Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Blodig urettferdig

Det er forkastelig å kjøpe kjøtt fra Afrika, mener den norske bonden. Tull, mener forskeren, importøren, slakteren, kokken, grossisten og forbrukeren – og afrikaneren selv. Folkevett har vært på lammeslakting i Namibia.
Det er forkastelig å kjøpe kjøtt fra Afrika, mener den norske bonden. Tull, mener forskeren, importøren, slakteren, kokken, grossisten og forbrukeren – og afrikaneren selv. Folkevett har vært på lammeslakting i Namibia.
namibia_kjott5.jpgFor Norwatch i Namibia:
David Stenerud (tekst) og Ulvar Arnkværn (foto)

Slakting er en rå og blodig affære. Også i Namibia. Blod er likevel det siste du får se inne på det halvt norskeide lammeslakteriet Farmers Meat Packers rett utenfor småbyen Mariental sør i det knusktørre namibiske innlandet.

Av hygieniske årsaker er vi nemlig nødt til å bevege oss gjennom slakteprosessen motsatt vei av lammene. Altså, fra det slakterisjef Fanie du Plessis kaller det «rene» området, og seksjonsvis over til de «skitne», blodige og tarmete avdelingene:

Det første vi blir vist er de ferdige vakuumpakkene, de som skal til norske butikker og restauranter – lammelårene, filetene, suppekjøttet og bogstykkene. Men hvor er lammekotelettene, pinnekjøttet og fårikålkjøttet?

Benforbud
– Hvis vi hadde kunnet eksportere benet kjøtt, ville vi ha kunnet mer enn doble salget til Norge, sier slakterisjef du Plessis.

Han kan bare drømme. I Norge er nemlig alt benet kjøtt fra Namibia bannlyst, ikke så mye som en bensplint skal over grensen, enten det dreier seg om stort eller smått fe. Grunnen er frykten for kugalskap og munn- og klovsyke.

Du Plessis synes det er urettferdig – og det er vanskelig å være uenig med ham. Det har ikke vært påvist munn- og klovsyke i Namibia siden 1964, og kugalskap har de aldri hatt.

Til sammenligning var siste utbrudd av munn- og klovsyke i Sverige i 1966, i Danmark i 1985 og i Storbritannia i 2001. Norge importerer fårekjøtt med ben fra alle disse landene. Fra Danmark får vi også benet storfe.

Velsignet arbeidsplass
Lammeslakteriet i Mariental skapte mellom førti og femti nye arbeidsplasser da nordmennene kom inn i 2001. På kutteavdelingen møter vi en av dem. Patricia Labuschagne er en gutteaktig og undersetsig jente i slutten av tjueårene, som smiler om kapp med den stekende solen utenfor.

namibia_kjott6.jpg – Jeg er født på ny, forklarer hun.

Det er ikke jobben hun refererer til (så fantastisk er det tross alt ikke å skjære opp døde dyr), men Jesus.

Likevel: Arbeidet på Farmers Meat Packers, som eies førti prosent av det norske kjøttimportfirmaet BM Foods, gjør at Patricia føler seg velsignet, forteller hun.

– I 2001 jobbet jeg på dagligvarebutikken Spar og tjente 480 namibiske dollar (rundt 500 norske kroner) i måneden. Farmers Meat Packers tilbød meg 800 dollar måneden, og i dag er har jeg gått opp til 1100, beretter Patricia.

Med de pengene forsørger hun broren og søsteren – som begge er syke og alkoholiserte – deres tilsammen tre barn, og sin 65 år gamle grandtante.

– Jeg har lyst til å finne meg en mann, det er min drøm. Så får søsknene mine bare se til å bli voksne, sier 28-åringen forsøksvis bestemt.

namibia_kjott7.jpgFørste svarte sjef
Etter nesten en halv time inne på slakteriet får du Plessis endelig has på mannen som vi hittil bare har sett snurten av, svinsende som en maur frem og tilbake og overalt rundt på avdelingene.

– Petrus Tseib er på prøvetid i ledelsen, introduserer slakterisjef du Plessis.

Den travle mannen er 36 år gammel og har jobbet på slakteriet siden oppstarten i 2001. Nå er han på vei til å bli den første svarte personen i ledelsen, skryter slakterisjefen.

– Det er arbeidslederen som skal gå av med pensjon. Vi kommer kun til å rekruttere fra gulvet etter hvert som ledelsen må fornyes, forklarer Fanie du Plessis.

– Å jobbe her på slakteriet er den beste jobben du kan ha her omkring. Nå får jeg anledning til å jobbe meg oppover. Det er klart jeg er fornøyd, sier Petrus Tseib.

Stoppet av nye EU-regler
I kjølelagrene henger tusen saueskrotter og mørner før de skal til kutting et drøyt døgn senere. Ikke så spennende i seg selv, så slakterisjefen bruker tiden det tar å guide oss over til den «skitne» siden av slakteriet til å være historielærer. Ikke alt har gått som smurt siden oppstarten i 2001. Det skal ikke være lett å være afrikansk slakteri med marked i Europa.

namibia_kjott8.jpg Flere ganger har eksporten måttet stoppes som følge av forskjellige pålegg fra Europa.

– I fjor krevde EU øremerking av alle lam. Det førte til at vi ikke hadde eksport på et halvt år, mens en halv million lam ble hentet inn og merket, eksemplifiserer du Plessis.

Smalahove til Sør-Afrika
Det er ikke nødvendig med ny håndvask og støvskrubbing når vi endelig trer inn i selve slakteavdelingen. Stimen fra nydøde dyr ligger tykt i luften, det lukter søtt av varme tarmer og blod. Prosessen er så kjapp at flådde og innvollstømte lam fremdeles har sammentrekninger i rumpeballene der de henger på rekke og rad – ferdig stemplede, nakne, rosa og hodeløse.

Hodene står på spidd, og skal eksporteres til Sør-Afrika, hvor de spiser dem flammesvidde som vestlendingene spiser smalahove.

– Øynene er spesielt gode, mener du Plessis.

Ingenting fra sauen går til spille her: Kjøttfulle bein, pølsetarmer, nyrer, hjerte, lever, testikler og pung, skinn… innenlandsmarkedet sier ikke nei takk til noe.

Det er trangt. Vi snirkler sidelengs gjennom sylfersk død og tåke, men kan ikke unngå å bli truffet i siden eller pannen av en og annen opp ned dinglende og kroppsvarm ungsau. Lammene var 15-16 kilo tunge da de trådte inn i slaktebingen i enden av rommet – tarmløse og flådde veier de kanskje tretten. Ferdig pakket har de blitt til de syv kilo renskåret kjøtt for det norske markedet.

Vi beveger oss til enden av rommet.

namibia_kjott9.jpgHalalslaktes med 150 volt
Det går i rasende tempo. 130 lam og noen få sauer i timen, det blir tolv hundre slakt per dag.

Den knapt to ganger to meter store slaktebingen er til enhver tid fylt opp med dødsdømte dyr. De fleste er rolige, bare en og annen har skjønt alvoret og er panikkslagen.

Bøddelen står konstant lent over inngjerdingen med elektrosjokkgriperen – et digert tohåndsholdt gripetang-lignende redskap – strukket søkende ut foran seg. Minst to ganger i minuttet slår han til, setter griperen om ørene på et av lammene og holder i fire sekunder.

Dyret stivner umiddelbart til og dirrer i kraftige sammentrekninger. Lynraskt blir det fanget med en sauesaks rundt et av bakbena, svingt opp på skinnen i taket, som fører det krampetatte lammet på innsiden av bingen.

Der står en muslim som sikrer at halal-ritualene er oppfylt. Lammet skal ikke være dødt idet mannen med den svære kniven, som står ved siden av, skjærer strupen over på dyret så blodet fosser utover gulvet.

Siste fornøyelse
Ute på plassen står hundrevis av slakteklare svarte og hvite dorper-lam og venter. De vet muligens ikke på hva, men de bruker tiden godt. Flere av dem parer seg febrilsk.

– Siste sjanse, sier du Plessis, og knekker sammen i latter.

Så er det ikke noe i veien med humøret på Farmers Meat Packers i Mariental i Sør-Namibia. Det er ikke noe i veien med hygienen heller, så vidt vi kan bedømme. Arbeidsforholdene er gode, med egen lunsjordning, anstendig lønn og det hele.

namibia_kjott10.jpg Vi kan liksom ikke se for oss at et slakteri kan drives særlig bedre, men sikre kan vi jo ikke være. Når vi kommer hjem, skal vi sjekke.

Lammekjøtt
Men før vi reiser, må vi jo selv smake namibisk lammekjøtt. Det skal være av ypperste klasse, sies det, akkurat som det norske.

Vi velger oss uterestauranten Gourmet i hovedstaden Windhoek og bestiller henholdsvis grillspyd på salatseng og lammesadel med rosmarin og fennikel.

Det kan jo være at vi tilfeldigvis kom over en tryllekunstner av en kokk – vi la i alle fall  igjen et veldig stort tips.

Gilde nekter innsyn
Vel tilbake i Norge ønsker vi å skaffe oss sammenligningsgrunnlag. Ikke på maten selvsagt, lammekjøtt er topp i Norge også, det vet vi godt fra før. Nei, spørsmålet er hvordan det står til med hygienen og dyrevelferden ved norske slakterier.

Kjøttgiganten Gilde kontrollerer rundt 75 prosent den såkalte slakteriandelen i Norge. Vi tar en telefon.

– Hei, er det kommunikasjonsdirektør Nina Sundqvist?


– Ja…

– Jeg ringer fra Norwatch. Vi har vært i Namibia og besøkt et slakteri, og ønsker å gjøre det samme i Norge. Kunne det la seg gjøre at vi fikk anledning til å besøke et av Gildes slakterier…


– Jaaa…

– …med fotograf?

– Nei, fotografen vil vi ikke ha inn der.

– Ikke?


– Nei, vi tillater ikke eksterne fotografer inn på anleggene. Men vi har jo mange fine bilder du kan få av oss.

Nei, da kan det være det samme.



--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

namibia_kjott11.jpgVil nordmenn ha afrikakjøttet?

Namibia og Botswana får ikke eksportere en eneste halvkilo mer storfekjøtt til Norge enn det de allerede gjør.


U-landskvoten er oppbrukt, den såkalte tilleggskvoten er i praksis stengt for fjernliggende land, og de afrikanske landene forbys å eksportere fårikål, koteletter og annet kjøtt med bein.

Grensen en nådd, og det lille kjøttet Namibia og Botswana selger pålegges en gjennomtesting – for landenes og importørenes regning – så grundig at man skulle tro det skulle transplanteres inn i noen.

Urettferdig? Det kan virke sånn – men det er kanskje like greit for oss. For vil vi egentlig ha kjøttet deres?

Det kommer an på hvem vi spør.

Kokken: Ja
– Jeg har selv reist en del i Botswana og jeg har bodd i Zimbabwe en stund, og kjøttet jeg fikk der var noe av det beste jeg har vært borti, sier matspaltist Andreas Viestad.

– Dessverre gjør en del av hygiene- og lagringsbestemmelsene for importert kjøtt at det kjøttet vi får fra disse stedene ikke er på sitt aller beste. Men det kan helt fint konkurrere med norsk hverdagskjøtt – det du får på super’n – både når det gjelder kvalitet og pris, mener han.

Og så er det økologisk:

– Så vidt jeg forstår er det ikke særlig mye bruk av kraftfôr i disse landene heller, og jeg liker tanken på at kua jeg spiser har spist gras, og ikke hva det nå er som er i kraftfôret, konkluderer matkjendisen.

Slakteren: Ja

Stavanger-slakteren Albert Idsøe regnes av mange som Norges beste i sitt fag.

– Jeg har jobbet i Namibia, og det jeg i hvert fall kan si er at kjøtteksporten hjelper veldig mange mennesker dere nede, sier Idsøe til Norwatch.

Faktorer som klima, fôring og slaktepraksis, slaktevekt, trivsel, kjølepraksis, modning, hvordan kjøttet har vært hengt, slakteprosess og mye mer, gjør at slaktermesteren mener det er fånyttes å si noe bastant om hva som er best av norske melkekuer og namibisk kjøttfe.

– Men det er jevn mørhet på kjøttet derfra, på grunn av den lange modningen og den høye hygienestandarden. På mange måter er de langt foran Europa på hygiene, fordi de er så avhengige av eksporten sin, mener Idsøe.

Han mener norsk matpolitikk «dominert av landbruksdepartementet og sterke landbruksorganisasjoner» har bidratt til på falsk grunnlag å ha skadet ryktet til kjøtt fra Afrika. – Men det er blitt bedre.

Butikksjefen: Ja
– Vi hadde kjøttdeig fra Afrika til helt frem til utpå nyåret, men har ikke fått noe på en stund nå. Vi får jo bare så lenge kjøttprodusentene har varer, klager butikksjef Tor Vidar Nilsen i Rema 1000 i Vestre Torggaten i Bergen.

Nilsen kan selge botswana-kjøttet for 15 kroner per 400 grams pakke, sju kroner billigere enn den norske kjøttdeigen. Og kundene er strålende fornøyde.

– Vi har fått veldig gode tilbakemeldinger på kjøttdeigen av afrikansk kjøtt. Folk sier den er bedre å steke, sier butikksjef Nilsen.

– Jeg som kjøpmann ønsker meg mer av dette, jeg har ingen motforestillinger mot kjøtt fra Afrika, konstaterer han.

– Norske bønder er ikke like positive…

– Nei, men vi må vel komme oss videre alle sammen, verden går fremover og det handles mer over landegrensene. Det gjelder ikke bare Norge, mener Nilsen.

Venstre-idealisten: Nei
Informasjonsleder Aksel Nærstad i Utviklingsfondet ser annerledes på det:

– Det importeres i dag så små kvanta av afrikansk kjøtt at det ikke utgjør noe problem. Men vi kan ikke komme i den situasjonen at vi må nedlegge norsk landbruk for at u-landene skal få eksportert produktene sine, sier Nærstad.

At u-land kunne trenge eksportinntektene, synes ikke informasjonslederen er spesielt relevant.

– Jeg syns man gjerne kan diskutere om man bør øke kvotene for disse landene, men det blir feil bare å se på eksportbehovene til noen u-land.

Bonden: Nei
Leder i Bonde- og småbrukarlaget, Solveig Kristin Horve, er kompromissløs.

– Jeg synes det er moralsk forkastelig å legge beslag på andres matjord når vi har matjord selv, sier Horve til Norwatch.

Bonde-lederen vil absolutt ikke øke kvoten slik at Namibia og Botswana kan få bedre avkastning på kjøttproduksjonen sin.

– Hvorfor skal vi som har jord til å dyrker mat selv, beslaglegge jorda til de som trenger den selv.

– Det er jo mest solidarisk at de eter den maten de produserer selv, sier hun.

Importøren: Ja
– Det er en vanlig misforståelse, som bunner i at mange ser på Afrika som et land, istedenfor som 53 forskjellige stater, sier Morten Sandborg i BM-Foods ironisk, når Norwatch forelegger ham uttalelsene fra Bonde- og småbrukarlaget.

– Historisk har kvegdrift vært den måten man kan høste av jorden på i ørkenlignende områder, sier han.

Sandborg er oppgitt over idéen om at namibierne og botswanerne bør spise kjøttet sitt selv.

– Jeg synes det blir like håpløst å mene det er forkastelig at Botswana eksporterer kjøtt, som å mene at vi ikke skal eksportere laks, sier kjøttimportøren.

Forskeren: Ja
Professor Ragnar Øygard ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (tidligere Landbrukshøgskolen) på Ås, gir Morten Sandborg i BM-Foods får full støtte:

– Disse landene egner seg dårlig for å produsere korn. Det gjør det formålstjenlig å selge kjøtt og kjøpe korn. Ved en slik byttehandel får landet også mer kalorier igjen, ettersom prisen på «kjøttkalorier» er høyere enn prisen på «kornkalorier», sier Øygard.

– Bonde- og småbrukarlaget mener det er «mest solidarisk at de eter den maten de produserer selv»…

– Det blir som å kreve at islendinger skal spise all fisken sin selv, fnyser professoren.

Professor Øygard mener mange nordmenns oppfatninger om Afrika er farget av bildene fra hungersnød i Etiopia, og er enig i at man har en tendens til å se på Afrika som ett land. Men Namibia er ikke Etiopia, påpeker han:

– De vil jo gjerne skaffe seg medisiner, skolegang, sånne ting, som krever importvarer. Skal man importere varer må man også eksportere noe, og for mange afrikanske land er det landbruksvarer som er det letteste å få til eksport av – og som er de viktigste eksportvarene.

Øygard mener mange afrikanske land lider under mangel på eksport, snarere enn av regnmangel og dårlig jordsmonn:

– Jeg vil påstå at for store deler av Afrika er det ikke naturgitte forutsetninger som virker begrensende, men mangelen på avsetning, den kjøpekraftige etterspørselen – de får ikke solgt det de produserer, ganske enkelt. <slutt på bokser>

Mangler bare kjøpere
Namibisk og botswansk kjøtt er godt og det er billig. Men det er ikke så mye av det.

– Afrikanske bønder har potensial for å produsere mye mer enn de gjør, dersom de får bedre avsetning for produksjonen sin, sier landbruksforsker Ragnar Øygarden til Norwatch.

Det ville de kanskje fått, hvis importøren, kjøpmannen, slakteren, kokken og forbrukeren fikk det som de ville.

Men selv ikke sammen virker de sterke nok til å rive ned forsvarsverkene vestlige bønder har reist rundt seg.
blog comments powered by Disqus