Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Mot en løsning i Melaka?

Etter 7 års venting kan det se ut som om de siste 59 familiene som måtte flytte da oljeraffineriet i Melaka ble anlagt, endelig får kompensasjon. Beløpet er allikevel mindre enn deres krav, og gis ex gratia, ikke fordi Petronas mener de har rett på dette, men fordi selskapet vil ha saken ut av verden.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Etter 7 års venting kan det se ut som om de siste 59 familiene som måtte flytte da oljeraffineriet i Melaka ble anlagt, endelig får kompensasjon. Beløpet er allikevel mindre enn deres krav, og gis ex gratia, ikke fordi Petronas mener de har rett på dette, men fordi selskapet vil ha saken ut av verden.


Av Morten Rønning
Norwatch

Det kommer samtidig en jevn strøm av klager inn både til raffineriet og de lokale miljøvernmyndighetene, om luftforurensing og støyplager. Lederen for miljøavdelingen på raffineriet er ikke fornøyd. De ansatte ved raffineriet nektes å danne frie, nasjonale fagforeninger, noe Statoil tydeligvis ikke tar så tungt.

NorWatch besøkte området første gang i 1996 mens del 2 (PSR2) av raffineriet, hvor Statoil eier 15%, var under bygging (se nyhetsbrev 2/97). Dengang møtte vi en lokalbefolkning som raste over uoppgjorte kompensasjoner, tap av moskeer og utestengsel fra landsbyens gravplasser.

Da vi besøkte området på nytt i januar i år, var alt som før. De 59 familiene som ikke godtok den opprinnelige kompensasjonen, hadde enda ikke mottatt noe mer enn de 1,63 ringgit (RM) (3,26 kroner) per kvadrat fot de først fikk utbetalt. I utgangspunktet inngikk de en intensjonsavtale med utbygger, det statlige malaysiske oljeselskapet Petronas, om en kompensasjon på 5,80 RM. Nå kan det se ut som de får 4.30 RM.

Fortsatt bitre
Tuan Haji Makunim og de andre tvangsflyttede vi snakket med i Melaka i 1996, var da vi besøkte dem på nytt i januar, om mulig enda mer oppgitte. Det syntes som om ingenting nyttet mot det mektige nasjonale oljeselskapet og dets to utenlandske partnere, Statoil og Conoco.

Petronas "kjøp" av deres områder ble gjennomført i samarbeid med myndighetene. Det er de lokale myndighetene som forhandler med lokalbefolkningen omkring kompensasjon, som siden betales av Petronas. Om Petronas betaler myndighetene noe utover denne kompensasjonen, er det vanskelig å bringe på det rene, men de berørte sitter med en følelse at også de lokale myndighetene gjør penger på denne handelen.

De 59 familiene har hele tiden stått fast på den intensjonsavtalen som først ble inngått. Da motparten frafalt denne avtalen, ble den prøvd for retten, og familiene fikk medhold. Saken ble anket, og i neste runde ba dommeren partene om å løse saken utenfor rettsapparatet.

Familiene i Kampung Tanah Merah mistet både tilgangen til havet, sine to moskeer, og fri adgang til sine gravplasser. Da NorWatch tok disse opp problemstillingene med Statoils ledelse i Kuala Lumpur i 1996, lovet selskapet å ta spørsmålet om gravplassene opp med sine partnere, så fort anleggsperioden var over, for å se om man kunne komme fram til en mer fleksibel ordning.

Direktør Søren Baltzer Nielsen i Statoil Malaysia sier til NorWatch at de tvangsflyttede nå er fornøyd med ordningen, som innebærer at de kan besøke gravplassene i løpet av den 2 uker lange Aidil Fitri høytiden og den 4 dager lange Aidil Adha høytiden.Tuan Haji Makunim og de andre vi snakket  med  i  Melaka  er  ikke  enige  i  denne konklusjonen. 2 høytider i året oppfyller ikke det behovet de har for å besøke sine familiegraver.

-----------------------------------------------------------

"Jeg er ikke fornøyd med de resultatene vi oppnår  på miljøsiden"
En Busari Jabar, leder for Miljøavdelingen ved Malaysia Refining Company, 20. januar 2000

-----------------------------------------------------------

Kvalmende lukt
I nærheten av raffineriet ligger både boliger, skoler og annen industri. Lederen for miljøavdelingen ved raffineriet, En Busari Jabar, forteller til NorWatch at selskapet mottar mange klager fra lokalbefolkningen, både på luftforurensing, støy og også omkring sikkerheten på raffineriet. Direktøren ved raffineriet, Ahmad Pathil Hj Muhamad, sier til Norwatch at slike klager registeres, og at det i 1999 ble registrert 4 klager, hovedsaklig på vond lukt.

Det er særlig lukta av mercaptan (CS2/C2S2), et tilsetningsstoff som tilsettes LPG (Liquid Petroleum Gas) slik at gasslekkasjer raskt kan oppdages av forbrukerne, som vekker misnøye hos naboene til raffineriet. Ifølge En Busari Jabar er det ikke påvist noen helseskader som følge av mercaptan, men lukta gjør at folk blir kvalme og føler at de må kaste opp. En Busari Jabar forteller at mercaptan kommer på fat, som tømmes med slange. Når fatet er tomt hender det ofte at arbeiderne glemmer å lukke fatet, og da sprer lukta seg.

Baltzer Nielsen i Statoil sier til NorWatch at dette problemet er løst gjennom bedrete rutiner ved håndtering av fatene.

En Busari Jabar har arbeidet for en annen løsning.

- Jeg har foreslått et lukket system for behandlingen av mercaptan. Jeg har faktisk foreslått det ganske lenge, sier han mistrøstig.

Han vil allikevel ikke ta på seg ansvaret for all luftforurensingen i området.

- Når skolen klager på forurensing, kan denne like gjerne komme fra annen industri eller fra trafikken. Skolen ligger jo dessuten på motsatt side av der hvor produksjonen foregår.

Lyden fra de to gassflammene skaper også bry for naboene. Da NorWatch besiktiget anlegget, var lyden ifølge En Busari Jabar på det laveste. Han anslo den til 65 decibel på 100 meters avstand. Ofte er den altså høyere. De nærmeste husene ligger kanskje 300 meter unna.

Frykt
Naboene har også en generell frykt for sikkerheten ved anlegget.

- Folk med lite utdanning er generelt redd for at raffineriet skal gå i lufta. Folk med høyere utdanning har større tiltro til vår informasjon, men de stiller dertil mer spesifikke spørsmål, omkring skilting og slikt, sier En Busari Jabar.

Mange som kontakter raffineriet ønsker å være anonyme, da blir det også vanskelig å eventuelt komme tilbake til dem med konkrete svar på deres forespørsler. For å bedre kommunikasjonen med lokalbefolkningen, er det opprettet en komite bestående av folk fra selskapet, fra miljøvernmyndighetene i Melaka og ledere fra landsbyene. Komiteen møtes en gang annenhver måned, og diskuterer eventuelle problemer virksomheten påfører lokalsamfunnet. Dette til tross, virker det ikke som lokalbefolkningen er fornøyd med situasjonen.

- Jeg vet ikke i hvilken grad denne informasjonen faktisk når ut til alle, sier En Busari Jabar, som ikke selv deltar å disse møtene. Selskapet er representert med folk fra Public Affair avdelingen. Han vil ikke, til tross for klagene, innrømme at selskapet har et kommunikasjonsproblem overfor lokalsamfunnet.

- I området finnes både annen industri og trafikk, som skaper forurensing. Men vi får skylda for alt, fordi vi er størst, sier han. NorWatch oppsøkte også miljøverndepartementet i Melaka, for å få deres oppfatning av forholdene ved raffineriet. En medarbeider, som forøvrig ønsket å være anonym, virket rimelig tilfreds med driften, men kunne stadfeste at departementet mottok mange klager fra lokalbefolkningen. En forespørsel fra NorWatch om å få en statistikk over slike klager, ble avslått av medarbeiderens overordnete.

Forhaler sertifiseringen
Det første raffineriet som ble etablert på området, PSR 1, hvor Petronas er eneeier, ble etter en to år lang prosess ISO-14001 sertifisert i 1998. Denne sertifiseringen omfatter miljøstyring av virksomheten, og forplikter selskapet til kontinuerlig forbedring av miljøstringssystemer. PSR 2, hvor altså Statoil er medeier, startet sin produksjon samme året. De tre eierne bak PSR 2 har så langt vist liten vilje til å sertifisere dette anlegget, ifølge En Busari Jabar. Sertifiseringsbyrået Sirim har gitt selskapet en utsettelse på denne prosessen.

Baltzer Nielsen i Statoil sier til NorWatch at prosessen med ISO 14001 sertifisering vil starte med en kartlegging av de miljømessige aspektene og konsekvensene av PSR 2, som vil være ferdig i løpet av første kvartal i år.

En Busari Jabar er ikke fornøyd med situasjonen.

- Jeg synes de utenlandske eierne kunne presse mer på, for å få fart på denne prosessen. Men i utgangspunktet er disse mest opptatt av at anlegget drives innenfor malaysisk lov.

En Busari Jabar leder en avdeling på tre mann, som sammen har ansvaret for miljøet på anlegget.

- Jeg er ikke fornøyd med de resultatene vi oppnår på miljøsiden, innrømmer han.

Selskapet rapporterer månedlig og kvartalsvis til miljøvernmyndighetene i Melaka. Dette gjelder målinger av utslipp til luft, vann, grunnvann samt støy. Direktør Ahmad Pathil Hj Muhamud i Petronas opplyser til NorWatch at denne informasjonen ikke er offentlig tilgjengelig.

Utslipp
I september 1998 lakk 5.000 fat olje ut fra anlegget, da et rør sprang lekk på grunn av en konstruksjonsfeil. Utslippet hendte om natta, og det gikk flere timer før det ble oppdaget, da det ikke fantes noe varslingssystem på dette røret. Oljen fulgte bekkene i området ut i sjøen, men selskapet rakk å samle opp mye før den kom så langt.

Oljen klumpet seg i vannet, og var således forholdsvis enkel å samle opp. Selskapet leide inn lokale fiskere og annet personell  til å samle opp oljen, og regner selv med at 95% av oljen ble samlet opp. Dette arbeidet tok 2-3 uker. Disse opplysningene stemmer med det både lokale fiskere og miljøvernmyndighetene opplyser.

Fiskerne hevder at fisken i området nær raffineriet forsvant i 2-3 måneder etter utslippet, og at de således måtte fiske i områder lenger sør. En Busari Jabar har ikke så stor tiltro til disse opplysningene.

- Disse fiskerne klager alltid, uansett, sier han oppgitt.

Fiskerne selv tar det ikke så tungt. Den ferske fisken deres er ettertraktet, og skulle fangstene minke for en periode, betyr det bare at prisen øker.

Fiskerne krevde kompensasjon for tap av fiskeområder dengang selskapet etablerte seg og bygget en gigantisk molo i området. Beløpet på 17 millioner kroner er det ingen som har sett noe til. Av sikkerhetshensyn får ikke fiskerne fiske i nærheten av moloen, men gjør det ifølge dem selv, allikevel. Innimellom pålene settes garn, og fisket omtales som meget godt. Vaktene fra selskapet gir de muntlige advarsler om å holde seg unna, men noe mer skjer ikke.

- Vaktene er lokale folk, slik som oss, forklarer fiskerne på stranda i Tanah Merah.

Egen fagforening
Ifølge malaysisk lov har ansatte i statsselskap som Petronas, ikke adgang til danne fagforening med ansatte i andre, private foretak. Dette betyr at de ansatte ved Melaka-raffineriet ikke kan organisere seg sammen med de ansatte ved Shells og Essos raffinerier i landet. De ansatte er organisert i Petronas' egen, nasjonale forening.

Lederen for foreningen på raffineriet, som gjerne hadde sett at de kunne organisere seg sammen med andre raffineri-ansatte, opplyste til NorWatch at cirka 25% av de 700 ansatte er organisert. Han beskriver lønnsnivået til å være i det lavere sjiktet innen denne virksomheten i landet. Lønnsforhandlinger gjennomføres hvert tredje år, og lønnen er todelt: en generell del som gjelder alle Petronas ansatte, og en lokal del. Lederen påpeker at de utenlandske selskapenes inntreden kan synes å ha ført til et øket press på lønnsomheten ved bedriften.

Raffineriet er automatisert, hvilket betyr at det er få arbeidere ute i produksjonen. Allikevel plages de ansatte en god del av lukt, blant annet fra mercaptan. Lukten av dette stoffet er så sterk, at arbeiderne må forlate åstedet.

Foreningen fører samtaler med ledelsen, for å få satt igang undersøkelser omkring helsen til de ansatte. En økning av allergi og også det faktum at ansatte får et usedvanlig høyt antall jentebarn, iforhold til normalen, ønsker foreningen utredet. Dette arbeidet går, ifølge lederen, sakte men sikkert framover.

Statoil har annerkjent syv av ILOs kjernekonvensjoner som retningsgivende for sin internasjonale virksomhet. Blant disse er retten til fri og uavhengig organisering.

Batlzer Nielsen i Statoil sier til NorWatch at dette er irrelevant i denne sammenhengen, så lenge Statoil er i et joint venture i Melaka.

- Malaysiske myndigheter har gjennom ovs form bestemt fagforeningsstrukturen i landet. Statoil vil alltid følge lovene i det landet vi opererer i, sier han.

Løsning i sikte?
NorWatch snakket i januar med advokaten til de tvangsflyttede i Tanah Merah, Dato Tan, i selskapet Tan & Co. Tan poengterte at spørsmålet om kompensasjon var avhengig av hvilken politisk ledelse det finnes i delstaten. Den sittende delstatsministeren hadde ifølge Tan signalisert vilje til å få saken ut av verden, og Tan så lyst på mulighetene  for  å  komme  fram  til  en  løs-ning i nær framtid.

- Petronas har tenkt til å bli her i lang tid, de er ikke tjent med å ha denne saken hengende over seg, sa Tan til NorWatch.

 Direktør for raffineriet, Ahmad Pathil Haji Muhamud sier i en telefax til NorWatch at selskapet nå har bestemt seg for å gi de 59 familiene en kompensasjon ex gratia, i størrelsesorden i nærheten av deres krav. Han ønsker ikke å opplyse om selve størrelsen på beløpet. Ex gratia vil si at selskapet gir denne kompensasjonen ikke utfra juridiske hensyn, men for å få saken ut av verden.

 I prinsippet står de 59 familiene på intensjonsavtalen, dvs. 5.60 RM, men er selv villige til å diskutere dette. Dato Tan har i de seneste forhandlingene med myndighetene krevd 4.30 RM, og tror selv beløpet vil havne rundt 4.15 RM. Dette er såpass lavt, at mange av de tvangsflyttede antagelig ikke vil godta det.

- Petronas-ledelsen har sympati overfor kravet fra de 59 familiene, til tross for at de ikke har et juridisk krav på dette, sier Baltzer Nielsen. Baltzer Nielsen understreker at dette ikke bare har vært et spørsmål om penger for det mektige Petronas-konsernet, men også om prinsipper.

Fakta: Statoil i Malaysia
Malaysia Refining Company Sdn Bhd eier og driver et raffineri i Melaka, Malaysia. Total produksjonskapasitet er på 100.000 fat råolje i døgnet. Raffineriet (PSR 2) ligger i tilknytning til et 100% eid Petronas-raffineri (PSR 1). PSR 2 ble startet opp i desember 1998. Petronas, det statlige malaysiske oljeselskapet eier 45%, Conoco 40% og Statoil 15%. Dette tilsier 15.000 fat olje i døgnet for Statoils del.

Artikkelen sto på trykk i Norwatchs nyhetsbrev nr. 2/00

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler