Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2212

Kværner i omstridt damprosjekt på Sumatra

Midt i hjertet av Sumatra i Indonesia, på grensen mellom provinsene Riau og Vest-Sumatra, stod konstruksjonen av den omstridte dammen Koto Panjang ferdig i 1997. Dammen har lagt 124 km2 med skog og fruktbart jordbruksland under vann. Gjennom en brutal prosess med trusler og korrupsjon er 23.000 mennesker tvangsflyttet. Kværner jobbet fortsatt på stedet for å oppfylle kontrakten på turbinleveransene da NorWatch besøkte området i november 1998.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Midt i hjertet av Sumatra i Indonesia, på grensen mellom provinsene Riau og Vest-Sumatra, stod konstruksjonen av den omstridte dammen Koto Panjang ferdig i 1997. Dammen har lagt 124 km2 med skog og fruktbart jordbruksland under vann. Gjennom en brutal prosess med trusler og korrupsjon er 23.000 mennesker tvangsflyttet. Kværner jobbet fortsatt på stedet for å oppfylle kontrakten på turbinleveransene da NorWatch besøkte området i november 1998.


Av Kim Terje Loraas
Norwatch

23.000 mennesker fra 10 landsbyer, 8 i Riau-provinsen og 2 i Vest-Sumatra, er tvangsflyttet på grunn av Koto Panjang-prosjektet. I all hovedsak er dette Minangkabau- og Kapar Malay-folk som tradisjonelt driver jordbruk og har pengeinntekter fra produksjon av gummi og rotveksten gambir. Svært mange har ikke fått den kompensasjonen de var lovet, og flytting- og  kompensasjonsprosessen har vært den reneste øvelse i trusler og korrupsjon. Nå har deler av lokalbefolkningen i en av landsbyene i Vest Sumatra, Tanjung Balit, gått til rettssak for å få den kompensasjonen de rettmessig har krav på. I komiteen som er ansvarlig for kompensasjonen sitter representanter for regionale og lokale myndigheter, selskapet PLN (Indonesias statlige elektrisitetsselskap) og andre myndighetsorganer. Flere rettssaker er under oppseiling.

I 1993 sikret Kværner seg kontrakten på leveranse av 3 turbiner til en verdi av 15 millioner US dollar (110 milloner kroner). Sven Edstrøm, direktør i Kværner Asia Paper and Pulp, skriver i en fax til NorWatch at PLN har omdømme som et seriøst og profesjonelt selskap:

- Jeg går derfor ut ifra at PLN har oppfylt de krav som lover og forordninger stiller, da de besluttet å bygge Koto Panjang, skriver han.

Men på spørsmål fra NorWatch i oktober om hva som har hendt vedrørende tvangsflytting og kompensasjon svarer Nicholas Crosby, Kværners representant for vannkraftprosjekter i Indonesia, følgende i en fax til NorWatch:

- Vi kjenner ikke til bakgrunnen, men vi har blitt fortalt at noen få fortsatt er i disputt.

-----------------------------------------------------------

"Av 900 m2 rismark som er fratatt meg har jeg bare fått kompensasjon for 10%."
Eldre landsbybeboer fra Tanjung Balit

-----------------------------------------------------------

Det nye livet
Da NorWatch besøkte tvangsflyttede fra landsbyene Tanjung Balit og Tanjung Pauh i provinsen Vest-Sumatra, hadde folk store problemer med å drive jordbruk rundt de nye landsbyene fordi jorden i området er lite fruktbar og mange mangler jord.

- Folk må dra tilbake til de gamle landsbyene for å dyrke mat. De får ikke lov å være der fordi området er inkludert i prosjektet, men de er nødt for å få plantet og høstet. De fleste reiser dit for å skaffe sitt daglige brød, forteller Adhel Yusirman fra organisasjonen YPBHI, som driver med juridisk assistanse til ofrene for Koto Panjang .

- For å komme dit må de betale 1000 rp (ca. 1 krone) for bilturen og 5000 rp (ca. 5 kroner) for båten (tilsvarende cirka en dagslønn blant dagarbeiderne i området, red. anm.). De høye utgiftene resulterer i at de fleste blir der hele uka og bare returnerer i helgene, fortsetter han.

- Vannforsyningen i den nye landsbyen virker ikke, så vi må reise langt for å skaffe vann eller kjøpe dyrt vann. Av 900m2 rismark som er fratatt meg har jeg bare fått kompensasjon for 10%, forteller en eldre landsbybeboer i Tanjung Balit til NorWatch.

På en rundreise i landsbyen Tanjung Pauh treffer NorWatch en eldre kvinne. Hun har blitt tildelt et jordstykke etter tvangsflyttingen. Jordstykket har et nummer, men hun vet enda ikke hvor det er, eller om det finnes.

- Uten jord er det vanskelig å skaffe mat til familien, sier hun.

Fratatt livsgrunnlaget
- De som har råd til å betale myndighetene får velge land først, og de får derfor mer og bedre land, forklarer Adhel til NorWatch, og juristen forteller videre at:

- Nå kjøper cirka 20% av folk i landsbyen her land fra de andre tvangsflyttede. 80% er fattige og må selge land for å få mat daglig, fordi de nye jordlappene ikke kan fø dem. Mens noen har betalt myndighetsrepresentater for å få mer land, sitter andre igjen med lite eller ingen ting og tvinges til å bli jordløse arbeidere for å fø sine familier.

- Mange har skaffet mat ved å bruke kompensasjonspengene fram til nå. Nå er det imidlertid mange som ikke har noen penger igjen, og som i tillegg ikke har fått den jorda de har rett til. Eller de har fått land  som ikke er plantet som tidligere lovet og som heller ikke er særlig fruktbart. Derfor blir de fattigere og har problemer med å fø seg selv. Mange må arbeide på jorda ved den gamle landsbyen for å få mat, eller etablere hager i skogkledte områder eller arbeide som dagarbeidere for å overleve, sier Adhel.

Korrupsjon
Mange folk fra disse landsbyene er tvunget til å arbeide som dagarbeidere på plantasjer eller å hugge ved eller samle stein for salg. Slikt arbeid gir en inntekt på mellom 4 til 8 kroner pr. dag.

En eldre mann NorWatch traff i Tanjung Pauh, forteller om problemene med kompensasjonen:

- Det blir antatt at den tidligere landsbylederen, Haji Syukur, fikk en erstatning på 200 000 kroner, fordi alt han eide i Tanjung Pauh ble registrert for å erstattes. Slik var det også med alle de familiene som stod nær den tidligere landsbylederen. Ikke en av dem ble nekta erstatning for eiendelene og eiendommene sine. Hele denne erstatningsprosessen var full av manipulasjon og korrupsjon, og samfunnet visste om det, men kunne ikkje gjøre noe. Og vi, 168 familier, fikk bare løfter av erstatningskomiteen som skulle betale erstatning for alle planter og all jorda. Prosjektarealet skulle plantes og ferdigstilles før flyttinga til den nye landsbyen. Men enda er ikke dette realisert.

Ingen dialog
En av dem som nå har gått rettens vei er Pak Samsuri fra Tanjung Balit.

- Første gangen regionskontoret kom hit var i 1990. Regionssjefen informerte oss i moske‚n om at de ville bygge et PLN- prosjekt. De lovet at dette prosjektet ville bringe et lykkelig liv. Etter det første møtet ble vi spurt om å telle våre planter og eiendeler (...) Myndighetene målte husene og gav en pris. Det var ikke noe rom for diskusjon om dette mellom myndighetene og lokale folk, forteller han til NorWatch.

Verdensbanken avslo i sin tid å støtte Koto Panjang-prosjektet, mens OECF (Japanese Overseas Economic Cooperation Fund) stilte finansiering til rådighet. Allerede i 1991 begynte en kampanje ledet av Professor Kazuo Sumi ved Yokohama- universitetet i Japan å presse OECF til å stanse lånet de hadde invilget på 290 millioner US dollar.

Protester og krav
Medlemmer av "Kotopanjang Solidarity Action Commitee" reiste sammen med fem representanter fra berørte landsbyer til Jakarta for å protestere til parlamentet og den japanske ambassaden. To landsbybeboere reiste også til Tokyo for blant annet å møte representanter for det japanske utenriksdepartementet. De protesterte mot:

  • at folk ble presset til å undertegne på at de var villig til å flytte gjennom å bli truet med aldri å få noen kompensasjon hvis de nektet,
  • at det ikke eksisterte noen tilgjengelig miljøkonsekvensanalyse slik indonesisk lov forlanger. 
  • at det ikke var noen mulighet for det sivile samfunn til å overvåke beslagleggelsen av land og kompensasjonsprosessen. 
  • at det ikke eksisterte noen tilgjengelig plan for omplassering av ville dyr.

De overleverte et krav om tilbakeholdelse av den japanske finansieringen til prosjektplanen var gjennomgått og diskutert med den berørte lokalbefolkningen. OECF gikk etter dette med på å holde tilbake finansieringen til følgende krav var tilfredsstilt:

  • at alle berørte familier uttrykte sin vilje til å flytte
  • at de som måtte flytte ble enige om passende kompensasjonsrater 
  •  at omplasseringen av dyr var avklart

Bestikkelser og trusler
Etter dette tok Indonesiske myndigheter flere skritt for å sikre utbetalingen fra OECF. De gav lederne av åtte landsbyer motorsykler som et incentiv for godt samarbeid. To av landsbylederne nektet å motta "gavene" og hevdet at "Vi vil ikke bli bundet til myndighetenes politikk gjennom denne såkalte gaven, og hvis vi aksepterte den ville våre egne se det som bestikkelse." (Colin Pemul i artikkelen Koto Panjang: Compensation Corruption)

Myndighetene bragte papirer hvor de ønsket landsbybeboernes underskrifter på at de var villige til å flytte. Ikke alle skrev under, og mange kan ikke huske å ha skrevet under på dette, men trodde det var noe annet de skrev under på.

- Myndighetene forklarte ikke dokumentene skikkelig for dem, forteller juristen Adhel Yusirman og fortsetter:

- Etter et møte med landsbyboerne produserte myndighetene et brev om samtykke til undertegning. Dokumentene som ble bragt til landsbyboerne hadde to deler. Den ene delen inneholdt en overenskomst hvor man ved å skrive under aksepterte prosjektet og flyttingen, den andre delen inneholdt kompensasjonssatser  på diverse eiendeler. I denne prosessen skremte myndighetene folk ved å fortelle dem at hvis de ikke skrev under og var enige,  ville de ikke få noen kompensasjon i det hele tatt. Mange skrev under på dokumentene som omhandlet deres eiendeler og kompensasjonssatser, og myndighetene brukte så disse underskriftene til å få penger fra OECF, uten at folk visste om dette.

Tvunget vekk
I tillegg til feilinformasjon, trusler og manipulasjonen fra myndighetenes side, har mange av dem som ikke skrev under blitt truet med militæret, og noen har blitt anholdt og presentert for falske anklager. Muas fra Koto Tuo i Riau ble anklaget for å h planlagt å drepe landsbylederen fordi han ikke ville skrive under, ifølge Colin Pemul i "Move or be dammed" i tidskriftet Inside Indonesia desember 1993.

OECF fikk imidlertid Indonesiske myndigheters garantier på at de forutsentinger de hadde lagt til grunn i 1991 var oppfylt. I tillegg fikk de lokale underskrifter som mange av landsbybeboerne altså ikke visste de hadde skrevet, og OECF finansierte så prosjektet med 290 milloner US dollar.

Både i Riau og Vest-Sumatra var det mange som ikke ville flytte til de "nye" landsbyene pga. måten myndighetene hadde betjent kompensasjonssakene på, og fordi forholdene på de nye stedene ikke var levelige. Tilgang på livsnødvendigheter som vann og jord var ikke, og er fortsatt ikke ordnet. I flere av landsbyene flyttet folk av frykt for å bli utsatt for militære operasjoner og enkelte steder ble de drevet vekk av tropper. Ved landsbyen Pulau Gadan i Riau ble to lastebiler med soldater satt inn for å drive folk avgårde, og deres hus ble ødelagt slik at de ikke skulle kunne returnere, ifølge Pemul i Inside Indonesia.

Flom og kaos
Koto Panjang-prosjektet ligger på Kampar Kanan-elven og skal kunne produsere 114MW elektrisitet og kontrollere flommer. Foreløpig har imidlertid flomproblemene tvert imot blitt betydelig verre nedstrøms. Ytterligere skog og land er  ødelagt.

I landsbyen Pangkalan har flomproblemene økt i et ekstremt omfang etter at dammen ble ferdig. Mens tidligere flomsykluser gav en storflom hvert 25 år, har det i 1998 vært flom ved hvert skikkelige regnskyll. Ved to anledninger har vannstanden i elven steget cirka 5 meter over det normale og skapt oversvømmelse i landsbyen. Disse flommene har vedvart i cirka 12 timer før vannstanden sakte har normalisert seg. Ved disse tilfellene har vannet rukket 2 meter over gulvet i moskeen, mange hus har blitt skadet, og flommen har skapt store problemer for risdyrkingen og matproduksjonen.

Innbyggerne i Pangkalan må i større grad kjøpe mat på grunn av delvis ødelagte avlinger, og den usikre situasjonen har medført traumer og stress for innbyggerne. På spørsmål om hvorfor disse flommene forekommer og hvordan dette problemet kan løses, svarer Edstrøm i Kværner:

- Vi vet ikke, men dette er utenfor vårt ansvarsområde.

-----------------------------------------------------------

"Selv om det finnes svakheter i myndighetenes kontroll av hvordan lover og regler etterleves, skal man ikke undervurdere de muligheter den indonesiske befolkningen har til å få sine stemmer hørt."
Sven Edstrøm, Direktør i Kværner Pulp and Paper Asia

-----------------------------------------------------------

Driftsproblemer
Regionale myndigheter oppfordrer alle berørte innbyggere til å samarbeide for å løse problemene knyttet til Koto Panjang, men lokalbefolkningens tillit til myndighetene er tynnslitt etter år med løgn, manipulasjon og mangel på informasjon og åpenhet. I forbindelse med damkonstruksjonen og etableringen av nye landsbyer til de tvangsflyttede har åpning av tidligere skogskledde områder gitt økt flom ved regn og tørrere jord utenom regntiden fordi det tynne jordsmonnet ikke makter å absorbere tilstrekkelige mengder vann.

Det har også vært problemer knyttet til driften og elektrisitetsproduksjonen. Kværner vet ikke hvor mye kraftverket har produsert i høst, men turbinene har i lengre perioder vært ute av drift, ifølge lokale kilder. Da NorWatch besøkte Koto Panjang så det ut til å være mye organisk materiale igjen i reservoaret, noe som både kan medføre store unødvendige CO2-utslipp og  representere et problem for turbinene.

- Organisk materiale i dammen kan generere hydrogensulfid. Hydrogensulfid oppløses i vannet, men det avgir gassbobler i turbinene, noe som kan gi forstyrrelser i turbinenes operasjoner. Dette er ikke et uvanlig problem ved vannkraftstasjoner, og vi har også opplevd noen problemer i Koto Panjang, sier Edstrøm.

Får sine stemmer hørt
Igjen er Kværner tungt involvert i et omstridt skandaleprosjekt i Indonesia. Koto Panjang ble tvunget igjennom under Suharto-regimets harde hånd, nektet finansiering av Verdensbanken og møtt av skarpe protester lokalt og internasjonalt.

Det meste av kompensasjonen har forsvunnet på vei ned gjennom det korrupte byråkratiet. De dokumentene landsbyboerne skrev under vedrørende deres eiendeler, ble også manipulert av komiteen som strøk ut deler av det, og i enkelte tilfeller fullstendig endret innholdet. Noen har kopier som beviser dette, men har lenge vært redde for å konfrontere komiteen fordi de har fryktet militæret.

- I Indonesia gjelder generelt at tilatelse fra myndighetene kreves for å bygge et industrielt anlegg (...) I tillatelsesprosessen inngår at overenskomster skal nås med lokale landeiere, at miljøkriteriene skal oppfylles etc. Selv om det finnes svakheter i myndighetenes kontroll av hvordan lover og regler etterleves, skal man ikke undervurdere de muligheter den indonesiske lokalbefolkningen har til å få sine stemmer hørt, mener Edstrøm.

Etterspill
Men lokalbefolkningen er tydeligvis av en annen oppfatning. For når myndighetsrepresentater, utbygger og ordensmakt har stått sammen, har det vært få steder å henvende seg. Etter Suharto-regimets fall er imidlertid folk mindre engstelig for å ta sine saker opp i retten, men mangelen på penger gir ofte lite rom for å skaffe advokater og forberede saker.

10 familier fra landsbyen Tanjung Balit har nå gått til sak fordi de ikke har mottatt sin rettmessige kompensasjon. Saken går for den lokale domstol i Tanjung Pati. 71 familier i landsbyen Tanjung Pauh planlegger en identisk sak, men mangler 5 000 000 rp (5000 kroner) til gebyrer. Det finnes heller  ikke penger til å betale advokatene i YPBHI, som sålangt har forberedt saker for berørte av Koto Panjang prosjektet på idealistisk basis.

Fakta: Kværner Energy i Indonesia
Kværner Energy har levert tre Kaplan-turbiner til Koto Panjang-prosjektet. Kontrakten ble inngått i 1993 og var på 15 milloner US dollar. PLN (indonesias statlige kraftselskap) er oppdragsgiver. Kværner har tidligere levert til Sengguruh- og Mrica-damprosjektene, begge på Java. Kværner Energy i Indonesia er 100% eid av Kværner ASA.

Artikkelen sto på trykk i Norwatchs nyhetsbrev nr. 3/99

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -