Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 63

I-hjelpen - Fra fattig til rik

Norge ga i 2003 14,5 milliarder kroner i bistand til utviklingsland. Samtidig fikk Norge en gavepakke fra de fattige som var minst 10 milliarder kroner større.
Les hele rapporten: Fra fattig til rik (pdf) Les hele rapporten: Fra fattig til rik (pdf) 248.49 Kb
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Norge ga i 2003 14,5 milliarder kroner i bistand til utviklingsland. Samtidig fikk Norge en gavepakke fra de fattige som var minst 10 milliarder kroner større.
pdf  Les hele rapporten: Fra fattig til rik (pdf) 248.49 Kb
Denne omvendte bistanden, eller i-hjelpen, tar flere former. Den skyldes at rike land nyter store fordeler i markedene for varer, kapital, arbeidskraft og miljøskadelige utslipp. Med begrep lånt fra u-hjelpsterminologien, kan vi si at de mottar både varebistand, finansbistand, ekspertbistand og miljøbistand fra de fattige . For Norges del er det varebistanden (10,6 mrd) og miljøbistanden (14,2 mrd) som teller mest.

Vi tjente 10,6 milliarder på billige u-landsvarer

Prisene på råvarer og jordbruksvarer som eksporteres i stort omfang fra u-land til i-land, er reelt sett halvert i perioden etter 1980. Også prisene på de industrivarene som betyr mest for flest u-land, nemlig tekstiler og bekledningsvarer, er sterkt redusert i forhold til prisene på andre varer.

Hadde prisene på råvarer, jordbruksvarer, tekstiler, klær og sko fra u-land siden 1980 utviklet seg likt med prisene på alle varer som omsettes i Norge, måtte vi ha betalt langt mer for disse varene enn vi faktisk gjorde. De mengdene av disse varene som vi importerte i 2003, hadde kostet 10,6 milliarder kroner mer enn vi faktisk betalte for dem.

Denne ”varebistanden” – det vi tjente på lave priser på u-landsvarer – er tidligere beregnet for 1991 og for alle år siden 1994. Tallet for 2003 er 3,1 milliarder kr. høgere enn i 2002 , og det klart høgste som hittil er beregnet. Knapt én milliard av denne økningen skyldes at vi importerte mer av disse varene enn året før – resten skyldes at de ble billigere, regnet i faste norske kroner.

Varebistanden fordelte seg på vel 6,0 mrd. kr. knyttet til billigere råvarer, og vel 4,5 mrd. kr. knyttet til billigere tekstiler og bekledningsvarer. Beregningene for råvarer bygger på et utvalg av 49 jord- og skogbruksprodukt, mineraler og metaller som vi importerte for minst 10 mill. kr. av enten i 1980 eller i 2003. Utvalget av råvarer er dermed utvidet med 14 varer fra det som har vært brukt i tidligere utgaver av I-hjelpen, samtidig som det er gjort mindre justeringer i definisjonen av utviklingsland. Ingen av disse justeringene har fått stor betydning for resultatet. Nettovirkningen av begge er å øke den beregnede varebistanden med 73 mill. kr.

Norge får lite direkte finansbistand

Med finansbistand mener vi det rike land tar inn i renter og avdrag på illegitime lån til u-land – dvs. lån som det ikke er rimelig å kreve tilbakebetalt, eksempelvis fordi de i sin tid ble gitt til korrupte og udemokratiske regimer som sløste dem bort. Mange rike land mottar likevel en stor årlig pengestrøm i renter og avdrag på slike lån, selv om de har blitt mer tilbakeholdne med å gi nye lån til tilsvarende regimer.

Norge har aldri hatt store fordringer av denne typen. De norske fordringene som kan regnes som illegitime, er noen av de statlige fordringene på u-land som har oppstått ved at staten gjennom Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) på til dels tvilsomt grunnlag har garantert for lån knyttet til eksport av norske varer. Disse utgjorde til sammen kr. 3,17 mrd. ved utgangen av 2003. Påfallende nok finnes ingen samlet oversikt over hva u-land faktisk betalte i renter og avdrag på disse låna i 2003, men summen antas å være beskjeden.

Trolig har Norge vel så stor fordel av pengestrømmen andre rike land mottok. I 2003 mottok de 723 milliarder kroner mer i renter og avdrag på gamle lån til u-land enn de ga i nye lån. Fordi i-land er mer tilbøyelige enn u-land til å bruke inntektene sine på import av norske varer, kan dette ha økt Norges eksportinntekter med om lag én milliard kroner.

Hjerneflukt til Norge – men ingen ekspertbistand i praksis

Innvandringa fra utviklingsland til Norge har en betydelig preg av ”hjerneflukt”. Det vil si at langt flere av innvandrerne har høgere utdanning, enn gjennomsnittet av innbyggere i landa de kommer fra. Dette gjelder innvandrere fra samtlige av de ti utviklingslanda som har sendt flest innvandrere til Norge. Innvandrere fra Sør har også oftere høgere utdanning enn innfødte nordmenn, selv om denne forskjellen er liten (23 % mot 22 %).

I praksis er det likevel tvilsomt om Norge drar noen netto økonomisk fordel av innvandrernes ekspertise. Til tross for at de er vel så godt utdannet som innfødte, er de nemlig langt oftere uten arbeid, og blant dem som har arbeid, er det bare tredjeparten så mange som har høgt kvalifiserte stillinger som av innfødte nordmenn. Situasjonen står i skarp kontrast til det en ser i for eksempel USA, som mottar en betydelig ekspertbistand fra Asia og Afrika. Der er ikke bare asiatiske og afrikanske innvandrere betydelig bedre utdannet enn innfødte amerikanere, men jobber i stillinger som svarer til deres kvalifikasjoner.

Stor miljøbistand

Med miljøbistand mener vi den fordelen i-land har av å kunne påføre u-land miljøskader uten å måtte betale kompensasjon for dette. I denne rapporten drøftes bare én type miljøbistand, nemlig den som skyldes at i-land slipper ut vesentlig mer CO2 per hode enn u-land, mens u-land rammes hardest av skadevirkningene. Denne formen for ubetalt kompensasjon er trolig den viktigste formen for miljøbistand fra Sør til Nord.

Å beregne størrelsen på denne bistanden byr på vanskeligheter, særlig på grunn av problemene med å kostnadsfeste skadevirkningene av CO2-utslipp. En mulig og rimelig forenkling er imidlertid å ta utgangspunkt i prinsippet om omsettelige utslippskvoter, og anta at disse ble fordelt blant alle land i forhold til deres folketall. Siden land i Nord slipper ut mye mer per hode enn land i Sør, måtte de kjøpe utslippskvoter i stort omfang fra de sistnevnte for å kunne opprettholde sine nåværende utslipp. Ulike beregninger som er gjort, kan tyde på at prisen for retten til å slippe ut ett ekstra tonn karbon, eller 3,7 tonn CO2, da ville ligge på om lag $ 300.

For å dekke opp forskjellen mellom den utslippskvoten Norge hadde blitt tildelt på grunnlag av folketallet, og landets faktiske utslipp av CO2 i 2003, måtte landet i så fall ha kjøpt utslippskvoter fra utviklingsland for 14,2 milliarder kroner.

Dette tallet er likevel et svært lavt anslag for den miljøbistanden utviklingsland yter Norge. Vi har nemlig i mange tiår forurenset atmosfæren deres i langt større utstrekning enn de selv har gjort, uten å betale erstatning for dette. Bare de ubetalte rentene på denne akkumulerte miljøgjelda må antas å utgjøre en betydelig større sum enn de 14,2 milliardene.

pdf  Les hele rapporten: Fra fattig til rik (pdf) 248.49 Kb
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -