Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 63

Defensiv norsk miljøpolitikk - i og utenfor EØS

Rapporten viser at Norge har inntatt en passiv holdning i utviklingen av miljøpolitikken både innenfor og utenfor EØS-samarbeidet de siste 10 årene. På det totalharmoniserte kjemikalieområdet er Norge i EØS-samarbeidet redusert til å være en politisk passiv underleverandør av faglig ekspertise. På området klassisk naturvern, som ikke er en del av EØS-avtalen, viser rapporten at Norge henger etter EU, og at en innføring av EUs habitatdirektiv ville bety en vesentlig oppstramming av norsk naturforvaltning.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Rapporten viser at Norge har inntatt en passiv holdning i utviklingen av miljøpolitikken både innenfor og utenfor EØS-samarbeidet de siste 10 årene. På det totalharmoniserte kjemikalieområdet er Norge i EØS-samarbeidet redusert til å være en politisk passiv underleverandør av faglig ekspertise. På området klassisk naturvern, som ikke er en del av EØS-avtalen, viser rapporten at Norge henger etter EU, og at en innføring av EUs habitatdirektiv ville bety en vesentlig oppstramming av norsk naturforvaltning.
pdf  Hele rapporten: Defensiv norsk miljøpolitikk - i og utenfor EØS


Av Rasmus Reinvang


Miljøsamarbeidet i EØS har styrket norsk kjemikalielovgiving

Kjemikalier i EU reguleres i hovedsak av fire direktiver. Disse tar for seg klassifisering og merking av farlige stoffer og stoffblandinger; begrensninger i markedsføring og bruk; og evaluering og kontroll av risikoer ved eksisterende stoffer. Europeisk miljøbevegelse og flere EU-land har påpekt den manglende viten om helse- og sunnhetseffekter av et overveiende flertal av de 100.000 kjemiske stoffene som finnes på det europeiske markedet, og dessuten at reguleringen ikke er effektiv nok.

Kommisjonen har de siste årene arbeidet med et lovforslag til ny kjemikalieregulering i EØS-området med sikte på å kartlegge virkningene til alle stoffer på markedet og utfase bruken av giftige kjemikalier. Det foregår i øyeblikket en gigantisk dragkamp i EU om den nye kjemikaliereguleringen, hvor industri-interesser står overfor miljø- og forbrukerorganisasjoner. Kommisjonen fremla sitt endelige forslag høsten 2003, som var merkbart utvannet i forhold til tidligere utkast, og Europaparlamentet og Rådet skal nå vedta loven i sin endelige form.

For Norge har det å bli tatt inn under EUs kjemikalielovgiving gitt oss et utvidet lovmakerapparat med bred kompetanse, og et lovverk vi ikke selv har hatt kapasitet til å utvikle. Det mest tydelige eksemplet er en lovregulering av biocider, som helse- og miljømyndigheter i Norge lenge etterlyste, men hvor Regjeringen valgte å avvente og la EU gjøre jobben.

Norge har hatt og har overgangsordninger på alle områder hvor norsk kjemikalieregulering har vært strengere enn EUs. Norge har fått beholde disse gjennom overgangsordninger hvor man i hovedsak har latt være å skjerpe sitt regelverk inntil EU rakk å komme opp på norsk beskyttelsesnivå. Etter siste reforhandling gjenstår dermed kun enkelte overgangsordninger. I tillegg har Norge fått noen varige unntak, spesielt i forhold til plantevernmidler, som den norske regjeringen tolker slik at Norge beholder sitt strenge regelverk inntil EUs er like strengt.


Norge er en passiv underleverandør i utviklingen av kjemikaliepolitikken i EØS

EØS-samarbeidet var opprinnelig tenkt som et forum hvor EU og EFTA talte med hver sin likeverdige stemme, men EØS-komiteen har blitt et forum hvor EU-lovgiving rett og slett overføres til Norge. Norge har dermed ingen formell politisk innflytelse på EØS-kjemikalielovgivingen. Norge bruker samarbeidet i Nordisk Råd og uformelle kanaler for å påvirke beslutningene i Europaparlamentet og i Rådet, der EU-lovgiving vedtas. Det demokratiske underskuddet forsterkes av at norske myndigheter og folkevalgte ikke fullt ut utnytter det begrensede handlingsrommet EØS-avtalen og den tilpasningslinje som generelt er lagt i miljøpolitikken siden 1990. En rekke nasjonale unntak innenfor EU viser for øvrig at det er mulig å få gjennomslag for nasjonale hensyn innenfor EU-samarbeidet.

Norske interesseorganisasjoner er i liten grad i engasjert i folkelig bevisstgjøring mht EU-lovgiving på kjemikalieområdet eller i arbeidet for å påvirke denne. Norske aktører, (med et mulig unntak for norsk industri) deltar praktisk talt ikke i den politiske kampen om den nye kjemikaliereguleringens endelige form, til tross for at denne reguleringen blir avgjørende for norsk lovgiving de neste årtiene. Dette gjelder også norske myndigheter, som til tross for at de har erklærte politiske mål knyttet til utviklingen av kjemikaliepolitikken (for eksempel bruken av substitusjonsprinsippet) verken har formulert klare politiske mål eller en strategi for hvordan disse kan fremmes mhp på det ”slaget om fremtidens kjemikalielovgiving” som i øyeblikket foregår i EU. Utslipp av kjemikalier er for øvrig en stor trussel mot Norges tredje største eksportnæring, fiskeri og havbruk.

Det klareste eksemplet på norsk passivitet har vært den avventende holdningen til å utvikle et lovverk for biocider. Norske myndigheter har imidlertid tatt enkelte initiativer (bl.a. ftalater og bromerte flammehemmere), hvor Norge er i forkant mhp lovgiving og dermed er med på å sette dagsorden.


Naturvern: EU har utviklet et moderne og ambisiøst regime

EUs habitatdirektiv er et rammedirektiv. Det erstatter ikke nasjonal naturvernlovgiving, men legger rammene for den. Det er dessuten et minimumsdirektiv, noe som innebærer at EU-land står fritt til å gå lenger enn minstekravene direktivet stiller. EUs habitatdirektiv er ambisiøst, og har medført skjerpende endringer i den nasjonale naturforvaltningen i EU-medlemslandene inkludert miljøbevisste land som Danmark og Sverige. Habitatdirektivet utgjør en forpliktende, og sektorovergripende lovgiving med målsetning å sikre vitenskapelig definerte tilstandsmål for europeiske naturtyper og arter. Vitenskapelige anbefalinger ligger i stor grad til grunn, noe som medfører at næringsinteresser i de fleste EU-land har fått redusert makt i konflikter der det står mellom næring og vern. Habitatdirektivet gir i tillegg en overnasjonal myndighet (Kommisjonen), med sanksjonsmulighet, rett til å overvåke implementeringen.


Norge er på etterskudd mhp på vern av biologisk mangfold

Norske myndigheter har ikke levd opp til sine målsettinger på området biologisk mangfold. Dette gjelder både for vern av et representativt utvalg av norske habitater, spesifikt artsvern, at forvaltningen skal være basert på vitenskapelige anbefalinger, og integrering av hensynet til det biologiske mangfoldet i lovgiving som er relevant for området. En vesentlig årsak til de manglende resultatene er at norske myndigheter i liten grad har vært villige til å prioritere beskyttelsen av det biologiske mangfoldet over blant annet fiskeri-, jord- og skogbruksnæringens krav og ønsker. Norge gjør det dårligere enn land det er naturlig å sammenligne seg med. Halvparten av artene på den nasjonale rødlista lever i skogen, men Norge har planlagt vern for en svært liten del av det produktive barskogarealet (1 prosent). EU-land som Finland og Sverige har vernet 4-5 prosent, men har til tross for dette fått krav fra EU-kommisjonen om å utvide tilfanget av verneområder. Med Stortingsmelding 47/2000-01 har det blitt tatt initiativ til en gjennomgripende forbedring av den norske prestasjonen når det gjelder beskyttelse av det biologiske mangfoldet, hvor man blant annet vil se på sektorintegrerende tiltak og lovgivingen. Norske myndigheter er imidlertid fortsatt på et innledende stadium i denne prosessen.


Norsk tilpasning til EUs naturvernregime ville ha styrket norsk naturforvaltning


Norges naturforvaltning bygger på Bernkonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold. Disse gir ikke konkrete og juridisk forpliktende retningslinjer for oppnåelsen av målsettingene. Konvensjonene har heller ikke kontrollmekanismer og sanksjonsmuligheter overfor land som ikke oppfyller målsettingene. En overgang til EUs system ville styrket naturvitenskapelige argumenter på bekostning av næringsinteressene. Ved en integrering av habitatdirektivet i norsk lovverk ville i tillegg en overnasjonal myndighet med sanksjonsmuligheter være garantist for gjennomføring. For det første er habitatdirektivet et nytt direktiv, som på et faglig grunnlag og ut fra ”moderne” prinsipper oppretter en lovgiving for beskyttelsen av det biologiske mangfoldet i Europa. Habitatdirektivet utgjør en sammenhengende, moderne og sektorovergripende lovgiving. Norge har enda ikke utviklet en tilsvarende lovgiving på området. En innføring av habitatdirektivet ville derfor gjennomgående medføre en oppstramming av norsk naturforvaltning og en styrking av marint vern, skogvern, artsvern, vassdragsvern, vern av norsk fjellnatur med videre.

pdf  Hele rapporten: Defensiv norsk miljøpolitikk - i og utenfor EØS

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!