Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Borregaards ligninfabrikk ønskes velkommen tross problemer

En ny fabrikk som skal lage kommersielle produkter av noe av ligninet Saiccor i dag dumper i sjøen, bygges i samarbeid med norske Borregaard og vil stå klar i september. Inntrykket NorWatch sitter igjen med etter et besøk i Umkomaas, er at Borregaards prosjekt blir tatt godt imot.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
En ny fabrikk som skal lage kommersielle produkter av noe av ligninet Saiccor i dag dumper i sjøen, bygges i samarbeid med norske Borregaard og vil stå klar i september. Inntrykket NorWatch sitter igjen med etter et besøk i Umkomaas, er at Borregaards prosjekt blir tatt godt imot.


Av Tarjei Leer-Salvesen og Marte Rostvåg Ulltveit-Moe
Norwatch

Sappi Saiccor er Afrikas største anlegg for produksjon av bleket cellulose. Fabrikken ble etablert i 1955, ved Umkomaas elven i KwaZulu-Natal provinsen i Sør-Afrika, og er i dag hjørnestensbedriften i byen Umkomaas. I årenes løp har det vært mange klager på Saiccors utslipp både til luft og vann fra fiskere, dykkere, turistnæringen og andre av byens borgere.

Cellulose-giganten Sappi Saiccor er en storforurenser i byen Umkomaas i Sør-Afrika. Flytting av en barneskole diskuteres for å spare ungene for helseproblemer knyttet til utslipp fra fabrikken. Lokale fiskere og dykkere er sinte på grunn av avfallet selskapet dumper i det Indiske hav. Skandinaviske selskap har levert omtrent halvparten av maskinparken til Saiccor, og av dette omtrent 75% av et magnesiumbasert cellulose-anlegg som ble installert i 1993. Dette anlegget drives fortsatt uten de nødvendige utslippstillatelsene til luft. 

De siste årene har en del tiltak blitt gjennomført for å minske problemene, men fortsatt er problemene store og blant de lokale fiskerne er det flere som helst så hele anlegget nedlagt fordi utslippene til sjøen skremmer bort fisken. Saiccor forlenger nå utslippsrøret sitt i det indiske hav med 3,5 kilometer, så det når 6,5 kilometer ut fra kysten. Et av de store problemene med produksjonen har vært utslipp av syreholdig væske og lignin. Dette har redusert sikten kraftig på Aliwal Shoal, en grunne med rikt fiske og sjøplanteliv og en av de viktigste dykkerattraksjonene i Sør-Afrika. Aliwal Shoal ligger bare fem kilometer utenfor kysten av Umkomaas. Tidvis fylles strendene med skum som er dannet av utslippene. Ett av tiltakene Saiccor har iverksatt for å redusere problemene, er bygging av ligninfabrikken i samarbeid med norske Borregaard.

“Så langt som 100 kilometer sør for Umkomaas-elva har dykk blitt kansellert på grunn av svart sjø, som følge av utslippene fra Saiccor.”
Andy Cobb, dykker i Umkomaas

Svart sjø
Angela Rankin, ansvarlig for vannforurensing i KwaZulu-Natal i Vann- og Skogdepartementet forklarer at Saiccor sine utslipp til vann ikke bare går gjennom rørledningen. Det er også snakk om utslipp av kjølevann, spylevann og lekkasjer av blant annet svovel fra tomta under regnvær.

– I mars 1997 var det en plutselig massedød av fisk i Umkomaas elven, og en sterk lukt av svovel. Ut fra hva vi kunne se, var det død fisk fra Saiccors fabrikk og nedstrøms. Vi tok det som en sterk indikasjon på at Saiccor er ansvarlige for det som skjedde. Men dessverre tok ikke miljøvernmyndighetene prøver av vannet etter fiskedøden, sier Andy Cobb, dykkerinstruktør og medlem av South Coast Pipeline Forum (et forum der myndighetene, industrien og andre involverte parter sammen diskuterer utslippsproblematikk i forhold til Saiccor og annen industri langs sørkysten av KwaZulu-Natal).

– Hvis det hender noe her i området, får Saiccor skylden. Uansett, så får vi skylden. Vi var ikke ansvarlige for fiskedøden i Umkomaas-elven i fjor. Alle våre målinger indikerte at situasjonen var normal, sier Sinclair Stone, operations director i Sappi Saiccor til NorWatch.

– Utslippet til sjøen har en høy konsentrasjon av lignin, bindemiddelet i trevirke, omlag 80-90%. Utslippet inneholder også sulfater og andre organiske og ikke-organiske forbindelser fra prosessen. Utslippet er surt og holder en pH på 3 til 4, sier Angela Rankin, og legger til:

– Utslippene fra Saiccor til sjøen har hatt en negativ effekt på sikten ved Aliwal Shoal.

Rankin forteller at forrige gang Saiccor forlenget utslippsrøret sank antallet klager på forurensing i sjøen. Men så utvidet selskapet produksjonen med 45%. Dette var mulig fordi de gamle utslippsstillatelsene til vann var svært vide. Etter dette økte antallet klager dramatisk igjen.

– 12 % av året er det ingen strøm i sjøen. Konsekvensen er at utslippet ikke blandes nok ut, og forblir giftig, sier Andy Cobb.

– For å nøytralisere utslippene, må blandingsforholdet med sjøvann være 1:12.000. Men den tiden av året det ikke er strøm, i juni og juli, er blandingsforholdet bare 1:460, fortsetter han.

– I september 1995 var sjøen svart i 28 dager i en sammenhengende strekning fra Scottsborough til Isipingo før det klarnet. Men en så omfattende reduksjon i lystilgangen i havet må ha økologiske konsekvenser, sier Glen Jansen, en lokal dykker og fisker som blant annet er bekymret for situasjonen for planktonet.

– Vi har gjennomført eksperimenter som viser at når plankton passerer gjennom den svarte sjøen, blir 50% av det drept. Men det finnes ikke penger til utvidet forskning på dette, sier Jansen.

– Så langt som 100 kilometer sør for Umkomaas-elva har dykk blitt kansellert på grunn av svart sjø, som følge av utslippene fra Saiccor. De fortsetter å utvide rørledningen, som nå rekker 3,5 kilometer ut i havet. Men Agulhas-strømmen danner en slags vegg, som fanger utslippene langs kysten, sier Cobb. Han presiserer imidlertid at utslippene fra industrien ikke er det eneste problemet for fiskeriet i området. Også overfiske fra utenlandske trålere er et problem.

Glen Jansen forteller at storfisk, som kongemakrellen, jages bort av utslippene. Han sier også at flere av fiskerne i området helst så hele Saiccor stengt. Selv har han lansert en klistremerke-kampanje: “Saiccor pollutes our sea”.

– Noen folk ødela bilen min på grunn av dette, sier en oppgitt Jansen.

Positivt, men...
Borregaards teknologi vil utnytte deler av Saiccors avfall til å lage ligninprodukter. I utgangspunktet vil fabrikken, som blir ferdigstilt i september i år, ha en produksjonskapasitet på 55.000 tonn. Dette tilsvarer drøyt 10% av ligninet Saiccor dumper i havet.

Ligninfabrikken, sammen med en ytterligere utvidelse av rørledningen, vil ha en svært god effekt, ifølge Vann- og Skogdepartementet. Cobb og Jansen er positive til ideen, men tilbakeholdne med komplimentene:

– Ligninfabrikken tar bare toppen av utslippene. Dersom Borregaard produserer på maksimumskapasiteten sin, 200 000 tonn, er det fortsatt 250 000 tonn igjen å fjerne, sier Cobb og tilføyer:

– Ligninfabrikken gjør ikke mer enn å bringe utslippene tilbake til 1995-nivå. Jeg ser på fabrikken som en “quick-fix”, men ingen endelig løsning for å redusere problemet med utslippene til sjøen.

Borregaard vil imidlertid ikke love en så høy produksjon. Deres engasjement er kommersielt begrunnet, og de vil ikke produsere mer lignin enn verdensmarkedet vil ha. Planen er å begynne på 55.000 tonn, og eventuelle økninger er ikke fastlagt.

I en redegjørelse til NorWatch beskriver Borregaard miljøfordelene ved lignin, særlig som flyteregulerende middel i betong. Ifølge selskapet er effekten at sementen spres bedre i betongblandingen, og andelen sement i betong kan reduseres uten å svekke kvaliteten. I sin tur vil dette føre til reduserte CO2-utslipp gjennom redusert sementforbruk, skriver Borregaards informasjonssjef Dag Arthur Aasbø.

– Skolen må flyttes!
Neville Burgess er en av de lokale innbyggerne som har kjempet i en årrekke mot Saiccor på grunn av selskapets utslipp til luft.

– Den kalsiumbaserte delen av produksjonen er en helserisiko. Det er mye damp, og det er høye SO2-utslipp fra den delen av anlegget. Den magnesiumbaserte delen av anlegget er så vidt jeg vet ulovlig. De mangler de nødvendige utslippstillatelsene, sier Burgess. Saiccors egne tall viser at fabrikken slipper ut 18 tonn SO2 daglig i dalen selskapet er lokalisert (januar).

– Og hvor er utslippstillatelsene for ligninfabrikken? De eksisterer ikke! Likevel har de begynt å bygge, sa Burgess til NorWatch i januar.

En spraytørker i ligninfabrikken skal drives med fyringsolje, og dette vil forårsake ytterligere utslipp av blant annet SO2.

I ettertid har Borregaard og Saiccor oppnådd enighet med Miljøverndepartementet, som har ansvaret for luftforurensing. Fra Gerrit Coetzee i miljøverndepartementet får NorWatch bekreftet at utslippstillatelsene til luft ikke forelå for ligninfabrikken da byggingen startet. Selskapene hadde heller ikke fått godkjent lokaliseringen for fabrikken.

– Saiccor er lokalisert på feil sted, nede i den dalen dere har sett. Utslipp til luft kan forårsake store innvirkninger på miljøet her (...) Men det er lite vi kan gjøre med det nå, sier Coetzee, som betrakter ligninfabrikken som en del av Saiccor og ikke tillater noen form for økning i utslippene av SO2 fra anlegget samlet sett.

– Lokalisering av ligninfa-brikken er et tema vi diskuterer. De kunne plassere den utenfor dalen. I alle tilfelle burde de ikke ha startet det forberedende arbeidet med fabrikken før de hadde fått klarsignal fra oss, sa Coetzee i januar. Coetzee bekrefter også at Saiccor driver det magnesiumbaserte anlegget uten de nødvendige utslippstillatelsene. Han bekrefter videre at selskapet fortsatt ikke leverer pålitelige, daglige rapporter på SO2-utslipp, men han håper dette vil skje i nær framtid. Coetzee ønsker seg en direkte, elektronisk link til selskapets database.

I ettertid har Saiccor lagt fram en plan for reduksjoner av de totale utslippene med 20% fra celluloseproduksjonen og ligninfabrikken totalt sett, i forhold til de 18 tonn SO2 anlegget slapp ut i januar. I skrivende stund, når en del forbedringer hos Saiccor er gjort, men før ligninfabrikken er kommet i produksjon, er utslippene 14 tonn SO2 om dagen, ifølge det sørafrikanske miljøverndepartementet. Miljøverndepartementet er fornøyde med denne planen, og har nå godkjent lokaliseringen av ligninfabrikken.

Borregaard skriver dessuten i redegjørelsen til NorWatch at det installeres en scrubber (renseanlegg) i ligninfabrikken som vil redusere SO2 utslippene med 50%. Dette bekreftes av en miljøkonsekvensanalyse for fabrikken.

Men Neville Burgess vil fortsatt flytte den lokale barneskolen, The Drift School, som ligger 150 meter bortenfor fabrikkgjerdet.

– SO2-konsentrasjonene i dalen er altfor høye for disse barna, og det er også en sikkerhetsrisiko i tilfelle det skjer en ulykke på fabrikken å ha barna så nær, sier Burgess. Han forteller dessuten at Undervisningsdepartementet sa ja til flytting av skolen allerede i 1996, men at prosessen går tregt fordi skolemyndighetene er usikre på den finansielle siden av dette, og at de dessuten er usikre på hvor den nye skolen skal bygges.

Saiccor sier til NorWatch at de har godtatt å betale for flytting av skolen, og mener at grunnen til at prosessen går tregt ligger i byråkratiet.

Det ble etablert en CAER-komité (Community Awareness Emergency Response) for noen år siden, der Saiccor skulle løse helse- og miljøproblemene sammen med innbyggerne i Umkomaas. Burgess var medlem i CAER-komitéen en stund, men trakk seg i protest mot det han beskriver som en propagandamaskin for selskapet:

– De fikset referatene fra møtene, slik at kritiske punkter enten ble skrevet feil eller fullstendig utelatt. Jeg kunne ikke være med i en sånn komité.

– Vi har hatt mange møter om temaet luftkvalitet. Saiccor bruker ikke måleinstrumentene sine skikkelig. De hemmeligholder dårlige resultater, og de har hemmeligstemplet helserisikoanalysen de laget, sier en fortvilet Neville Burgess.

Burgess var en av flere innbyggere i Umkomass som signerte et opprop mot Saiccor for et par år siden, der de beskriver selskapets som en sikkerhetstrussel mot naboene, en forsinkende faktor i prosessen for å få flyttet The Drift School og en miljøtrussel. Videre hevder de at selskapet ble velsignet med skattefritak og andre goder av apartheidregimet i hele førti år, og krever at lokalsamfunnet som har betalt de reelle kostnadene for denne aktiviteten nå kompenseres. Underskriverne av oppropet sier de vil motsette seg enhver eventuell utvidelse av Saiccor.

Dårlig rykte
Alle NorWatch var i kontakt med i denne saken, med unntak av de ansatte i Saiccor og Borregaard, hadde en rekke negative ting å si om Saiccors opptreden. De fleste mente imidlertid at det har vært en forbedring det siste året.

– Forhandlinger med Saiccor har vært vanskelig, siden dette er en viktig industri i Sør-Afrika, særlig på sørkysten av KwaZulu-Natal hvor de skaper hardt tiltrengte arbeidsplasser.

– Jeg tror Saiccor er på rett vei nå. Men det er fortsatt en lang vei å gå før målet er nådd om å sikre vannressursene på en måte som gavner alle, sier Angela Rankin.

– Saiccor har ingen god historie. Før i tiden ble alle resultater fra undersøkelser av miljøskader sendt rett fra et byrå under myndighetene, CSIR, til industrien uten å bli offentliggjort, sier Andy Cobb.

– I 1995 lovde Saiccor å ikke øke utslippene til sjøen. Men klagene eskalerte etter en 45% økningen i produksjonen samme året, som medførte 45% økning i utslippene, fortsetter Cobb og tordner:

– Tilliten til forholdet mellom hva Saiccor gjør og sier er lik null. Offentligheten er apatisk, og vet at det er de store pengene som vinner. (...) Ledelsen ved Saiccor har en historie full av løgner i forhold til offentligheten. (...) De (Saiccor) har alltid presset myndighetene med reduksjoner i antall arbeidsplasser.

Men også Andy Cobb ser forbedringer:

– Det er finnes noen ærlige folk som arbeider for Saiccor nå. Det har vært en viss endring i holdning hos selskapet, til det bedre. Selv vil jeg ikke legge ned Saiccor, men jeg vil presse dem til å redusere utslippene planmessig, og innenfor de økonomiske grensene for hva som er mulig.

– Heldigvis er Saiccor en så lønnsom bedrift at de har råd til forandringer. Jeg tror at Saiccor kan bli brukt som et eksempel på en industri som i de foregående tiårene var ekstremt dårlig i forhold til atmosfæriske utslipp. De har med en vedvarende innsats og stadige investeringer på miljøsiden lykkes i å minimere utslippene til et nivå som sjelden overstiger Sør-Afrikas standarder, sier Coetzee Miljøverndepartementet i en oppsummering av sitt syn på selskapet.

Fiskeren Glen Jansen er imidlertid klar i sin dom:

– Saiccor er veldig flinke til å skaffe seg venner. For eksempel betalte de for oppussingen av lokalene til Umkomaas vannski-klubb. (...) Hvis jeg hadde kunnet, ville jeg stengt Saiccor nå. De har ikke vært ærlige.

“Jeg tror omtrent to tredeler av det nye anlegget er av skandinavisk opprinnelse. Og jeg vil anslå halvparten av alt utstyret vårt, hvis vi regner det sammen. Hvis jeg skal anslå en verdi, vil jeg tippe 1 milliard rand (1,7 milliarder kr).”
Sinclair Stone, operations director i Sappi Saiccor

Skandinaviske bånd
Mr. Sinclair Stone, operations director i Saiccor, forteller om selskapets bånd til Skandinavia gjennom store deler av apartheid-tiden:

– Vi har kjøpt utstyr fra Skandinavia gjennom de siste 35 årene. Vi kjøpte en bleke-fabrikk og noen pumper fra Alström til vår siste utvidelse, en cellulosemaskin fra Valmet og vi har kjøpt ganske så mye fra ABB. ABB leverte en stor tørkemaskin til oss; det var ABB Fläkt fra Finland. Og vi har en klordioksinfabrikk fra Rauma her. Og rør fra Finland.

Sinclair Stone nevner også Kværner, men kan ikke riktig huske hva de kjøpte fra Kværner eller når. En sjekk med Kristin Strömberg ved Kværner Pulping i Sverige gir i samme resultat. Hun mener å huske at Kværner har solgt noe til Saiccor, og skal se nærmere på saken. En uke senere får NorWatch beskjed om at Kværner ikke har til hensikt å sjekke dette nærmere, og selskapet vil ikke opplyse detaljer omkring salg til Sør-Afrika.

– Jeg tror omtrent to tredeler av det nye anlegget er av skandinavisk opprinnelse. Og jeg vil anslå halvparten av alt utstyret vårt, hvis vi regner det sammen. Hvis jeg skal anslå en verdi, vil jeg tippe 1 milliard rand (1,7 milliarder kr), sier Stone.

– Borregaard tok første gang kontakt med oss tidlig i 1995, men på det tidspunktet var vi ikke interesserte. En ny kontakt ble gjort i 1996, og vi har planlagt dette samarbeidet siden da.

– Folk reagerer positivt på ligninfabrikken, sier Mr. Stone, og fortsetter:

– De klager på at den ikke har blitt bygd tidligere. Den nye fabrikken vil tjene alles interesser.

– La meg forklare prosessen i korthet: Vi starter med utslippene fra celluloseproduksjonen. På et tidspunkt i prosessen inneholder utslippet 15% lignin. Denne avfallsstrømmen dampes, slik at vi sitter igjen med 50% lignin. Denne løsningen tørkes til det pulveret vi er interessert i, ved hjelp av varm gass produsert ved brenning av fyringsolje.

– Vi betyr mye for samfunnet her. Direkte og indirekte skaper vi 17.000 arbeidsplasser. Og all cellulosen blir eksportert, noe som betyr inntekter i utenlandsk valuta, dette er bra for landets økonomi. Vi leverer dessuten rent vann til byen her, det er en del av vår avtale med samfunnet, fortsetter Stone, men han innrømmer at det fortsatt er rom for forbedringer:

– Lignin er ikke den eneste bestanddelen i utslippene våre. Det er også sukker, noen syrer og furfural, som det kan bli lønnsomt å utnytte kommersielt en gang i framtiden.

Borregaard i Sør-Afrika
Borregaard sin ligninfabrikk i Umkomaas, KwaZulu-Natal i Sør-Afrika har en investeringsramme på 140 millioner kroner og eies i joint venture med Saiccor med en 50% eierandel hver. Fabrikken, som står ferdig i september 1998, vil produsere 55.000 tonn lignin i året, og kan med små justeringer utvide produksjonen til 200.000 tonn. Mesteparten av ligninet fra fabrikken vil benyttes i betongproduksjon.

Sappi Saicor
Saiccor (South African Industrial Cellulose Corporation) er et heleid datterselskap av sørafrikanske Sappi Ltd. Selskapet har en årsomsetning på 300 millioner US dollar, og er 100% eksportrettet. Mesteparten av trevirket til Saiccor, eukalyptus, men også akasie og andre tresorter, kommer fra Sappis egne plantasjer. Den eldste delen av anlegget er kalsiumbasert, og stammer fra 1955. I 1993/94 bygde imidlertid selskapet ut, og satte inn et magnesiumsbasert anlegg i tillegg. Dette anlegget har vært i drift siden 1995, uten de nødvendige utslippstillatelsene. Noen nøkkeltall for Saiccor: Selskapet prosesserer 2 millioner tonn tømmer i året. De forbruker 54.000 tonn svovel, 240.000 tonn kull og 33.000 tonn kaustisk soda hvert år. Hver dag tar selskapet ut 120 millioner liter vann fra Umkomaas elven.

Artikkelen sto på trykk i Norwatchs nyhetsbrev nr. 13/98

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler