Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 63

Skolen - en reklamefri sone?

Sponsing, reklame og partneravtaler er noe som angår så godt som alle norske grunnskoler. 93 % av de 753 rektorene som deltok i vår undersøkelse svarte at deres skole på en eller annen måte hadde mottatt varer eller tjenester gjennom sponsing, reklamefinansiering eller partneravtaler med næringslivet de siste to skoleårene.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Sponsing, reklame og partneravtaler er noe som angår så godt som alle norske grunnskoler. 93 % av de 753 rektorene som deltok i vår undersøkelse svarte at deres skole på en eller annen måte hadde mottatt varer eller tjenester gjennom sponsing, reklamefinansiering eller partneravtaler med næringslivet de siste to skoleårene.

pdf  Hele rapporten "Skolen - en reklamefri sone?" 1.03 Mb

En undersøkelse om reklame, sponsing og partneravtaler i grunnskolen.

Av Asle Rein Henriksen


Problemstillingene i denne rapporten er:

  • Hva er omfanget av sponsing, reklame og partneravtaler i norsk grunnskole?
  • Hva er rektorenes holdninger til sponsing, reklame og partneravtaler?
  • Hva slags erfaringer kan man finne angående sponsing og reklame i skolen i andre europeiske land?


Sponsing og reklamefinansiering

Omfanget av sponsing ser ut til å være størst i barneskolen, der 67 % av rektorene svarte at elevene har mottatt sponsede matbokser, 48 % hadde mottatt refleksvester eller annet sponset sikkerhetsutstyr, 34 % hadde fått sponset kjøleskap og 20 % hadde fått sponsede skolesekker. Omfanget av sponsing er mindre i ungdomskolen, men der finner vi imidlertid eksempler på større tilbud av mer kontroversielle sponsorobjekter, som for eksempel automater for brus og annen drikke. 16 % av ungdomskolene har sagt nei til sponsede drikkeautomater de siste to skoleårene (mens 5 % har tatt imot). 8 % av barneskolene har sagt nei til slike automater de siste to skoleårene, (mens bare 0,3 % har tatt imot).

Også mellom by og land finner vi forskjeller når det gjelder omfanget av sponsing. For de aller fleste varekategorier er det en større andel sponsing på mindre steder enn i storbyene. Spesielt er forskjellene store når det gjelder sikkerhetsutstyr, skolesekker og mat/drikke til skolemåltider.

I de kvalitative intervjuene kom det fram at rektorene i stor grad hadde tre kriterier for å akseptere sponsorprodukter: At produktene var sunne, nyttige og stammet fra lokalt næringsliv. I tillegg ønsket rektorene helst å unngå at sponsorprodukter ble involvert direkte i undervisningssituasjonen. Som vi så over, vises dette igjen i hva som blir tatt imot, og hva slags sponsede produkter som avvises. Som ”sunne, nyttige og lokale” gjenstander, i periferien av undervisningen, gir de mest utbredte sponsorproduktene likevel sponsorene god anledning til eksponering av logo eller budskap overfor elevene og deres foreldre – og sponsoren adgang til å trekke utgiftene fra på skatten som utgifter til inntekts erverv.

Lærebøker

Sponsede og reklamefinansierte lærebøker er verdt å nevne spesielt, siden temaet har vært mye debattert. Vår undersøkelse viser to ting: For det første er sponsede og reklamefinansierte lærebøker noe rektorene er negative til. Kombinert med det politiske ordskiftet, er rektorenes og lærernes motstand sannsynligvis årsaken til at omfanget i skolen er relativt lite. Kun 3 % av skolene oppga å ha tatt imot sponsede pensumbøker, mens like mange oppga å ha takket nei til tilbud om slike. På den annen side viser undersøkelsen at andre typer sponsing og reklamefinansiering, kanskje i ly av skolebokdebatten, har fått langt større omfang.

Håndtering av sponsing og reklame

Langt flere av rektorene på mindre steder håndterer sponsing fra sak til sak, sammenlignet med rektorene i de store byene - hvor man i større grad forholder seg til kommunale vedtak. Samlet sett svarer 45 % av rektorene at de håndterer dette fra sak til sak, mens 42 % sier de forholder seg til kommunale vedtak. Et lite mindretall av rektorene (6 %) oppga at det var utarbeidet egne retningslinjer ved skolen. Slike retningslinjer ser ut til å være vanligere i ungdomskolen (10 %) og ved de største skolene (16 %), og lite utbredt i barneskolen (5 %), ved de minste skolene (3 %) og på tettsteder / i spredtbygde strøk (5 %).

En attraktiv sponsorarena?

Kun 25 % av rektorene svarte at de opplevde skolen som en attraktiv arena for sponsing og reklame. De aller fleste av disse (21 %) sa også at de opplevde at tilbudet om sponsing var begrenset fordi næringslivet oppfattet at skole og politikere m.fl har en restriktiv holdning til sponsing.

Har tilbudet endret seg?

70 % av rektorene oppga at de ikke hadde opplevd noen særlig endring i tilbudet om sponsede og reklamefinansierte varer og tjenester de siste fem skoleårene. Blant dem som svarte at det hadde skjedd en endring, svarte imidlertid hoveddelen at det har vært en økning. Størst økning ser det ut til å ha vært i ungdomskolen, der 19 % av rektorene forteller at det har vært noe eller betydelig økning. Bare 10 % av barneskolerektorene svarer det samme.

Rektorene ønsker en regulering av sponsing og reklame i skolen
76 % av rektorene ønsket seg en eller annen form for regulering av sponsing og reklame, fordelt på 52 % for en nasjonal, offentlig regulering og 24 % for prinsipielle avgjørelser på kommunalt nivå. Bare 20 % av rektorene ønsket å ta slike avgjørelser selv uten noen form for offentlig regulering.

Rektorene på tettsteder og i barneskolen, altså de kategoriene skoler som er mest sponset i dag, er i størst grad tilhengere av en eller annen form for regulering. Ønsket om regulering ser også ut til å avhenge av skolestørrelse, hvor rektorene ved de største skolene er mest for en regulering.

De kvalitative intervjuene viste at de som ikke ønsket regulering dels begrunnet dette med generelle argumenter om anledning til å bestemme selv, og dels med ønsket om anledning til å ta imot sponsortilskudd til en presset skoleøkonomi. Ønsker om regulering ble begrunnet med at det ville vært bra med hjelp ved vanskelige avgjørelser knyttet til sponsing i skolen. En nasjonal regulering ville dessuten gitt like regler for alle, noe som også så ut til å være verdsatt.

Partneravtaler: Bedre likt, men defineres ulikt

Vi undersøkte også omfanget av såkalte partneravtaler mellom skoler og næringsliv. Rektorene synes å oppfatte disse som noe annet - og mer positivt - enn sponsing. Rektorene ønsket i noe større grad å bestemme over slike på egen hånd.
I tallmaterialet om partneravtaler var det et veldig tydelig skille mellom ungdomskolen og barneskolen. Skillet ser ut til å bunne i at ”partneravtale” langt på vei betyr to forskjellige ting i ungdomskolen og i barneskolen.

I ungdomskolen handler partneravtaler stort sett om kompetanseoverføring og næringslivskontakt for elevene (elevutplassering, bedriftsbesøk, foredrag, prosjektarbeid). Vi har i rapporten kalt dette ”partnerskap av NHO-typen” – siden det passer inn i partnerskapsavtalene som NHO promoterer overfor bedrifter og skoler i sitt ”Næringsliv i skolen”-prosjekt.

Ungdomskolene har større grad av egenregulering av partneravtaler (18 %), enn av sponsing (10 %). Avtalene ser i stor grad ut til å være akseptert og ønsket. For eksempel ønsker 66 % av ungdomskolerektorene som ikke har noen partneravtaler å inngå slike. Videre er det en langt større andel av ungdomskolerektorene som ikke ser behov for offentlig regulering av partneravtaler. 47 % av ungdomskolerektorene vil bestemme om partnerskapsavtaler helt selv, mens bare 25 % vil det samme om sponsing.

Barneskolerektorenes svar ser imidlertid annerledes ut. Bedriftsbesøk, prosjektarbeid og foredrag fra næringslivspartnere forekommer også her, men i langt mindre omfang enn i ungdomskolen. På toppen av lista ligger derimot overføring av sponsede gjenstander – nærmere bestemt kjøleskap og matbokser. Vi har valgt å kalle dette ”partnerskap av TINE-typen”. Barneskolerektorene ser i langt større grad ut til å definere partnerskap som en varig og tett sponsorrelasjon.

Barneskolenes forhold til partneravtaler skiller seg også i langt mindre grad fra sponsing og reklamefinansiering enn det vi så i ungdomskolen, i og med at barneskolene har lavere grad av sak til sak-håndtering og liten grad av egne retningslinjer, kombinert med større grad av kommunale vedtak. Bare 27 % av barneskolerektorene uten partneravtaler ønsket å inngå slike (mot 66 % av ungdomskolerektorene). 73 % av barneskolerektorene ønsket dessuten en eller annen form for overordnet regulering av partneravtaler, fordelt på 29 % for prinsipielle kommunale vedtak, og 44 % for en enhetlig nasjonal regulering.

Praksis fra andre land

I alle land i utvalget vårt: Sverige, Danmark, Finland og England, er det utarbeidet veiledninger eller retningslinjer for sponsing og reklame i skolen. I Finland og England henvender retningslinjene seg både mot skolene og mot bedriftene som ønsker å sponse disse. Den svenske veiledningen dreier seg om hvordan skolene kan utforme en egen policy. De danske retningslinjene henvender seg i hovedsak mot bedrifter som ønsker å sponse skoler.

pdf  Hele rapporten "Skolen - en reklamefri sone?" (pdf) 1.03 Mb

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -