Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2212

De ansatte betaler for finanskrisen i Thailand: Absolutt minstelønn hos Frionor

Halvparten av de om lag 300 ansatte ved Frionor Thailand mottar minstelønn på 162 baht (35 kroner) dagen. De har ikke fått en baht i lønnspålegg siden september 1997, mens inflasjonen i samme periode har vært på om lag 15 prosent som følge av finanskrisen i Asia. De ansatte har ingen fagforening.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Halvparten av de om lag 300 ansatte ved Frionor Thailand mottar minstelønn på 162 baht (35 kroner) dagen. De har ikke fått en baht i lønnspålegg siden september 1997, mens inflasjonen i samme periode har vært på om lag 15 prosent som følge av finanskrisen i Asia. De ansatte har ingen fagforening.


Av Øyvind Eggen,
Norwatch
 
Frionors fabrikk i Thailand, som NorWatch nylig besøkte,  ligger i en eksportsone (frihandelssone) like utenfor Bangkok. Her arbeider om lag 270 kvinner og 30 menn med å rense, behandle og pakke sjømat for eksport til australske og europeiske markeder. Om lag 30 prosent av produksjonen havner i Skandinavia, og pakkene fra Frionor Thailand finnes i mange norske frysedisker.

Mennene på fabrikken gjør arbeid som krever tunge løft, mens kvinnene står ved arbeidsbenker og piller reker eller renser fisk, skjell og blekksprut, før varene fryses. Rent fysisk er arbeidsforholdene ikke særlig ulikt forholdene ved en tilsvarende norsk fabrikk, bortsett fra at arbeidstiden er lenger; arbeiderne jobber 8 timer daglig, seks dager i uka, med overtidsarbeid 1-2 dager i uka. Denne arbeidstiden er identisk med maksimalgrensen for hva som er tillatt i følge arbeidsloven.

Direktør Mulhern har ikke en nøyaktig oversikt, men anslår at "om lag halvparten" av arbeiderne får 162 baht til dagen, som er den lovbestemte minstelønn for Bangkok-området. Lønna beregnes pr. arbeidsdag, og på fridager gis ingen lønn. Arbeidere med lang erfaring får opptil 25 prosent mer, forteller han, mens mellomledere får enda mer. Arbeiderne har riktignok en bonusavtale som gir en måneds ekstra lønn hvert år. Denne bonusen er avtalefestet, slik at de i realiteten får 13 måneders lønn for 12 måneders arbeid. Bonusavtaler er vanlig ved de fleste fabrikker i Thailand.

Avhengig av dyre lån
 - Jeg må låne penger for å klare å betale utgiftene for familien min, sier en kvinne som har jobbet på fabrikken i mer enn 20 år.

En mellomleder, som selv får en del mer enn minstelønn, sier hun tviler på at arbeidere med familie klarer seg med minstelønna uten å låne penger.

- Lønna strekker til hvis vi hjelper hverandre av og til, når folk har problemer. De fleste må likevel låne penger for å klare seg, forteller en annen kvinne.

Lån er en vanlig måte å finansiere sitt forbruk på i Thailand, og for fattigfolk er det blitt vanligere etter finanskrisen, fordi mange i desperasjon har valgt kortsiktige løsninger. Banker vil nøle med å gi lån til arbeidere på minstelønn, og dersom man ikke får lån fra venner og familie, benyttes ofte lånehaier, som er organisert i mafia-lignende nettverk og tar mellom 5 og 20 prosent rente per måned.

Andre ansatte mener at det er mulig å klare seg, dersom man sparer penger og ikke har en stor familie. Mange, men langt fra alle, har dessuten ektefeller som arbeider, noe som hjelper godt.

Også direktøren er enig i at arbeiderne sliter hardt.

- Jeg har aldri før sett at ansatte har tatt opp så mye lån som nå for tida. 162 baht i dag er nok mindre verdt enn de 75 baht som arbeiderne fikk for 12 år siden, mener han, og legger til at kravene til forbruk nok også har økt. I dag forventes det at folk har fjernsyn og kjøleskap, og slikt utstyr må nærmest regnes som basisbehov i Thailand, mens man i mange andre land kan leve godt uten dette, sier Mulhern.

Andre norske arbeidsgivere i Thailand betaler mer til sine ukvalifiserte arbeidstakere.

- Jeg har snakket med mine arbeidstakere om lønn, og vi kom fram til at en minstelønn på 230 baht om dagen er nødvendig for at folk skal kunne leve rimelig godt, forteller administrerende direktør Sverre Golten i selskapet Thai Works, som produserer utstyr for fiskemelsproduksjon med 45 ansatte. Han gir også dobbelt så lang lønnet ferie og 24 timers forsikringsordning samt en privat "trygdekasse". Selskapet var inntil nylig eid av Atlas-Stord, men eies nå i hovedsak av Sverre Golten personlig.

- Jeg har inntrykk av at det er vanlig at utenlandske selskaper betaler omtrent 25 prosent mer enn lovbestemt minstelønn til sine ukvalifiserte arbeidstakere, mener administrerende direktør Bjørn Naglestad i Jotun Thailand.

Fagbevegelse på kne
162 baht er det absolutt minste en privat arbeidsgiver har lov å betale arbeidere i Bangkok-regionen. Beløpet ble fastsatt i september 1997 av en komite som består av representanter for staten, arbeidstakere og arbeidsgivere. Selv da lønna ble fastsatt var de fleste enige om at den var svært lav, men beløpet avspeilte at Thailand akkurat da var på vei inn i en dyp økonomisk krise som ingen den gangen visste omfanget av. Derfor hadde regjeringen og arbeidsgiversiden felles interesse i lavest mulig lønnsutgifter. Arbeidstakersiden, som har 5 av de 15 setene i komiteen, er generelt svært svak i Thailand, og deres synspunkter ble ikke tatt hensyn til i disse forhandlingene.

Siden da har inflasjonen og konsumprisindeksen vært på minst 15 prosent, og mange hevder økningen i faktiske levekostnader har vært enda større, fordi prisene på sentrale produkter har økt mer enn dette, og en del offentlige tilbud har blitt redusert. Foreldre må blant annet betale en del av utgiftene for å ha barn i skolen, som følge av råd fra Pengefondet og Verdensbanken.

Høye levekostnader
Levekostnadene er høyere i Thailand enn i alle nabolandene, og høye til såkalt "u-land" å være. En rekke mennesker som NorWatch har snakket med, er enige om at man kan leve på denne lønna dersom man er alene, lever billig og sparer mye, men ikke om man har en familie å forsørge. Det koster gjerne 1500 baht i måneden, eller mer enn en tredjedel av lønna, for en 1-roms leilighet. En 2-roms koster 2000-3000 baht. Skal man bo særlig billigere enn det, må man slå seg sammen med andre, eller kanskje bygge et eget hus i et slumområde. I Frionors kantine koster lunsjen alene 15-20 baht, altså en tidel av dagslønna. Dersom en arbeider vil servere kjøtt til middag, vil et billig valg være en levende høne til 70 baht.

- Minstelønna er ikke en rettferdig lønn for en dags arbeid, og gjenspeiler at fagbevegelsen i Thailand er så svak at den ikke har reell innflytelse i forhandlingene om minstelønn. Det er ikke nok til å leve på for arbeidere som har familie, mener president Pratueng Saengsak i Labour Congress of Thailand.

NorWatch ba om å få snakke med de ansatte hos Frionor på egenhånd, og fikk et nølende aksept for det. Men direktøren holdt seg hele tiden innenfor noen meters avstand og la godt merke til hvem vi snakket med. Han ville også velge ut hvem vi skulle snakke med. Etter en stund avbrøt han og sa:

- Nå er det nok. Dere gjør meg nervøs.

NorWatch og den lokalkjente tolken fryktet at ansatte ikke ville snakke rett ut om alle forhold fordi sjefen var i nærheten og i alle tilfelle kunne spore sitater tilbake til noen få personer. Derfor dro vi innom kantina i lunsjpausen og snakket med noen andre ansatte. Men en halvtimes tid senere oppsøkte direktøren oss, svært sint, og jaget oss ut av området.

Ingen fagforening
Det er ingen fagforening på Frionors fabrikk. På spørsmål til de ansatte om hvorfor, fikk NorWatch forskjellige svar;

- Hvis vi skulle ha en fagforening, betyr det at noen av arbeiderne måtte drive med fagforeningssaker i stedet for å arbeide med oss, og da ville det blitt mer jobb på de andre, forklarer en ansatt. En annen ansatt, som har flyttet inn fra distriktet, sier at hun har hørt om fagforeninger ved andre fabrikker, men vet ikke helt hva det er.

Mulhern mener at det er god kontakt mellom arbeiderne og de ansatte selv om det ikke er en fagforening ved fabrikken. Direktøren tok selv initiativet til å etablere en "workers comittee" for om lag ti år siden, der ledelsen og de ansatte kan drøfte forskjellige spørsmål. Deltakerne i komiteen blir ikke valgt av de ansatte, men utpekes av mellomledere. Eksempler på spørsmål som drøftes i komiteen, er rusproblemer på arbeidsplassen, hva direktøren kan gi arbeidere som "julegave", om noen ansatte bruker narkotika, og hva man kan gjøre med det. Komiteen har ikke diskutert lønn.

- Hvis tidene blir bedre, kan vi kanskje be om litt mer lønn, men akkurat nå vil vi ikke "forstyrre" ledelsen med slikt, forteller en ansatt.

- Jeg er som en far for dem
Mulhern presiserer at han ikke er imot fagforeninger:

- Jeg ville tvert imot oppfordret til det.  Det var jo jeg som tok initiativet til "Workers Comittee". Men det kommer litt an på. Hvis det var for mange aktivister som drev arbeid som kunne være til skade for fabrikken, ville jeg ikke like det.

- Ville du tillatt at arbeiderne fikk bruke litt av sin arbeidstid på fagforeningsarbeid, uten å belaste kollegene med merarbeid?

- Hvis arbeidslovgivningen krevde det, ville jeg gjort det. Men hvis jeg var den eneste arbeidsgiveren som tillot å gi arbeiderne fri for fagforeningsarbeid, ville jeg ikke tillatt det, nei ganske sikkert ikke, sier han.

- Men du må huske at bedriftskulturen er annerledes her enn i Norge. Fabrikken er som en stor familie, jeg er som en far for arbeiderne. De kommer gjerne  til meg med problemene sine, det være seg økonomiske eller personlige problemer, sier Mulhern.

De ansatte omtaler direktøren positivt, og sier at han er en rettferdig mann som det er mulig å snakke med.  Men på tross av at mange sliter, sier de ansatte at de ikke kunne tenke seg å gå til sjefen og be om mer lønn, langt mindre streike. I Thailand fastsettes lønn vanligvis fra arbeidsgiverens side. De ansatte har sjelden noe å si, fagforeningene stiller uhyre svakt, og streik er et svært sjelden virkemiddel.


----------------------------------------------------------

"Minstelønna er ikke en rettferdig lønn for en dags arbeid, og gjenspeiler at fagbevegelsen i Thailand er så svak at den ikke har reell innflytelse i forhandlingene om lønn. Det er ikke nok til å leve på for arbeidere som har familie."
President Pratueng Saengsak i Labour Congress of Thailand.

----------------------------------------------------------

- Ville erstattet dem
- Tenk deg, rent hypotetisk, at arbeiderne krevde 20 baht mer om dagen, og truet med streik dersom de ikke fikk det. Hva ville du gjort da?

- Da ville jeg erstattet dem. Iallfall hvis det skjedde bare ved min fabrikk. Dersom arbeiderne ved de andre fabrikkene innen sjømatproduksjon også streiket, ville det vært noe annet. Det synes jeg faktisk de burde gjøre, sier Mulhern, som oppgir konkurransehensyn som årsak til at han ikke gir arbeiderne mer lønn:

- Jeg konkurrerer med 130 andre fabrikker bare i Thailand, og det er en kamp for marginene. Hvis jeg ga mer lønn enn mine konkurrenter, ville jeg tapt i konkurransen, mener han.

Mulhern anslår at lønna til arbeiderne utgjør "godt under" 10 prosent av produksjonskostnadene, og dermed en enda mye mindre andel av hva forbrukere i vesten betaler for produktet. Overskuddet fra fabrikken utgjør om lag halvannen prosent av omsetningen.

- Finanskrisen har vel ført til at arbeidskraften relativt sett er blitt enda billigere, siden den lokale valuta er blitt mindre verdt mens dere selger produktene i andre valutaer. Men arbeiderne sliter hardere enn før. Burde ikke de ansatte fått sin del av kaka?

- Jo, det stemmer, isolert sett, at arbeidskraften er blitt billigere. Men konkurransen er like hard som før, og vi har et lån i hard valuta som vi må betjene.

- Du har et godt varemerke, Frionor, som gjør at du kanskje kan  ta litt mer for produktet, for å betale arbeiderne litt bedre?

- Varemerket betyr ikke så mye, det er pris som avgjør. Du må ikke tro det er så lukrativt i denne bransjen. Faktisk er det en kamp for å overleve.

-----------------------------------------------------------

"- Tenk deg, rent hypotetisk, at arbeiderne krevde 20 baht mer om dagen, og truet med streik dersom de ikke fikk det. Hva ville du gjort da?
 - Da ville jeg erstattet dem."
Administrerende direktør Malcolm Mulhern

----------------------------------------------------------

Færre pauser
De ansatte arbeider stående, og får bare en pause i løpet av dagen. Dette regnes ikke som arbeidstid og kommer i tillegg til de åtte timene de blir betalt for. Tidligere hadde arbeiderne to ti minutters pauser i løpet av dagen, pluss en halvtimes lunsjpause.

- Vi overbeviste dem om at det var bedre med en lengre lunsjpause. Tenk deg så mye rot det ble når 300 arbeidere skulle ta pause samtidig, forteller Mulhern.

Det finnes ingen stoler som arbeiderne kan sitte på for å hvile bein og rygg, selv ikke i perioder der aktiviteten er lav fordi man venter på nye råvarer.

- Vi kunne nok latt dem sitte, kanskje også mens de arbeider, men det ville blitt "et helvetes rot" med alle de stolene, forklarer direktøren.

- Jeg har aldri hørt arbeiderne klage på arbeidsforholdene, legger han til.

Disiplinproblemene er i følge Mulhern begrenset. Det er noen tilfeller av rus, ulovlig fravær og slåssing. Det er mest mennene som lager problemer, mener han.

- Hadde det vært opp til meg, ville jeg bare ansatt kvinner. De er mye lettere å ha med å gjøre.

Ved en anledning ble to ansatte sendt hjem for 3 dager på grunn av slåssing, og 4-5 ansatte er blitt sparket på grunn av mistanke om amfetaminbruk, forteller Mulhern. Dette var kanskje ikke helt korrekt i tråd med arbeidsloven, innrømmer Mulhern, men oppsigelsene skjedde etter samråd med Workers Comittee, som sa seg enige i at de ble sparket.

- Hvis de ikke var skyldige i amfetaminbruk, kunne de saksøkt meg. Men når de ikke saksøkte meg, tar jeg det som et tegn på at de var skyldige.

TV-overvåkning
Mulhern har installert kameraer over hele fabrikken, med tv-skjermen på sin egen skrivepult, slik at han kan følge med på de ansatte.

- Det er for å følge med på om det skjer narkotikamisbruk, forklarer han til NorWatch.

TV-skjermene er i såfall et lite effektivt virkemiddel mot narkotikabruk: Narkotikamisbruk på arbeidsplasser i Thailand handler i hovedsak om amfetamin, som brukes blant annet for å takle et hardt arbeidspress. Amfetamin selges i Thailand som knøttsmå piller, disse kan gjemmes nesten hvor som helst og spises uten at det er mulig å avsløre det på en TV-monitor. Det finnes dessuten mellomledere og kvalitetskontrollører inne på fabrikkområdet som holder øye med de ansatte hele tiden, som kan avsløre eventuelt narkotikamisbruk.

Arbeiderne får seks dager ferie i året, og inntil 30 sykedager mot framvisning av legeattest. Om en kvinne blir gravid, får hun 90 dager permisjon, hvorav halvparten betales av staten, halvparten av bedriften. Dette er nøyaktig slik som påkrevd i loven. Etter 90 dager er det vanlig at bestemor eller andre slektninger overtar ansvaret for barnet mens mor er på jobb, men for innflyttere fra distriktet - som utgjør en stor del av arbeidskraften i eksportsoner - kan dette være vanskelig.

- Vil du gi en arbeiderne lenger barselspermisjon uten lønn, dersom hun ber om det?

- Nei, da er det mer naturlig at hun slutter i jobben. Men de fleste kommer faktisk tilbake før det er gått 90 dager, for å tjene ekstra penger.

Velferdstilbudene på arbeidsplassen er begrenset til en kantine som er bygget av fabrikken, men driften er privat og rent kommersiell. En gang i året drar arbeiderne på en tur, og de har en årlig fest. Tidligere var den årlige festen markert med en "Miss Frionor"-kåring, men etterhvert har de fleste kvinnene blitt gift, og da er man ikke lenger kvalifisert til tittelen.

Et godt tegn på at arbeiderne er fornøyd, er at folk ikke slutter, mener Mulhern. Da fabrikken flyttet fra en helt annen kant av Bangkok for to år siden, trodde han at folk kom til å slutte på grunn av den økte reiseavstanden. Men så å si ingen sluttet i jobben på grunn av flyttingen. Arbeiderne får gratis transport fra den gamle arbeidsplassen til den nye fabrikken, så de slipper å flytte etter. Reisetiden er omtrent 45 minutter.
 
Arbeidstakere i Thailand
Kombinasjonen av Thailands politiske historie og dagens økonomiske situasjon gjør det svært vanskelig for fagbevegelsene å nå fram med sine interesser. Bare 3,3 prosent av alle private arbeidstakere utenfor landbruket er organisert, og streik er et uhyre sjelden brukt virkemiddel, som blant annet motarbeides av lovverket.

Fagforeningene er knallhardt presset, særlig etter finanskrisen, og det råder en generell forståelse av at arbeid for arbeidstakeres rettigheter er i konflikt med Thailands fremste utviklingsmål: økonomisk vekst. 

Arbeidslovgivningen gir relativt god beskyttelse for arbeidstakerne når det gjelder oppsigelsesvern og enkelte lovpålagte velferdsordninger, men når det gjelder lønn og lønnsforhandlinger er loven til lite hjelp. Den absolutte minstelønn for privat sektor fastsettes av en komite sammensatt av myndighetene, arbeidsgivere og arbeidstakere, der arbeidsgiversiden og myndighetene har felles interesser av minimal lønn. Den lovbestemte minstelønna har ikke blitt økt etter 1. september 1997, like etter at finanskrisen hadde rammet landet. Siden har levekostnadene økt med 15-25 prosent.

---------------------------------------------------------

NORAD-støtte uten miljøkrav
Frionor Thailand har fått støtte fra NORAD flere ganger, senest i 1996. Da fikk selskapet et lån på 15 millioner kroner for å bygge ny fabrikk litt utenfor byen, etter krav fra myndighetene om at de måtte flytte fra den gamle, nedslitte fabrikken i Bangkok. En av begrunnelsene var at fabrikken bidro til kvinnearbeidsplasser. Lånet skal betales tilbake over 10 år med bare 1,5 prosent rente.

Låneavtalen mellom Frionor og NORAD har ingen henvisninger til miljømessige sider ved prosjektet.

Da Frionor søkte om lån fra NORAD, ble søknaden sendt til Statens forurensningstilsyn (SFT) for vurdering av miljømessige sider ved prosjektet. På grunn av flytting har ikke NORAD klart å hente fram vurderingen fra arkivet, men SFT skal i følge Jan Dag Andersen, fungerende seksjonsleder i avdeling for Industri og Næringsliv, ikke ha hatt innvendinger mot prosjektet.

- SFT har sannsynligvis bare uttalt seg om de tradisjonelle miljømessige sider ved en fiskeforedlingsbedrift slik som utslipp, håndtering av avfall og lignende, skriver Andersen  til NorWatch.

- Det er imidlertid en forutsetning for NORADs lån at prosjektet drives i tråd med gjeldende thailandske lover og regler. Dersom bruk av råstoff  basert på oppdrett skulle stride mot disse slik at lisens og/eller tillatelse til å drive virksomheten blir trukket tilbake, vil NORAD ha grunnlag for å si opp avtalen, skriver Andersen.

Det er imidlertid bare produksjonen av reker i innlandet som er forbudt. Det er ikke ulovlig å kjøpe reker fra ulovlige oppdrettsanlegg, slik Frionor gjør.

I avtalen med NORAD kreves det at Frionor etterlever ILO-konvensjon nummer 79,90 og 138, som handler om barnearbeid. For øvrig er det heller ikke klausuler om arbeidsmessige sider ved virksomheten, bortsett fra kravet om å forholde seg til thailandsk lov.

Artikkelen sto på trykk i Norwatchs nyhetsbrev nr. 10/99

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -