Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Ny rapport fra NorWatch: Helsefarlig skipsopphugging i Bangladesh

En økende mengde norske skip ender sine dager på strendene i Bangladesh for opphugging. Illevarslende rapporter om livsfarlige arbeidsforhold og store skader på det lokale miljøet har tidligere kommet fra liknende virksomhet i India. NorWatch reiste i desember til Bangladesh for å undersøke forholdene der. Resultatet kan leses i rapporten "Til knes i søla".
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
En økende mengde norske skip ender sine dager på strendene i Bangladesh for opphugging. Illevarslende rapporter om livsfarlige arbeidsforhold og store skader på det lokale miljøet har tidligere kommet fra liknende virksomhet i India. NorWatch reiste i desember til Bangladesh for å undersøke forholdene der. Resultatet kan leses i rapporten "Til knes i søla".


Av Morten Rønning
Norwatch

Verdens tankskipsflåte står foran en stor økning i skip som selges til hugging, ettersom skipene fra shipping-boomen på slutten av syttitallet når 25-års alder. Asia er klart ledende innen opphugging av skip, hvorav India er største nasjon. Etter flere alvorlige ulykker og internasjonal oppmerksomhet omkring problemene, har India de siste 2-3 årene innskjerpet kravene til sikkerhet for arbeiderne, i det minste på papiret. Dette har ført til en økning i antall store skip som har endt sine dager på stendene i Bangladesh. NorWatch besøkte derfor landet for å undersøke forholdene omkring opphuggingen. Under følger noen av funnene i rapporten:

Barbeint i søla
Skipsopphugging i Bangladesh foregår i all hovedsak på strendene nord for landets nest største by, Chittagong. Skipsopphugging er arbeidsintensiv virksomhet, og de drøyt 30 verftene sysselsetter rundt 30.000 mennesker. Størsteparten av arbeiderne er tilreisende fra andre deler av landet.

Arbeidet foregår på sølete strender, hvor en ofte må vasse til knes i gjørma for å få demontert de gigantiske stålkonstruksjonene. Kun et fåtall arbeidere bruker noen form for skotøy, disse setter seg allikevel bare fast i gjørma. Arbeidshansker og vernebriller er et sjeldent syn, til tross for hyppig bruk av skjærebrennere inne i skipene. Hjelmer og åndedrettsvern er helt fraværende. Ved bruk av skjærebrenner på stålet vil det, når malingslagene smelter, dannes en rekke giftige gasser. Samtidig inneholder skipene bygget på syttitallet en rekke livsfarlige kjemikalier som det ikke finnes noe apparat for å håndtere på en trygg måte for arbeiderne.

75 øre i timen
Til tross for at Bangladesh er et lavkostland, vil en begynnerlønn på 75 øre timen (5 taka) ikke rekke til noe annet enn et liv i slumlignende omgivelser. Barn ned til tiårsalderen rekrutteres til å sjaue stålskrap og tunge vaiere. Jobber de lenge nok i bransjen kan de kanhende jobbe seg opp til en månedslønn på drøyt fem hundre kroner. Dette er fortsatt langt under det som anslås å være krevet for å leve et anstendig liv, utenfor slummen.

På opphuggingsverftene er så godt som alle arbeiderne ansatt på korttidskontrakter. Dette gjør at fagorganisering er så godt som umulig. Noe som igjen fører til at arbeiderne ikke har noe vern mot tilfeldige oppsigelser eller lavkonjunkturer. Det er kun en regel som teller: intet arbeid - ingen lønn. Og manglende sosiale sikkerhetsnett gjør at det store antallet invalidiserte i denne industrien går en meget usikker framtid i møte.

Manglende miljøtiltak
Det Norske Veritas har utarbeidet en oversikt over hvilke miljøgifter som finnes i en supertanker bygget på syttitallet. Listen inneholder blant annet asbest, PCB, bly, TBT, hydrokarboner, PVC og KFK. Til tross for at fattigdommen i Bangladesh har tvunget fram en utrolig fantasirikdom når det gjelder gjenbruk, vil mange av disse stoffene måtte ende i usikrede fat, renne ut i havet eller forsvinne opp i lufta. Hverken arbeiderne eller lokalbefolkningen har noe vern mot disse miljøgiftene.

Forurensingen har fordrevet fisken i de kystnære områdene, og de mange tusen fiskerne i området må i dag langt ut på havet for i det hele tatt å finne fisk. Og de samlete fangstene har gått dramatisk nedover siden opphuggingsindustrien startet opp på syttitallet.

Norsk initiativ
Norske myndigheter har sammen med rederiforbundet tatt et initiativ overfor FNs maritime organisasjon, IMO. Miljøverndepartementet jobber med å utarbeide forslag til komiteens sesjon i mars. Her tar Norge til orde for at det i regi av IMO utarbeides et internasjonalt regelverk, som både sikrer miljø- og arbeidsforholdene lokalt. Det er på tale å innføre både sertifisering av skip som går til hugging, og av opphuggingsverftene.

I tillegg til dette initiativet, konkluderer rapporten med at norske myndigheter og rederstanden bør stille seg bak en finansiering og gjennomføring av lokale tiltak, i påvente av et internasjonalt regime. Slike tiltak bør være: 

  •  framskaffe nøyaktige oversikter over hvilke giftstoffer som finnes i et hvert norsk skip som selges til hugging, og gjøre disse tilgjengelige for verftene, 
  • bidra til opprettelsen av innsamlingsstasjoner lokalt for problemavfall som ikke blir resirkulert,
  • bidra til at verneutstyr finnes på verftene, og initiere bruken av slikt, 
     
  • bidra til opprettelsen av medisinske klinikker for arbeiderne, 
  • bidra til opprettelsen av allmenne erstatningsordninger ved død og lemlestelse, 
  • bidra til å minske de negative konsekvensene for de lokale bosettingene, gjennom støtte til lokale tiltak. 

Gjenbruk av alle materialene fra et skip er god miljøpraksis, dersom materialene behandles på en forsvarlig måte. Nettopp med tanke på opphugging og gjenbruk må framtidens skip bestå av materialer som har mindre skadelige effekter på miljø og arbeidere. 

pdf Last ned rapportenher: "Til knes i søla - om skipsopphugging, arbeidsforhold og miljø i Chittatong, Bangladesh"

Artikkelen sto på trykk i Norwatchs nyhetsbrev nr. 1/00

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler