Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

I-hjelpen 2005

Norge ga 14,9 milliarder kroner i bistand til utviklingsland i 2004. Samtidig mottok vi nordmenn en gavepakke fra de fattige som var mer enn 10 milliarder kroner større.
Hele rapporten: I-hjelpen 2005 (pdf) Hele rapporten: I-hjelpen 2005 (pdf) 521.02 Kb
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Norge ga 14,9 milliarder kroner i bistand til utviklingsland i 2004. Samtidig mottok vi nordmenn en gavepakke fra de fattige som var mer enn 10 milliarder kroner større.
pdf  Hele rapporten: I-hjelpen 2005 (pdf) 521.02 Kb

Denne omvendte bistanden  skyldes at rike land nyter store fordeler i markedene for varer, kapital og arbeidskraft. I tillegg må u-land i mange tilfeller ta kostnadene ved miljøbelastninger som overveiende er forårsaket av i-land.

Med begrep lånt fra u-hjelpsterminologien, kan vi si at vi mottar både varebistand, finansbistand, ekspertbistand og miljøbistand fra de fattige . For Norges del er det varebistanden (11,2 mrd) og miljøbistanden (13,1 mrd) som teller mest i det samlede i-hjelpsregnskapet.

Vi tjente 11,2 milliarder på billige u-landsvarer

Varebistanden økte med 700 millioner kroner fra 2003 til 2004, og endte på 11,2 mrd kroner. Summen er den høyeste som hittil er beregnet. Dette fordelte seg på vel 5,8 mrd. kr. knyttet til billigere tekstiler og bekledningsvarer, og i overkant av 5,3 mrd. kr. knyttet til billige råvarer.

Den økte varebistanden skyldes hovedsakelig en prisreduksjon på tekstiler og bekledningsvarer, som er industrivarer av stor betydning for u-land. Samtidig øker importvolumet for industrivarene i vårt utvalg betydelig, og skyver varebistanden ytterligere oppover. I-hjelpen for disse industrivarene passerer for første gang i denne rapportseriens historie i-hjelpen fra billig råvareimport.

Skiftet er i noe mindre grad resultat av en moderat prisoppgang for viktige råvaregrupper, som gjorde at råvaredelen av i-hjelpen sank marginalt fra fjoråret. Nedgangen skyldes hovedsakelig høyere realpris på to viktige råvaregrupper – nikkelmatte og soyabønner – som til sammen reduserte denne delen av varebistanden med 700 millioner kroner. Beregningene for råvarer bygger på et utvalg av 49 jord- og skogbruksprodukt, mineraler og metaller.

Denne varebistanden – det vi tjente på at prisene på u-landsvarer har falt – er tidligere beregnet for 1991 og for alle år siden 1994. Beregningen av i-hjelpen viser at dersom prisene på råvarer, jordbruksvarer, tekstiler, klær og sko fra u-land siden 1980 hadde utviklet seg likt med prisene på alle varer som omsettes i Norge, måtte vi betalt langt mer for varene fra utviklingsland enn vi faktisk gjør.

Selv om realprisen på mange råvarer har steget siden 2001, ligger realprisene på råvarer og jordbruksvarer som eksporteres i stort omfang fra u-land til i-land, fortsatt 40 % lavere enn i 1980, som er valgt som basisår i våre beregninger fordi det representerer gjennomsnittsprisen i perioden 1960-1980 ganske godt. I rapporten ”Handel og utvikling 2005”, utarbeidet av FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD, 2005a), pekes det på at høy etterspørsel fra Kina og India har bidratt til en viss råvareprisøkning de siste årene, men det reises tvil om dette er nok til å opprettholde et høyt prisnivå på lengre sikt.

Stor miljøbistand

Med miljøbistand mener vi den fordelen i-land har av å kunne påføre u-land miljøskader uten å måtte betale kompensasjon for dette. I denne rapporten drøftes bare én type miljøbistand, nemlig den som skyldes at i-land slipper ut vesentlig mer CO2 per hode enn u-land, mens u-land rammes hardest av skadevirkningene. Denne formen for ubetalt kompensasjon er trolig den viktigste formen for miljøbistand fra Sør til Nord.

Å beregne størrelsen på denne bistanden byr på vanskeligheter, særlig på grunn av problemene med å kostnadsfeste skadevirkningene av CO2-utslipp. En mulig og rimelig forenkling er imidlertid å ta utgangspunkt i prinsippet om omsettelige utslippskvoter, og anta at disse ble fordelt blant alle land i forhold til deres folketall. Siden rike industriland slipper ut mye mer per hode enn utviklingsland, måtte industriland kjøpt utslippskvoter i stort omfang fra utviklingsland for å kunne opprettholde sine nåværende utslipp. Beregninger som er gjort, kan tyde på at prisen for retten til å slippe ut ett ekstra tonn CO2 da ville ligge på om lag USD 78.

For å kompensere for forskjellen mellom den utslippskvoten Norge hadde blitt tildelt på grunnlag av folketallet, og landets faktiske utslipp av CO2 i 2004, måtte landet i så fall ha kjøpt utslippskvoter fra utviklingsland for 13,1 milliarder kroner.
Dette tallet er likevel et svært lavt anslag for den miljøbistanden utviklingslandene yter Norge. Vi har nemlig i mange tiår forurenset atmosfæren deres i langt større utstrekning enn de selv har gjort, uten å betale erstatning. Bare de ubetalte rentene på denne akkumulerte miljøgjelden må antas å utgjøre en betydelig større sum enn 13,1 milliarder.

Norge får lite direkte finansbistand

Med finansbistand mener vi det rike land tar inn i renter og avdrag på illegitime lån til u-land – det vil si lån som det ikke er rimelig å kreve tilbakebetalt, eksempelvis fordi de i sin tid ble gitt til korrupte og udemokratiske regimer som sløste bort pengene.
Norge har aldri hatt store fordringer av denne typen. De norske fordringene som kan regnes som illegitime, er noen av de statlige fordringene på u-land som har oppstått ved at staten gjennom Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) på til dels tvilsomt grunnlag har garantert for lån knyttet til eksport av norske varer til utviklingsland. U-landsgjelda beløp seg til kr. 2,2 mrd. i 2004, mens det ikke finnes noen samlet oversikt over hvor mye som ble tilbakebetalt i renter og avdrag fra u-landene. Det finnes ingen samlet oversikt over hvor stor del av disse lånene som stammer fra illegitime lån. GIEK har heller ikke kunnet oppgi hvor mye som hittil er tilbakebetalt på de mest kjente og kritiserte lånene, som stammer fra den såkalte skipseksportkampanjen.
Norge antas å ha hatt ytterligere fordel av pengestrømmen til andre rike land, ettersom i-land er mer tilbøyelige enn u-land til å bruke inntektene sine på import av norske varer.

Ingen ekspertbistand i praksis

Ekspertbistanden ble inngående utredet i fjorårets rapport, og i mangel på nyere statistikk gjengis bare her funnene i korthet. Innvandringen fra utviklingsland til Norge har et betydelig preg av ”hjerneflukt”. Det vil si at en svært høy andel av innvandrerne har høyere utdanning sammenlignet med gjennomsnittet i landene de kommer fra. Tall fra 2001 avslørte også at innvandrere som kommer fra Sør oftere har høyere utdanning enn innfødte nordmenn.

Det er likevel tvilsomt om Norge har klart å dra noen netto økonomisk fordel av innvandrernes kompetanse. Til tross for at de er vel så godt utdannet som innfødte nordmenn, er de nemlig langt oftere uten arbeid, og sterkt underrepresentert i høyt kvalifiserte stillinger.

pdf  Hele rapporten: I-hjelpen 2005 (pdf) 521.02 Kb

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler