Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Minerydder bare for Hydro

I løpet av tre år har Norsk Folkehjelp tjent 30 millioner kroner på å rydde landminer i Norsk Hydros leteblokk i Sørvest-Iran. Men nomadene som holder til i blokka, er fremdeles like utrygge.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
I løpet av tre år har Norsk Folkehjelp tjent 30 millioner kroner på å rydde landminer i Norsk Hydros leteblokk i Sørvest-Iran. Men nomadene som holder til i blokka, er fremdeles like utrygge.
Av David Stenerud og Espen Røst S. (foto)
NorWatch (Iran/Oslo)

hydro_iran_nomader2_250.jpgI 2001 inngikk Norsk Folkehjelp en avtale med Norsk Hydro om å rydde miner for oljeselskapet i den østfold-store leteblokka Anaran sørvest i Iran. Det skulle ryddes seismikklinjer, veier og riggområder. Jobben er nå i sluttfasen, Hydro Zagros er ferdige med seismikkskytingen – en slags ekkolodd-kartlegging over oljeforekomster i berggrunnen – og er godt i gang med å bore den første av fem letebrønner.

NorWatch dro til Iran, for å finne ut hva lokalbefolkningen har tjent på mineryddingen, og om det virkelig er så spredt befolket med nomader inne
i blokka som det Norsk Folkehjelp har gitt inntrykk av.

– Alle har mistet noen
I veikanten i den historiske byen Shush, rett utenfor Hydros leteblokk Anaran sørvest i Iran, møter vi en gruppe baktihari-nomader. 75 år gamle Baz-ali Alipur bor her tre måneder av året. Ullteltetet han deler med familien, er nedsotet av eksos.

Alipour har ni barn; fem sønner og fire døtre. Altså er han en rik mann. Og heldig, anser han selv: Bare ett av barna har noen gang gått på en mine. Det hendte for noen år siden, Alipour husker ikke nøyaktig. Den eldste sønnen mistet det ene benet mens han gjette familiens sauer nær grensen til Irak. Der er han også nå, inni eller rett utenfor Hydro-blokka, en hyrde på et ben; så er det bare halvparten så stor sjanse for å tråkke feil igjen.
 
– Men hvorfor tar dere sauene deres ut dit? spør jeg. – Det er jo minefelt der!

– Det er ikke beite andre steder, vi er nødt til å dra dit, sauene må jo spise, forklarer den gamle.

– Bare vi som er her, har mistet minst hundre sauer siden krigen, forteller en annen av mennene i den lille nomade-leiren.

– Alle familiene som tar sauene sine på beite nær grensen, har fått et familiemedlem drept eller skadet, forteller en tredje.

Folksomt i mineblokka
”Det er ikke mange mennesker i grenseområdet til Irak.” Det er inntrykket vi har fått gjennom den lille kontakten vi hadde med Norsk Folkehjelp før de ga seg selv munnkurv og satte oss over til Norsk Hydro (se egen sak!): En og annen nomade eller pilegrim, men stort sett bare ørken.

Men sannheten er en annen. Inne i selve blokka er tettheten av nomadetelt enda større enn ved Shush. I tillegg kommer pilegrimene, noen i busser, men svært mange til fots. Helst om natten. Illegalt. De fleste ledes av kjentmenn langs antatt minefrie ruter. Men noen tar turen på egenhånd. Hele veien over til Irak, hvor drosjer eller kjente står og venter for å kjøre dem videre til Kerbala, Najaf og Bagdad. Mange omkommer her ute i ørkenen. Over hundre bare siden april 2003, opplyser Norsk Folkehjelp og Hydro. Livsrøverne er uttørking og mineeksplosjoner, men ingen har tall på fordelingen mellom dødsårsakene.

hydro_iran_representant3_250.jpgNesten ikke folk der!
Inne på militært område nært blokka kommer Folkehjelpas minerydder, en Hydro-medarbeider og en sykepleier gående gjennom landskapet med italienske anti-kjøretøyminer av typen VS1.6 i hendene. De har vært på befaring for å finne ut om det er miner i et området Hydro Zagros vurderer å bore.

– Hva er konklusjonen? Var det minefelt der? spør jeg når de endelig er oppe på veien der vi står og venter.

– Ja, svarer Folkehjelpa.

– Hvordan er det med de minene dere har med, er de…?

– Nei, de er tomme, beroligger minerydderen, – noen har ryddet litt i området, antagelig hæren, og så har de lagt igjen disse tomme minene.

– Var det udetonerte miner der også?

– Ja, vi fant blant annet en anti-personellmine.

– Hva gjorde dere med den?

– Ingenting, hva mener du vi skulle gjøre?

– Jeg vet ikke, sprenge den eller noe!?

– Nei. Det er nesten ikke folk her. Vi så ingen sauespor.

Mens vi står og snakker, myser vi nå og da mot minefeltet bortenfor horisonten. Speider i retningen mineryddergruppen kom fra. Og bare noen steinkast nordenfor får vi øye på en saueflokk og gjetere er på vei rett inn i mineområdet.

Haltende mennesker
Hele veien fra flyplassen i Ahvas, nærmeste storby til Anaran-blokka, via Hydro-basen i den lille byen Dehloran, og ut i selve blokka, ser vi sett haltende mennesker, men vi vet ikke om det dreier seg om minerskader. I følge iranske myndigheter lå det igjen 16 millioner landminer på iransk side etter krigen mot Irak, som varte fra 1980 til 1988. Det vil si én mine for hver eneste iranske husholdning. Myndighetene anslår at det fremdeles finnes over sju millioner miner her i grenseområdene.

Landmine Monitor er det nærmeste vi kommer en tallfesting av skadene minene forårsaker. Overvåkningsorganet talte 70 minedrepte i 2001, basert på tilfeldige medierapporter. I mai 2003, den siste måneden som kom med før Landmine Monitors ferskeste årsrapport ble publisert, var det meldt om to drepte barn og en voksen. Men mørketallene er store. Før vi dro fra Oslo, hadde vi tatt kontakt med alle de store mineorganisasjonene: Land Mine Action (LMA), International Campaign to Ban Landmines,
(ICBL), Røde Kors… Ingen kunne hjelpe oss videre. Alle ba oss kontakte ”NPA” – Norsk Folkehjelp.
 
hydro_iran_representant2_250.jpg– Rydder ikke for folk
Det er nemlig bare Norsk Folkehjelp av de ideelle organisasjonene som jobber med miner i Iran. Det har de gjort siden 2001. I alt har organisasjonen brukt 27 årsverk på å rydde veier, seismikklinjer og riggområde for Norsk Hydro i Iran.

– Rydder dere miner kun for Hydro, eller rydder dere også for folk? spør NorWatch Folkehjelpas stedlige minerydder, som ønsker å være anonym.

– Nei. Det er ikke vår oppgave her. Skulle vi gjort det, ville vi trengt mye mer penger og mange flere folk, forklarer den tidligere marineoffiseren.

– Skulle du ønske dere kunne gjøre det?

– Selvfølgelig!

– Tvunget av dårlig økonomi
I 2000 gikk Norges største medlemsbaserte bistandsorganisasjon med et underskudd på ti millioner kroner. Det var krise i Norsk Folkehjelp.

– Vi har vært inne i 33 land og det er altfor mye for en frivillig organisasjon i et lite land som Norge. Vi har rett og slett strukket oss for langt, uttalte daværende styreleder Reiulf Steen til Dagsavisen i desember 2001.

Da var allerede den økonomiske kjempesmellen en realitet, og en opprydning igangsatt. 50 årsverk var kuttet og organisasjonen hadde inngått sin første kommersielle avtale.

Norsk Folkehjelp skulle rydde miner for Norsk Hydros iranske gren, Hydro Zagros, i leteblokka Anaran sørvest i Iran.

Men  avtalen kom ikke i stand uten interne gnisninger.

– Klubben var imot
– Det var en diskusjon både blant medarbeiderne og i ledergruppen. Et mindretall var imot, men ledegruppen gikk til slutt enstemmig inn for det kommersielle oppdraget, opplyser daværende generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Halle Jørn Hansen til NorWatch.

– Hva bunnet motstanden i?

Den var av politisk og moralsk karakter, svarer Hansen uten å ville utdype.

– Men min vurdering var at hvis vi ikke fikk et tillegg i inntjeningen, ville vi risikert dramatiske nedskjæringer av aktiviteten. Vi vurderte det dit hen at de bedriftsøkonomiske argumentene for å gå inn for avtalen, veide tyngre enn disse moralske og politiske innvendingene.

– Var det noen gang på tale å skille ut den kommersielle virksomheten, slik at en sammenblanding kunne unngås?

– Ja, det var det. Men vi valgte å holde virksomheten samlet, så ville vi være sikrere på at pengene kom akkurat dit de skulle, forklarer Halle Jørn Hansen.

Lite meddelsom
Kirsti Knutsen var klubbleder i Folkehjelpa i begynnelsen av 2001, da diskusjonen om minerydding for Hydro eller ikke pågikk. Hun ønsker ikke å gå inn i en offentlig polemikk med den tidligere generalsekretæren, men presiserer likevel at:

– Det Halle Jørn Hansen sier stemmer ikke, klubben sammen med noen andre stemte avholdende.

– Hvorfor?

– Det var i utgangspunktet på grunn av uenighet om behandlingen av saken frem til sentralstyremøtet. For øvrig har jeg ingen interesse av å ta opp dette nå, svarer Knutsen.

Måtte vaske hendene først
Taletrengt er heller ikke informasjonssjef i Norsk Folkehjelp, Ivar Christiansen. Det tar ham hele ni dager å svare på et sju spørsmål fra NorWatch. Svarene er i tråd med opplysningene fra Kirsti Knutsen og Halle Jørn Hansen:

– Forut for avtaleinngåelsen drøftet både administrasjonen og styret det å ta kommersielle oppdrag, og menneskerettssituasjonen i Iran. Norsk Folkehjelps svake egenkapital var et viktig argument for at vi tok oppdraget, opplyser informasjonssjef Ivar Christiansen i Norsk Folkehjelp.

En videre debatt førte til at landsstyre i 2001 vedtok følgende uttalelse, opplyser Christiansen: ”Norsk Folkehjelp skal ikke kunne gjøres ansvarlig for eller benyttes til å legitimere de beslutninger samarbeidspartnere treffer på forretningsmessig eller politisk grunnlag.”

– Ikke folkehjelp
På å spørsmål om det er folkehjelp Norsk Folkehjelp bedriver i Iran, sier informasjonssjefen blant annet:

– Svaret her avhenger av hvordan man forstår ordet ”folkehjelp”. Dette er ikke ”folkehjelp” i tradisjonell forstand, men oppdraget bidrar avgjort til en økt bevissthet om mine-problemet i det aktuelle området i Iran.

Christiansen utelukker ikke at det kan bli aktuelt å ta kommersielle oppdrag også i fremtiden. 

Det avhenger, slik NorWatch forstår det, av den økonomiske situasjonen i organisasjonen.


Faktaboks: Hydro Zagros og Norsk Folkehjelp
1999: Hydro Zagros Oli & Gas AS åpner kontor i Teheran.
2000: Hydro Zagros analyserer letepotensialene i Anaran og Abadan-områdene sørvest i Iran på oppdrag for statsoljeselskapet National Iranian Oil Co (NIOC).
2001: Norsk Folkehjelp blir engasjert for å rydde miner i Anaran-blokka.
2002: Hydro Zagros og det franske seismikkselskapet CGG setter i gang med kartleggingen av mulige oljeforekomster.
2003: Russiske Lukoil kjøper 25% av Hydros andel i Anaran-blokka.
2003: Hydro Zagros starter boringen av den første letebrønnen, Azar, nord i feltet. Selskapet leier inn hjelp blant andre fra Haliburton og GeoServices.
2004: Norsk Folkehjelp har brukt 27 årsverk, og sitter igjen med en foreløpig fortjeneste på nesten 30 millioner kroner fra oppdraget i Iran.
Kilder; Norsk Hydro og Norsk Folkehjelp



Les også:
30.07.05: Lovende oljefunn i minelagt Hydrofelt
06.04.04: Vil høre Hydro si det selv
02.04.04: Allah fronter Norsk Hydro
18.02.04: -Burde ha full åpenhet
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -