Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 121

Scancem med bistandsmidler i Bangladesh: Miljørasering og farlig arbeidsmiljø

Scancem International, tidligere et selskap i Aker RGI, er i ferd med å etablere seg i Bangladesh, med drahjelp fra både Norad og Norfund, som har en eierandel på 25% i selskapet. Sementen henter de fra øyperlen Langkawi i Malaysia. Scancem ser lyst på framtida i Bangladesh, men er det på denne måten norske bistandsmidler bør benyttes?
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Scancem International, tidligere et selskap i Aker RGI, er i ferd med å etablere seg i Bangladesh, med drahjelp fra både Norad og Norfund, som har en eierandel på 25% i selskapet. Sementen henter de fra øyperlen Langkawi i Malaysia. Scancem ser lyst på framtida i Bangladesh, men er det på denne måten norske bistandsmidler bør benyttes?


Av Morten Rønning
Norwatch

Hver 25. dag bunkrer det innleide skipet Mary Nour råvarer ved  Kedah Cement sitt anlegg på Langkawi i Malaysia. Derfra tar turen tre dager, til skipet når Bangladeshs største havn, Chittagong. Inntil en ny sementmølle står klar i 2001, sekkes sementen i Chittagong, før den lastes over i mindre fraktebåter for videre frakt, i hovedsak til hovedstaden Dhaka.

Arbeidsforhold
Arbeidsforholdene for Scancems ansatte i Bangladesh er primitive sett med norske øyne. I et land hvor heisekraner, paller og gaffeltrucker er for fremmedord å regne, og som samtidig har et stort behov for arbeidsplasser, foregår det meste av håndteringen av varene for hånd.

NorWatch fikk ikke anledning til å besøke produksjonsskipet Mary Nour da vi besøkte landet, da dette skipet ikke drives av Scancem selv. Scancem står for innkjøp av råvarer og sekker i Malaysia, og kjøper deretter sementen ferdig sekket av skipets eiere i Chittagong.

På Mary Nour jobber cirka 50 mann, inkludert mannskapet. Sekkingen av sementen forgår døgnkontinuerlig, med tre skift, hvert på 8 mann. Arbeiderne er ifølge Scancem filippinere, som bor ombord under en presenning spent over framdekket på skipet. Der sover de, og der lager de mat. Kun oppsynsmannen er ansatt av Scancem.

Dagens produksjonskapasitet på Mary Nour er 25.000 tonn i måneden. For videre frakt, hovedsakelig til Dhaka, leies 25-30 mindre fraktebåter inn. Sementen fraktes ned i de mindre båtene via et transportbånd. I enden av dette båndet jobber et arbeidslag innleid av Scancem, med å ta i mot og stable sekkene i lasterommet. Sekkene på 50 kilo mottas på hodet, før de bæres videre i lasterommet.

NorWatch observerte meget kritikkverdige forhold i denne delen av prosessen. Det hender papirsekkene rives i stykker på transportbåndet, noe som fører til at arbeiderne i lasterommet blir overøst med sementstøv når neste sekk kommer. Scancem hevder at arbeiderne er tilbudt masker, men ingen av arbeiderne bruker slike. Derimot har enkelte av dem knyttet et bomullstørkle for munnen.

Ifølge Statens Arbeidsmiljøinstitutt er sementarbeidere utsatt for faren for å fåkrom-allergi og krom-astma. To forskjellige undersøkelser utført i 1994 konkluderte med at krom (en komponent i sement) kan føre til astma hos sementarbeidere. Begge undersøkelsene henviser til at arbeiderne har fått brystsmerter. Krom-allergi er et velkjent fenomen innenfor sementindustrien, og kalles i mange sammenhenger rett og slett for sementallergi (se NW 16/97). Vi har også tidligere omtalt Scancem-ansatte som har blitt blinde etter å ha vært utsatt for sementstøv (se NW 7/96). Helsefarene ved sementstøv er ikke skikkelig klarlagt, og det er derfor igangsatt en større undersøkelse av arbeidere ved Norcem i Brevik. Denne undersøkelsen er ikke ferdig.

Lastingen, som sekkingen, går med tre skift per døgn. Scancem-arbeiderne får betalt 150-200 taka (30-40 NOK) per skift når skipet ligger ved kai. Hvis det ikke er kaiplass å oppdrive, og lastingen skjer på reden, heves lønna til nær det dobbelte, ifølge Scancem. Er det behov for det, kan arbeiderne jobbe opptil 15 dager i ett strekk

Opplysningene sammenfaller med det NorWatch får opplyst hos havnearbeiderforeningen i Chittagong. Jahangir Alam Chowdury i foreningen mener imid-lertid at 150 taka om dagen ikke strekker til for noe annet enn et liv i nærmest slumlignende omgivelser. Fagforeningen mener at 10.000-15.000 taka per måned er behovet for å sikre et anstendig liv i landet.

Chowdury opplyser også at havnearbeiderforeningen har krevd åndedrettsmasker, hansker og regnfrakker for sine medlemmer overfor havneledelsen. Dette kravet har de fått støtte til, men tiltaket er ikke iverksatt. Chowdury hevder at 1-2 arbeidere hver måned dør i ulykker ved lasting og lossing av sement for de forskjellige sementselskapene i Chittagong. Havneledelsen betaler ved slike tilfeller opp til 150.000 taka (30.000 NOK) til familien til den avdøde.

Scancem har i dag en lagerbygning i Pagla like utenfor Dhaka, hvor sementen losses fra kystfraktebåtene, og lagres inntil utkjøring til kundene. Daglig kjøres 5.000 sekker sement ut fra dette lageret.  Det er ansatt en arbeidsleder som har ansvart for 15-20 mann, til å ta seg av lossing og lasting. Arbeidslederen får betalt per sekk fra Scancem, og han igjen betaler sine menn. Betalingen han får av selskapet er 1,5 taka (25 øre) per sekk på dagtid, dobbel pris om natta. Disse prisene er forhandlet fram av fagforeningen, og arbeiderne i lagerbygningen er organisert. Arbeidet med lossing av båtene og lessing av lastebilene er meget uregelmessig, daglønnen kan løpe opp i 15  taka. Dette er altså i følge havnearbeiderforeningen i Chittagong alt for lite til å sikre et anstendig liv. Mange av de tilreisende har i tillegg familier nord i landet, som de sender penger til, hvis det blir noe til overs.

Lossingen av fraktbåtene i Dhaka skjer på smale planker som ligger fra båten og inn på land. Arbeidet er risikabelt, da det ofte kan være mange meter ned. Dersom arbeiderne mister sekken i elva, eller sekken revner, mister de betalingen for den. Arbeiderne som losser båtene er i hovedsak mellom 25 og 40 år. Arbeidslederen, Harun, leier en etasje i et nærliggende hus for "sine" arbeidere. Der sover de 15-20 mennene på to rom. Det finnes et toalett, og et lite rom i tillegg hvor de lager mat.

Langkawi
Råvarene til Scancems sementvirksomhet i Bangladesh kommer fra Malaysia. Det er ti år siden Kedah Cement startet sin virksomhet på Langkawi, en øyperle helt nord på vestkysten av Malaysia. Anlegget består  av  et  dagbrudd  for  kalkstein  og  leire, en sementfabrikk og en molo for utskiping. Kedah Cement ble for kort tid siden  kjøpt opp av britiske Blue Circle. Fabrikken og havneanlegget fortrengte ved anleggelsen en del av Kampung Telokyo, en fiskerlandsby med 200-300 innbyggere, som er nærmeste nabo til sementfabrikken. 70% av innbyggerne er malayere, resten er thailendere. Det er ikke mange milene til grensen mellom de to landene. Historiene NorWatch blir fortalt i landsbyen, ligner mye på historier fra andre steder i verden, hvor det er konflikt mellom et tradisjonelt levesett og industriprosjekter.

I dag har landsbyen 20-30 båter som driver aktivt fiske. Antallet var høyere før da hver familie hadde minst en båt, men mange har tatt seg sikrere jobber er i turistnæringen eller i sementfabrikken. Fangstene har gått ned de senere årene, men spørsmål om både omfang og årsak blir besvart på forskjellige måter. Noen hevder fabrikken har skylda, andre mener fisket allerede før fabrikken startet opp var dårlig. Det synes allikevel tydelig at aktivitene rundt fabrikken og moloen for lasting av skip, virker negativt inn på fisket. Fangstene består i hovedsak av reker, kundene er butikker og hotell på øya.

NorWatch samlet sammen noen fiskere på det lokale serveringsstedet for å diskutere utviklingen av fisket i området, og hvordan naboskapet med sementfabrikken forøvrig spiller inn i landsbyens liv. Fiskerne hadde i hovedsak tre innvendinger.

For det første går det mye sement på sjøen ute på moloen, noe som gjør vannet grumsete og skremmer rekene, som er hovedfangsten i landsbyen.

For det andre gjør skipstrafikken i området det vanskelig å fiske der man ønsker. Da NorWatch  besøkte landsbyen, lå det tre store skip oppankret utenfor moloen. Ifølge Senior Works Manager Michael J. Watson ved Kedah Cement ligger de tre skipene der i påvente av å skulle selges.

For det tredje hevder fiskerne at det både fra skipene og fra moloen går mye jernskrap og annet søppel overbord. Særlig jernskrap gjør garnfiske vanskelig, da garnene hele tiden henger seg fast i skrap på bunnen.

En fisker i førti-årene forteller oppgitt at dagens fangst ble en kilo reker, etter en økt på nesten ett døgn.

- Vi fikk 30 Ringgit (60 kroner) for rekene. Og vi er to som skal leve av dette, sukker han oppgitt. Han har kone og fem barn. I tillegg skal inntektene dekke drivstoff og utstyr. Opplysningen utløser kraftige latteranfall hos noen av de tilstedeværende; slike inntekter er ikke til å leve av. En ny båt på seks meter koster 2.000 til 3.000 Ringgit, en slik investering har de ikke råd til med dagens fangster.

For ti år siden kunne en få 50-100 kilo reker per dag. I dag må fiskerne reise til andre områder av Langkawi hvis de skal få slike fangster, men dette krever større båter. En fisker forteller at han nylig var med en større båt sørover langs øya, fangsten ble solgt for 100 Ringgit.

Fiskerne understreker allikevel at de vil fortsette å fiske, så lenge det går.

- Å være fisker er tross alt friere enn man er i andre jobber, slår de fast.

Innbyggerne i Kampung Telokyo forteller i tillegg NorWatch at støvplagen har vært stor siden fabrikken ble startet opp, og at lite har blitt gjort for å forbedre dette.

- Folk her må vaske både hus og innbo daglig, sier Rokachay, datter av innehaveren av landsbyens eneste serveringssted.

Watson sier til NorWatch at siden britiske Blue Circle tok over sommeren 1999, har selskapet forberedt en ISO 14.001 sertifisering av anlegget. Dette betyr ifølge Watson at utslippet av støv er dramatisk redusert, og skal ytterligere ned.

Samtidig opplyser han at selskapet også er i ferd med å utbedre moloen, slik at mengden sement som går i sjøen, skal reduseres.

Innbyggerne i Kampung Telokyo føler at de har fått lite igjen fra fabrikken. Ikke nok med at de mistet en del av sine opprinnelige landområder, men de har heller ikke så mye godt å si om ansettelsespolitikken deres. Blant annet forteller de at tilreisende arbeidskraft får bedre betalt enn lokal arbeidskraft. Michael J. Watson ved fabrikken hevder imidlertid overfor NorWatch at alle ansatte blir lønnet etter samme rater, og at selskapet ikke diskriminerer lokalbefolkningen når det gjelder lønn.

NorWatch blir fortalt at tilreisende får betalt cirka 2.000 RM (4.000 kroner) per måned. De arbeiderne vi snakket med ved anlegget, kunne bekrefte dette lønnsnivået. Når lokale folk fra landsbyen blir ansatt i fabrikken, får de på sin side ikke mer enn 600-800 RM i måneden.

Kedah Cements dagbrudd ligger på sørsiden av fabrikken, på motsatt side av anlegget i forhold til Kampung Telokyo. Virksomheten i dagbruddet består i å sprengesteinmasser løs i det åskledde skogområdet, laste steinmassene opp i store dumpere, som frakter massene ned til et transportbånd som fører inn til fabrikken. Dagbruddet strekker seg så langt øyet kan se, og er i ferd med å jevne ut de karakteristiske bratte åskammene til en eneste, stor steinørken.

Steintaket spiser seg åpenbart innover i regnskogen i området. Ifølge Watson har selskapet en konsesjon på 695 acre (2812 mål) for uttak av kalkstein og 250 acre (1011,5 mål) for uttak av leire. Selskapet har konsesjon på drift av dagbruddet i 40 år. Ifølge lokalbefolkningen fortrengte ikke anleggelsen av dagbruddet lokale bosettinger, i motsetning til fabrikken. Men tidligere ble det brukt såpass kraftige salver i bruddet, at det oppstod sprekker i husene i Kampung Telokyo. Etter at innbyggerne klaget i lengre tid, benytter selskapet nå mindre mengder sprengstoff i hver salve.

Den planlagte fabrikken
Det var i utgangspunktet Scancems plan å anlegge sin nye sementmølle i Chittagong. Tomten var utsett på sørsiden av Karnaphuli-elva som renner ut i Bengalbukta ved byen. I området er det allerede anlagt et par kunstgjødselfabrikker, men Scancem  fikk  til  slutt  avslag  fra  myndig-hetene.

Selskapet valgte derfor å flytte prosjektet til hovedstaden Dhaka, hvor en tomt rett sør for byen er kjøpt opp. Tomten på snaut 60 mål har tidligere fungert som slipp for mindre båter, og Scancem vil anlegge egen havn hvor råvarene kan losses direkte inn i fabrikken. Et koreansk anleggsfirma har ansvaret for byggingen, og da NorWatch besøkte området i desember 1999, var så vidt de første spadestikkene tatt.  Produksjonen skal etter planen starte opp i mars 2001. Selskapet har skattefritak foreløpig fram til 1/1/2001. Ifølge Petter Wiik, Scancems havnesjef i Chittagong, ville selskapets nye eiere, tyske Heidelberg, kjøpe inn en brukt, tsjekkisk mølle for bruk i Bangladesh. Dette avslo Scancems ledelse i Bangladesh, som krevde nytt og bedre utstyr. Totalprisen på anlegget er i dag beregnet til 47 millioner USD. Dette er ifølge Scancem den største utenlandske investeringen i Bangladesh de fem siste årene. Norad har gitt et lån på 24 millioner kroner. Norfund har spyttet i 42 millioner kroner i aksjekapital. Tyngste långiver er verdensbankens privat-finansieringsinstitusjon IFC, som har bidratt med 11 millioner USD.

Som største långiver har IFC også satt standarden i forhold til miljø og sosiale forhold. Norad har som en liten aktør ikke stilt krav utover de IFC har stilt. Ifølge Schjolberg har selskapet betalt kompensasjon til 7-8 familier som bebodde tomten da den ble innkjøpt. Disse var såkalte "squatters" som ikke hadde rett til områdene, men som likevel ble kompensert.

Den nye fabrikken vil gå med tre skift i døgnet og sysselsette 30-40 ansatte per skift. Pakkeriet er den mest arbeidsintensive delen av fabrikken, og ifølge Schjolberg vil det bli stor etterspørsel etter arbeid ved fabrikken.

Selskapet stiller seg positive til fagorganisering av de ansatte, og det vil i deler av produksjonen være påbudt med hjelm, hørselsvern og vernesko.  Ifølge eget utsagn setter Scancem opp "den samme fabrikken hvor enn i verden de opererer".

Den koreanske entreprenøren vil i stor grad benytte lokale underleverandører i arbeidet med sementmøllen. NorWatch snakket med et arbeidslag som var i gang med gravearbeider på tomta, for å få påvist hvor det går gassrørledninger gjennom området. Disse var betalt 80 taka for dagen, altså langt under hva som anses som en anstendig lønn i Bangladesh.

Artikkelen sto på trykk i Norwatchs nyhetsbrev nr. 4/00

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!