Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Kappløpet mot bunnen

Klær er en milliardbusiness av dimensjoner, men bare smuler av rikdommen kommer tekstilarbeiderne i sør til gode. Selve leverandørsystemet i tekstil-sektoren kaster lavkostland ut i en beinhard konkurranse seg i mellom, og skyver risikoen nedover i produksjonskjeden til de svakeste leddene i den fattige delen av verden.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Klær er en milliardbusiness av dimensjoner, men bare smuler av rikdommen kommer tekstilarbeiderne i sør til gode. Selve leverandørsystemet i tekstil-sektoren kaster lavkostland ut i en beinhard konkurranse seg i mellom, og skyver risikoen nedover i produksjonskjeden til de svakeste leddene i den fattige delen av verden.

Av Pia A. Gaarder
Norwatch                                           

Artikkelen finnes også på trykk i rapporten: Mektige merkeklær. Leverandørkjedens jerngrep.

Tekstilsektoren har de siste tretti årene gjennomgått en revolusjon som har omkalfatret bransjen og gjort klær til «big business». Enten det dreier seg om jeans og skjorter eller gensere og lusekofter, blir stadig flere klær sydd i lavkostland i Asia og Øst-Europa. Men så å si ingen merkevareselskap i og utenfor Norge eier fabrikkene som produserer klærne. Fabrikkene eies primært lokalt eller regionalt i fattige land, og de leverer klærne på bestilling.0)

Tekstilbransjen i Vesten har dermed ikke flyttet produksjonen til lavkostland på samme måte som tungindustrien. De færreste merkevareselskap har tatt med seg produksjonsutstyr og etablert egne fabrikker i landene hvor arbeidskraften er billig.1)

Tekstil- og konfeksjonsbransjen har derimot kvittet seg med fabrikkene, og konsentrert seg rundt design, markedsføring og salg. Denne forskjellen er en av nøklene til å forstå hvorfor konkurransen og arbeidsforholdene er blitt spesielt tøffe i tekstil-industrien, og hvorfor de helt store pengene ikke skapes i selve produksjonen av klær, men i det siste salgsleddet.

Bukten og begge endene
Lavkostlandene leverer ikke bare råvarene, men også det ferdige produktet, noe som burde ha økt deres makt og andel av verdi-skapningen. Produksjonen er svært arbeidskrevende og en kilde til store mengder arbeidsplasser og til fremmed valuta. Men hverken kapitalstrømmen eller bearbeidelsen av råvarene har skaffet fattige land mer kontroll over sektoren.

Utviklingen av merkevaregiganter og store kleskjeder har nemlig gått parallelt med den eksplosive utviklingen av tekstilindustri i den fattige delen av verden, og kan sies å ha veltet den tradisjonelle maktbalansen mellom de som produserer og de som selger.

Merkevareselskapene og kjedenes markedsmakt er basert på store ordre, kontroll over design og markedsføring, samt direkte kontakt med fabrikkene som fjerner fordyrende mellomledd. Disse faktorene gjør at deres betingelser i tekstilsektoren blir så å si lov. Salgs- og bestillingsleddet og ikke produksjonsleddet sitter dermed med bukten og begge endene i tekstilsektoren. Og i sluttleddet er det igjen de store kjedene som håver inn størstedelen av «merverdien  som forbrukerne er villige til å betale for merkevarer og gevinsten fra forskjellen mellom kost- og utsalgspris.

Risikoforskyvning
De store fortjenestene innenfor klesmarkedet internasjonalt bæres dermed oppe ikke bare av lave produksjonskostnader i landene hvor klærne faktisk sys: Et element som ytterligere øker fortjenesten for merkevareselskapene i Vesten, er at det globaliserte leverandørsystemet er bygd opp på en måte hvor risiko og tap forskyves nedover i kjeden – det vil si til fabrikkene og arbeiderne i den tredje verden.

Ved at store og små kleskonserner i Vesten har sluttet å eie egne fabrikker,2) har de om ikke eliminert, så i hvert fall redusert bekymringene som konjunktursvingninger og moteendringer skaper. De sitter ikke lenger med ansvar for en stor arbeidsstokk som må få lønn selv om salget plutselig stuper. Bekymringene og risikoen er på ingen måte borte, men tapet er blitt begrenset til mer eller mindre usolgte innkjøpte eller bestilte varer.

De fire motesesongene – sommer, høst, vinter og vår – blir i tillegg stadig mer erstattet av en kontinuerlig utskifting av utvalget. Dermed begrenser kleskonsernene i Vesten sin egen risiko: De bestiller mindre partier om gangen, selger klærne ut raskere og reduserer de negative økonomiske konsekvensene av å sitte med usolgte klær. Men den samme utviklingen som begrenser merkevareselskapenes risiko, øker samtidig presset på fabrikkene som syr klærne og rammer arbeiderne på bunnen av leverandørkjeden. Fabrikkene får flere og mindre oppdrag, samt raskere leveringsfrister, og overfører presset til sine egne arbeidere.

Kleskonsernene på sin side kan velge og vrake blant et mylder av fabrikker i lavkostland, som alle er villige til strekke seg langt for å kapre kontraktene.

Kappløpet mot bunnen
Uten at aktørene i Vesten trenger bevisst å gå inn for det, er selve systemet bygd opp på en måte hvor verdens fattigste land må bære de verste konsekvensene av motesvingninger salgssvikt og av konkurransen mellom kleskonsernene i Vesten.

For den tøffeste konkurransen i tekstilsektoren står mellom lavkostland, lavkost-regioner og fabrikker i fattige land. De konkurrerer seg i mellom om å tilby kvalitetsvarer billigst mulig til eksportmarkedet. I praksis betaler arbeiderne prisen i form av lave lønninger, helse-, miljø- og sikkerhetstiltak på et minimumsnivå, ubegrenset overtidskrav, svake sosiale rettigheter og «fredelige arbeidsforhold» – det vil si dårlig organisering av arbeiderne, samt trusler og oppsigelser av arbeidere som organiserer seg.

Konkurransen u-landene i mellom er derfor blitt kalt «et kappløp mot bunnen», en negativ spiral hvor lønninger og rettigheter skrus nedover. For i den beinharde konkurransen dumpes lønn og sosiale rettigheter. Det er derfor tegn som tyder på at den positive effekten som tekstilindustrien historisk har spilt for utviklingen i fattige land, er i ferd med å forsvinne eller svekkes sterkt (les intervju med Arne Melchior ).

Det finnes med andre ord i leverandørsystemet en «usynlig» tilleggsgevinst som ikke beror på forskjellen i kostnadsnivået mellom land og regioner, men i en mekanisme som fjerner risikoen fra tekstilkonsernene og kaster fabrikkene i den tredje verden ut i en heseblesende og vill konkurranse seg imellom.

Lav lokal fortjeneste
Få fabrikker produserer bare for et enestemerkevareselskap. De fleste arbeider for flere kjente og ukjente merker. Når ordrene fra ett merkevareselskap minker, forsvinner eller forflytter seg til billigere land, må fabrikkene finne andre å produsere for. For å klare det, må de selv underby konkurrentene i pris.

Fabrikkeierne tilpasser seg en situasjon hvor den lokale profittmarginen er relativ lav, og overfører på sin side mest mulig av risikoen nedover i systemet til arbeiderne.For om forholdene varierer og ikke er like ille overalt, så er tendensen i tekstilindustrien klar: Lave lønninger, korttidsansettelser, beinhardt akkordarbeid og overtidsarbeid uten begrensninger. Stadig oftere rapporteres det om hvordan amfetamin blir gitt arbeiderne slik at de holder ut de lange øktene.

I en situasjon med knapphet på arbeid, godtar verdens 100-120 millioner tekstilarbeidere betingelsene som tilbys. De må arbeide, og alt er bedre enn ingenting. Flertallet av tekstilarbeiderne er unge kvinner som tradisjonelt stiller små krav eller ingen overhodet.

Leverandørkjeden
Leverandørkjeden i tekstilsektoren – det vil si de ulike leddene av leverandører og underleverandører som fremstiller og bringer klærne frem til butikkene, er organisert i en lang og komplisert kjede.3)

I dag kan en vare skjæres i Malaysia, syes sammen i Thailand og knappene bli påsydd i Vietnam før produktet sendes over havet til USA eller Europa. En slik internasjonal arbeidsdeling rundt ett og samme produkt finnes likevel primært innenfor de helt stor ordrene – ofte til internasjonale giganter som skal ha hundretusener av bukser eller trøyer.Tekstilsektoren er stor og omfatter alt fra masseproduksjon i ulik skala til små nisjeprodukter.

Det finnes også relativt gode, ryddige og stabile relasjoner mellom oppdragsgivere i Vesten og produsenter i den tredje verden, som ikke er basert på en jakt etter de billigste produsentene. Avsløringer i media og press fra forbrukerne har også ført til at flere store kleskonserner har begynt å arbeide med problemene i leverandørkjeden.

Men selv gode relasjoner finner sted innenfor et leverandørsystem preget av en prisspiral nedover. Og disse føringene er det vanskelig å unnslippe. Alle store merkevareselskap i Vesten sprer i tillegg sine ordrer på mange land og fabrikker. De forsøker å unngå at fabrikkene blir avhengig av dem alene. På den måten opprettholder konsernene hele tiden en frihet til å velge andre og billigere produsenter.

Hvem syr?
Hvem som faktisk syr, på hvilke fabrikker eller i hvilke lokaler det faktisk arbeides, utgjør et svært komplisert og skiftende nettverk. Produsenten av et plagg kan være en spesifikk fabrikk i et lavkostland som kutter og syr klærne ferdige fra a til å, men fabrikken kan også ha egne underleverandører som igjen kan ha sine underleverandører. Deler av arbeidet kan av alle eller noen av disse leddene igjen settes ut til enda mindre enheter.

Mange store fabrikker i lavkostland påtar seg mye større oppdrag enn de har kapasitet til. Deretter setter ut arbeid til mindre fabrikker og mindre «systuer». Ofte blir deler av oppdragene også satt ut til de beryktede sweatshopene og til hjemme-arbeidere hvor betalingen er enda lavere og rettighetene ikke-eksisterende.

Denne «outsourcingen» gir produksjonen en fleksibilitet som de store oppdragsgiverne i Vesten krever, og gjør at varene kan produseres stadig billigere. Samtidig går fleksibiliteten i produksjonen direkte utover arbeiderne i og utenfor fabrikkslokalene.

Egne underleverandører
Undersøkelser viser at ordrene til de store internasjonale klesgigantene ofte går til den største tekstilindustrien i produksjonslandet – som tilsynelatende gir best garantier både for kvalitet og rimelig ordnede forhold for arbeiderne.4) Men deretter skjer det en oppsplitting av produksjonen.

De lokale hovedleverandørene setter ut deler og noen ganger hele bestillingen til middels store produsenter, som igjen setter ut arbeidet til mindre enheter og til hjemmearbeidere.

De større fabrikkene tar med andre ord så mange oppdrag de kan få. Når det er en opphopning av leveranser, settes arbeid ut til andre fabrikker eller til agenter som igjen er i kontakt med andre enheter eller hjemmearbeidere. Dette er i ferd med å skje ikke bare i perioder hvor pågangen av oppdrag er spesielt stor. For å bli så konkurransedyktige som mulig, kutter fabrikken kostnadene og øker sin egen fleksibilitet ved å minke antall ansatte.

Det å sette ut arbeid til mindre fabrikkenheter og til hjemmearbeidere inngår dermed som en integrert del av fabrikkens strategi. Produksjonskjeden blir svært uoversiktlig og usikkerheten forflyttes stadig lenger ut i kjeden til de leddene som har minst makt, og som må aksepterebetingelsene som tilbys.

Selve underleverandørsystemet skaper på denne måten et flyktig og uoversiktlig bilde av produksjonen og en pulverisering av ansvaret.

Unngå lovgivningen
Etter hvert som fattige land innfører en viss lovgivning som skal sikre arbeiderne et minimum av rettigheter, etableres det samtidig mekanismer som nøytraliserer lovverket:

I flere fattige land er små selskap med få ansatte unntatt arbeiderlovgivningen, noe som gjør det direkte lønnsomt å sette ut arbeidet til mindre enheter. I kampen om oppdragene og investeringene etablerer myndighetene stadig flere egne industrisoner – de såkalte Free Trade Zones (FTZ) eller Export Processing Zones (EPZ) – hvor både utenlandske selskap og egen eksportindustri som for eksempel tekstil kan etablere seg. Her gjelder egne regler, og selv de få lovfestede rettighetene som eksisterer i landet kan settes til side.

I tillegg vokser den uformelle sektoren over hele den fattige delen av verden: En stadig større del av arbeidsstokken skyves dermed inn i en helt ureglementert sektor hvor det eksisterer absolutt ingen lovfestederettigheter.

Ingen klesprodusent innrømmer bruken av hjemmearbeidere, og oppdragsgiverne i Vesten avviser at deres klær kan ha blitt sydd ved uprofesjonell hjelp. De mener å kunne se det på kvaliteten. Men en rekke oppsagte fabrikkarbeidere har skapt seg et levebrød ved å etablere seg hjemme. Og som hjemmearbeidere leverer de høykvalitetsprodukter til eksportfabrikkene.

Tre forflytninger
Tekstilbransjen har de siste 30 årene vært i kontinuerlig endring, og ingenting tyder på at prosessen vil stoppe med det første. Globalt har tekstilindustrien forflyttet seg langs tre strømmer:5)

1. Den første forflytningen har vært virksom lenge. De store merkevareselskapene flytter en stadig større del av produksjonen til lavkostland i den tredje verden, og da spesielt i Asia.

2. Innenfor en og samme geografiske region forflyttes produksjonen igjen til de billigste landene. Dette skjer i Asia hvor hovedtyngden av produksjonen forflyttes til stadig billigere land, men også innenfor Europa hvor tekstilfabrikkene i Øst-Europa ligger nær markedet, har lavere lønninger og svakere fagforeninger.

3. Også innad i lavkostlandene foregår det store forflytninger: Stadig flere tekstilfabrikker flyttes ut til mer avsidesliggende strøk, det vil si ut av de store byene til billigere områder på landsbygda.

Mange land som for eksempel Thailand og Filippinene har vedtatt forskjellige minste-lønnsatser for ulike områder i landet. Det er dermed penger å tjene for fabrikk-eierne gjennom å etablere produksjonen utenfor de dyre storbyene. Arbeidskraften i mindre sentrale områder viser seg også å være enda mindre organisert enn i byene.

På Filippinene har bare tre av de femti største tekstilprodusentene fabrikk i hoved-staden Manila. De store klesfabrikantene i Hong Kong driver på sin side med en massiv flytting av produksjonen ut til Guangdong- provinsen i Kina. 70 prosent av de totale utenlandsinvesteringene i Guangdong skal nå komme fra Hong Kong.

Et tastetrykk
Mye av produksjonen i kles- og skoindustrien formidles i dag gjennom store internasjonale agenter – som det amerikanske Haddad Apparel Group som er en gigant-agent for barneklær, det taiwanske Pou Chen Corp som er verdens største leverandør av joggesko til merkevareselskaper eller den Hong Kong baserte giganten Li & Fung som i 2002 hadde en omsetning på hele 4,8 milliarder dollar for videreformidling av oppdrag innen klær og sko.6)

Slike selskap fungerer som mellomledd mellom de lokale fabrikkene og internasjonale merkeselskap og andre oppdragsgivere. Agentene kan ha kontakt med tusenvis av konfeksjons- og skofabrikker spredt rundt i den tredje verden. Et selskap eller en kjede i Vesten kan dermed gjennom dem bestille et x-antall skjorter, gensere, bukser eller sko. Deretter starter agentene en konkurranse om oppdraget hvor nettverket av sko- eller klesfabrikker over hele verden inviteres til å komme med tilbud.

Elektronikken har gjort at hele prosessen går lynraskt. Med et tastetrykk kan store og mindre ordren flyttes over verdenskartet dit prisen for garantert kvalitet hele tiden er lavest. De aller verste forholdene innenfor den eksportrettede tekstilproduksjonen finnes i fabrikker som arbeider under disse betingelsene. Fabrikkene konkurrerer hele tiden om korttidskontrakter som kan vare noen uker eller noen få måneder. Konsekvensen er en permanent usikkerhet, en fullstendig uforutsigbarhet og en beinhard konkurranse.

Sprer seg
Men i den globaliserte tekstilsektoren er de samme uholdbare betingelsene i ferd med å bli universelle: Alle store og små merkevareselskap og kjeder i Vesten benytter systemet av underleverandører og bestiller klær fra tekstilfabrikkene i fattige land. Selv om ikke alle «shopper» rundt og hele tiden velger de aller billigste fabrikkantene, jakter selskapene likevel kontinuerlig etter lavere produksjonspriser. De legger premissene, tilbyr korttidskontrakter og har formelt ikke noe ansvar for fabrikkene og arbeiderne.

Resultatet er alles kamp mot alle mellom et mylder av fabrikker i fattige land, og en ustabil sektor hvor fabrikker etableres og legges ned på løpende bånd. Hele den rike klesindustrien i Vesten bidrar således til å kaste tekstilindustrien i lavkostland ut i et kappløp mot bunnen. Regningen betales av tekstilarbeiderne og leverandørkjedens slitere generelt.



Noter

0) Begrepet tekstilsektoren brukes her bredt. Det omfatter bekledningsindustrien og ikke bare produksjon av stoff, duker og håndklær. Tekstilindustri brukes med andre ord i tradisjonen hvor denne industrigrene skiller seg fra prosessindustri, verkstedsindustri, næringsmiddelindustri osv.

1) Et unntak fra regelen er den sveitsiskbaserte, tyske undertøysgiganten Triumph som fortsatt eier en rekke fabrikker selv. Da konsernet i januar 2002 ga etter for kritikkstormen og trakk seg ut av Burma, la selskapet ned fabrikken «Myanmar Triumph International» som lå i et industriområde nord for Rangoon. Dette området – Union of Myanmar Economic Holdings (UMEH) – er eid av det militære og ble oppgradert gjennom bruk av tvangsarbeid. Generelt stoff om Burma, norsk import og samhandel med Burma, finnes i rapporten NorWatch Tema nr.1/2003 – «Burma og Norge: Handel, vandel og vår andel» skrevet av David Stenerud.

2) Naomi Klein beskriver i boken «No Logo» utviklingen hvor merkevareselskapene i Vesten er blitt «immatrielle» og har kvittet seg med selve produksjonen.

3) En globaliserte leverandørkjede finnes riktignok ikke bare i teko-industrien som omfatter klær og sko, men også på en rekke andre områder som frukt og grønnsaker, sjokolade, tobakk og blomster. Mange problemer er de samme. Mer informasjon om situasjonen i leverandørkjeden generelt finnes i rapporten «Trading away our rights. Women working in global supply chain», skrevet av Kate Raworth for organisasjonen Oxfam, 2004.

4) Garment Industry Subcontracting and Workers Rights, 2003. Rapporten er laget av WWW (Women Working Worldwide) basert på research i ni land i Asia og Europa i perioden 2002-2003.

5) Samme sted, s.17

6) SOMO Bulletin on issues in Garments & Textiles, nr. 2, juli 2003

Les mer om underleverandørsystemet på våre temasider her.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -