Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Nigeria: Statoils svarte hjerte

Det bor 130 millioner mennesker i Nigeria. Statoil begrenser sitt samfunnsansvar i et av verdens fattigste land til gode betingelser for hovedsakelig 43 lokalt ansatte.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Det bor 130 millioner mennesker i Nigeria. Statoil begrenser sitt samfunnsansvar i et av verdens fattigste land til gode betingelser for hovedsakelig 43 lokalt ansatte.

Av Anne Hege Simonsen
Norwatch  

Artikkelen sto på trykk i magasinet Folkevett nr.3 - 2006

Ute er himmelen grå og regnet dundrer mot bakken. Inne løper takviftene amok. Bordene er kledd med rød silke som rasler i den sterke vinden. På talerstolen står nå Christine Holst, Statoils nye direktør i Nigeria. Holst har bare vært i landet i seks uker, og nå står hun ansikt til ansikt med et 20-tall miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner som alle har en høne å plukke med oljebransjen i Nigeria.

– Vi har allerede vært i Nigeria i 12 år. Vi er her for å bli, sier Holst. Direktøren regner med at selskapet kommer til å begynne å tjene penger i 2007-2008. Statoil har boret 11 brønner i havet utenfor den nigerianske kysten uten å finne drivverdige forekomster. Sammen med giganten Chevron starter de imidlertid utvinning i den løfterike blokken Agbani i 2007. Chevron er operatøren, men Statoil eier 20 prosent i sammenslutningen. Det bør bli penger av det, penger til Statoil og til den norske statskassen.

Men hva med Nigeria og nigerianerne? Tilhørerne vet at nigeriansk olje er attraktiv på verdensmarkedet. Likevel er det ingen økonomisk utvikling å spore for de 130 millioner innbyggerne i Afrikas mest folkerike land. Statens fordelingspolitikk er et av problemene, korrupsjon et annet. David Ugolor, som leder den nigerianske ”Publish what you pay”-kampanjen, krever at Nigeria må lovfeste selskapenes plikt til å publisere hva de betaler i signaturbonus for konsesjonene sine. Han er lei av at korrupsjon blir oppfattet som et afrikansk problem, når også oljeselskapene har nytte av praksisen.

Fra talerstolen sier Holst at Statoil er et selskap med sterke verdier. De står for åpenhet, innsyn og operere med en null-toleranse mot korrupsjon.

- Vi ønsker å bidra til samfunnsutviklingen. Vi vil bidra til menneskerettigheter og til arbeidsrettigheter. Vi er i landet som gjester, sier hun.

Gjør som alle andre
I september 1995 hadde Statoils pipe en annen lyd.

– Vi er i Nigeria fordi alle andre er det, sa Statoils daværende informasjonsdirektør Arild O. Steine til Aftenposten. Da hadde Statoil vært i Nigeria i tre år.

– Da Statoil etablerte seg i Nigeria i 1992 var Nigeria et militærdiktatur, ledet av general Ibrahim Babangida. Året etter ble det politiske klimaet merkbart røffere da et demokratisk presidentvalg ble annullert.

Militærregimet var ikke fornøyd med vinneren.For oljebransjen, inkludert Statoil, var det imidlertid ”business as usual”. Hvem som styrte landet var ikke så viktig.

Presset til endring
1995 er året verken Nigeria eller den internasjonale oljebransjen glemmer. General Sani Abacha satt ved makten, og hans regime var et av de blodigste i Nigerias historie. I november ble forfatteren, miljø- og menneskerettighetsforkjemperen Ken Saro-Wiwa henrettet for sin kamp mot den største aktøren i oljebransjen, Royal Dutch/Shell og det nigerianske diktaturet.

Henrettelsen vakte sterke internasjonale reaksjoner, så sterke at oljebransjen, inkludert Statoil, måtte forholde seg til dem. Norske miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner mente Statoil burde ha trukket seg ut av landet allerede da Saro-Wiwa ble fengslet i 1994.

Informasjonsdirektøren Arild O. Steine hevdet at Statoils ikke hadde som policy å uttale seg om ”politiske forhold, styresett og så videre”.

Best i klassen - for hvem?
I 1996-97 la Statoil om profilen og ansatte en egen direktør med ansvar for menneskerettighetsspørsmål. I dag fremstår Statoil som svært politisk korrekt, og understreker at det er et konkurransefortrinn å bli forbundet med menneskerettigheter og godt styresett.

I Statoils resepsjon på Lagos Island står en liten plakett. 26 september 2005 fikk selskapet tildelt pris fra den 18. World Petroleum Congress for oljebransjens beste sosiale prosjekt, nemlig Akassa-prosjektet i Nigeria. Statoil har dermed fått en håndfast stjerne i boka som flinkest i klassen, slik oljebransjen selv ser saken.
Statoil tolker sitt samfunnsansvar i Nigeria som god personalpolitikk overfor de ansatte, og noen investeringer i lokale prosjekter:

Christine Holst understreker at Statoils samfunnsansvar først og fremst gjelder deres egne ansatte. I dag dreier dette seg kun om 43 personer, hvorav fem nordmenn. Dernest kommer andre aktiviteter i landet, som støtte til et lokalsamfunn i Niger-deltaet og et hiv/aids-prosjekt.

– Vi erkjenner at vi er en sosial aktør, i alle fall til en hvis grad. Men det sosiale engasjementet må samsvare med businessprofilen. Vi ser dette som en plan for suksess, sier Holst.

Ikke bedre enn andre

Historiker Helge Ryggvik ved senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) har oljebransjen som et av sine forskningsfelt. Han mener Statoil umulig kan gjøre noen forskjell i et land som Nigeria så lenge selskapet drives etter kommersielle kriterier.

Statoils engasjement i utlandet begrunnes ofte med en ”vi er bedre enn andre”-argumentasjon. Men selv om den norske staten er majoritetseier i Statoil, så drives ikke Statoil etter samfunnsøkonomiske prinsipper. Selskapet opererer bedriftøkonomisk som alle andre, sier han.

Helge Ryggvik er ikke motstander av internasjonale investeringer i fattige land som for eksempel mangler teknologi, men han mener det er umoralsk at overskuddet fra oljevirksomheten skal gå til selskapene og ikke til landene som forvalter oljeressursene. Oljeformuen gjør at nettopp Norge befinner seg i en spesiell moralsk situasjon. Norge forvalter fossilt brennstoff fra hele menneskehetens historie til eget forgodtbefinnende. Det bør legge noen føringer for statens utenlandske engasjement, mener han.

Stikker til havs
Statoils virksomhet i Nigeria er og kommer til å fortsette å være til havs. Dermed er selskapet forskånet for direkte konfrontasjon med de mange sosiale og politiske problemene som hefter ved oljebransjen på land i Nigeria. 10 år etter henrettelsen av Ken Saro-Wiwa har gemyttene langt fra lagt seg. I dag er det politiske landskapet militarisert og mangfoldig. Ingen har full kontroll over hvor mange personer som har våpen eller hvem som kontrollerer dem. Oljeinstallasjoner er stadig utsatt for hærverk eller tyveri og iblant blir også oljearbeidere kidnappet.

– Selskapene stikker til havs. Det skaper nye problemer for oss, sier professor Kayode Soreminku ved Obafemi Awolowo-universitetet i Ife-Ife.

– En større satsing offshore vil gjøre det enda vanskeligere for nigerianere å få jobb i bransjen.

Staten må hjelpes
Professor Soreminku oppfatter Statoil og Norge som et eksempel på en vellykket oljepolitikk, fordi Norge klarte å bygge opp et relevant utdanningssystem og en industri rundt oljebransjen som ga like store inntekter som oljeutvinningen selv. Slik har ikke nigerianske ledere tenkt. I dagens turbulente situasjon mener han dessuten at folk i de oljeproduserende statene har misforstått hva kontroll over ressursene egentlig handler om. Mange lokalsamfunn presser oljeselskapene til å skaffe dem veier, strøm, skoler og sykehus som ikke blir vedlikeholdt når oljeselskapet begynner å lete etter svart gull et annet sted. En annen variant er at selskapene betaler lokalsamfunnene penger som ofte forsvinner i lomma på lokale ledere.

– Folk blander sammen det å dele inntektene fra oljen med utvikling, sier professor Soreminku. – Dette er kortsiktige løsninger som ikke setter oss i stand til å møte framtiden.

Helge Ryggvik mener det som gjorde Norge til en sjelden suksesshistorie er at det både fantes en utviklet industri og et politisk regime som hadde velferdsstaten som mål. For å oppnå dette målet ble norske politikere dyktige til å legge press på de internasjonale oljeaktørene, blant annet ved å prioritere lokal industri. I dag er denne formen for beskyttelse av lokal arbeidskraft langt vanskeligere, og blir i mange land aktivt motarbeidet blant annet av Verdensbanken. Men nettopp her mener Ryggvik at Norge og Statoil kunne ha spilt en konstruktiv rolle.

– Hvis Statoil slapp å delta i spillet om konsesjonene kunne selskapet ha stilt seg på nasjonens side, sier han.

Avventer
Tross en etisk og miljømessig ansiktsløftning i oljebransjen de siste årene er også mange nigerianske eksperter skeptiske til hvor dypt bransjens reformvilje egentlig stikker.

– Generelt har jeg inntrykk av at oljeselskapene foretrekker militærregimer, sier Dr Funmi Adewunmi. Han er forsker ved universitetet i Lagos og spesialist på arbeidsforholdene i oljebransjen.

– Det er enklere for oljeselskapene å forholde seg til militærregimer enn til et sammensatt demokratisk system der arbeidere og lokalbefolkning har rettigheter, sier han.

Bare et fåtall nigerianere kommer inn under vingene til et av de internasjonale oljeselskapene og får opplæring som holder internasjonal standard. De aller fleste lokalt ansatte er ufaglærte, underbetalte og blir gående på ulovlige kontrakter i årevis.

Om Statoil er bedre enn andre synes Dr Adewumi det er vanskelig å vurdere, i og med virksomheten er så liten:

– Vi får vente og se hva som skjer når de begynner å tjene penger.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!