Det vil si at langt flere av innvandrerne har høyere utdanning, enn gjennomsnittet av innbyggere i landene de kommer fra. Tall fra 2001 viste også at innvandrere fra utviklingsland har oftere høyere utdanning enn innfødte nordmenn.
Norge har imidlertid vist liten evne eller vilje til å dra nytte av innvandrernes kompetanse, og har følgelig hatt lite netto økonomisk fordel av innvandrernes kompetanse. Til tross for at de er vel så godt utdannet som innfødte nordmenn, er innvandrere langt oftere uten arbeid enn, og sterkt underrepresentert i høyt kvalifiserte stillinger.

pdf  Hele rapporten: "I-hjelpen 2006. De fattiges bistand til de rike" (pdf) 687.50 Kb

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler