Rik og lykkelig (3/1999)
Av Mekonnen Germiso
pdf Hele rapporten: Rik og lykkelig (3/1999)
Av John Hille
Sammendrag
Blir mennesker lykkeligere av å bli rikere?
Mange filosofer har, ut fra sine begrep om lykke, besvart spørsmålet negativt. I denne rapporten drøftes spørsmålet ikke filosofisk, men med utgangspunkt i menneskers subjektive opplevelser, slik de kommer fram i spørreundersøkelser.
Siden 1945 er det gjennomført flere hundre nasjonale og internasjonale undersøkelser der mennesker er spurt om hvor lykkelige eller tilfredse med livet de er. Nesten samtlige rike og en rekke fattige land er dekket av en eller flere slike undersøkelser.
I tidligere litteratur er det fremmet ulike synspunkt på sammenhengen mellom folks inntekt og deres subjektive lykke, som den uttrykkes i undersøkelser. De fleste har funnet at det er en tendens til at rike mennesker er lykkeligere enn fattige mennesker i samme land, eller at mennesker i rike land er lykkeligere enn i fattige, eller begge deler. Men det er altså uenighet om samvariasjonen finnes både innen og mellom land, eller bare én av delene. Det er også uenighet om hvorvidt samvariasjonen gjelder på alle inntektsnivå, eller om lykkeutbyttet av økende inntekt flater ut over et visst nivå. Dessuten er det uenighet om hvorvidt den samvariasjonen som finnes gjenspeiler årsakssammenhenger – dvs. at økende inntekt faktisk fører til større lykke, eller om det kan være tale om skinnsammenhenger.
I denne rapporten søker vi å finne svar på hvert av disse spørsmålene. Arbeidet bygger i vesentlig grad på den omfattende samlingen av resultat fra spørreundersøkelser over hele verden som finnes i ”World Database of Happiness” ved Erasmus-universitetet i Rotterdam. Dette er supplert med resultat fra nyere undersøkelser i USA, EU, Norge og Danmark, som er hentet fra andre kilder. Det empiriske grunnlaget for drøftingen er dermed svært bredt.
Rike nordmenn ikke lykkeligere enn oss andre
Den aller nyeste undersøkelsen som refereres (Religion 1998) ble utført i Norge. Den viser at nordmenn verken er mer eller mindre lykkelige enn ved den forrige undersøkelsen (Religion 1991), som ble utført i en økonomisk nedgangstid. Derimot er vi litt mindre lykkelige enn i 1972.
Den samme undersøkelsen viser at det ikke er noen sammenheng mellom inntekt og lykke i dagens Norge. Blant de 12 % med høyest inntekt, er bare 16 % ”svært lykkelige” – mot 22 % av befolkningen ellers.
Det sistnevnte resultatet er ikke statistisk signifikant: det viser ikke at rike nordmenn er mindre lykkelige enn andre. Resultatet er heller ikke typisk. En omfattende dansk undersøkelse fra 1993-94 viste ingen signifikant samvariasjon mellom inntekt og lykke, mens analyser som er gjort av undersøkelser i Sverige og Finland i 1990 er tvetydige på dette punktet. I de fleste andre undersøkelser som er gjennomført i vestlige industriland, og som rommes i ”World Database of Happiness”, er det derimot en tendens til at rike mennesker sier seg litt lykkeligere enn fattige.
Denne tendensen er imidlertid gjennomgående svak. Det er få undersøkelser der forskjeller i inntekt statistisk sett kan forklare mer enn 4 % av forskjellen i lykke blant mennesker i ett og samme land. Nøyere analyser tyder på at selv denne svake tendensen ofte skyldes skinnsammenhenger. De menneskene som har høyest husholdningsinntekt, lever oftere i parforhold, har i gjennomsnitt bedre helse, og har oftere arbeid de trives med, enn dem med lavere inntekt. En rekke undersøkelser viser at slike forhold har langt større betydning for lykke og tilfredshet blant innbyggerne i vestlige industriland, enn selve inntektsnivået. Når det kontrolleres for ett eller flere av disse forholdene, svekkes oftest samvariasjonen mellom inntekt og lykke ytterligere, når den ikke forsvinner helt.
Folk i rike land lykkeligere enn i fattige
Samtidig viser nesten alle større, internasjonale undersøkelser som er gjennomført, at det er en tendens til at folk i rike land er lykkeligere enn i fattige land. Hvor sterk denne tendensen er, beror på hvilken undersøkelse en velger og hvordan resultatene analyseres. Mange analyser taler for at samvariasjonen er ”lineær” – ikke bare er de rike landa lykkeligere enn de fattige, men de svært rike er lykkeligere enn de passe rike. Andre indikerer derimot at samvariasjonen svekkes på høyere inntektsnivå, eller at inntektsforskjeller har lite å si for de forskjellene i lykke som finnes blant vestlige industriland.
Disse forskjellene er påfallende store. Mennesker i Nordvest-Europa (Skandinavia, Island, Storbritannia, Irland og Nederland), samt i Sveits, Nordamerika og Australia, er mest lykkelige og tilfreds med livet. De sier seg nokså systematisk, på tvers av de undersøkelsene som foreligger, mer lykkelige enn mennesker i Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Portugal, Hellas eller Japan.
Landa i den førstnevnte gruppa har i gjennomsnitt litt høyere reell BNP per innbygger (USA og Sveits trekker opp) enn dem i den sistnevnte (Hellas, Portugal og Spania trekker ned). Dette er hovedgrunnen til at noen analyser viser en tendens til at de aller rikeste er lykkeligere enn de ”nest rikeste”.
Flere andre forhold har imidlertid like stor, eller større, evne til å forklare forskjellene i lykke og tilfredshet blant rike land, enn inntektsnivået. Blant disse forholdene er graden av likestilling mellom kjønnene, graden av tillit mennesker imellom, og – i det minste innen Europa – graden av likhet i inntektsfordelinga.
Umulig å kjøpe lykke for mer enn $ 10.000?
Den sterkeste indikasjonen på at økende inntekt ikke lenger fører til økende lykke i den rike verden, kommer imidlertid fra direkte sammenligninger over tid. I USA er det i mer enn hvert annet år siden 1946 gjennomført undersøkelser om lykke, med nesten likelydende spørsmål. De viser at amerikanerne var mest lykkelige på 1950-tallet – siden har det gått svakt nedover. I EU er det gjennomført årlige undersøkelser om folks tilfredshet med livet siden 1973.
Resultatene viser ingen endring av betydning gjennom denne perioden, når en ser på EU som helhet. I enkelte land har folk blitt litt mer tilfredse, men i like mange har de blitt mindre tilfredse. Danskene er blant dem som har blitt litt mer tilfredse. Det finnes ikke en like sammenhengende serie med undersøkelser fra Norge eller fra de nye EU-medlemmene Sverige og Finland. De undersøkelsene som finnes, tyder imidlertid på at tendensen i resten av Norden har vært motsatt den i Danmark. Heller ikke i Japan, Australia eller Canada er det noen klar tendens til at folk har blitt mer lykkelige eller tilfredse på de siste 25 åra.
Går en tilbake til perioden før 1973, tyder derimot de spredte undersøkelsene som finnes fra land i Vest-Europa på at flere av disse opplevde økende lykke og tilfredshet i de to-tre første tiåra etter annen verdenskrig. En lignende tendens finnes i de få utviklingslanda (Brasil, Mexico, India, Filippinene og Sør-Korea) der det er gjennomført nok undersøkelser til å muliggjøre sammenligninger over tid. Når disse landa har opplevd økonomisk vekst, har det også vært en tendens til at graden av lykke og tilfredshet med livet har økt.
Disse resultatene taler på den ene sida sterkt for at folk i fattige land blir mer lykkelige av å bli mindre fattige. På den andre sida viser de at rike land ikke blir lykkeligere av å bli enda rikere. Det finnes med andre ord en sammenheng mellom inntekt og lykke – men virkningen flater ut og blir borte over et visst inntektsnivå. Det er til og med mulig at vi kan anslå dette nivået. Bruttonasjonalproduktet per innbygger i USA i 1950 var ca. 10.000 dollar per år, et nivå som de fleste land i Vest-Europa hadde tatt igjen omkring 1970. Over dette inntektsnivået finner vi ingen generell tendens til at ytterligere inntektsvekst fører til større lykke.