Framtiden i våre hender

Tristram Stuart under et arrangement som bevertet 5000 med mat som skulle egentlig skulle kastes. (Foto: Martin Bowman / www.feeding5k.org)

Vårt daglige brød

For mindre enn en generasjon siden var matkasting nesten ukjent. I dag havner en tredjedel av maten på søppeldynga. Årets Sofieprisvinner ønsker å gjenreise respekten for vårt daglige brød.

Det er vanskelig å tenke seg en mer verdig vinner av en internasjonal miljøpris enn den britiske historikeren, forfatteren og mataktivisten Tristram Stuart. Vinneren av Sofieprisen 2011 representerer en sympatisk blanding av det beste fra elegant britisk akademia og konsistent, praktiserende miljøaktivisme. Stuart har i mange år levd som såkalt friganer, det vil si en som lever av mat som kastes fra supermarkeder og matprodusenter. Ikke av økonomiske årsaker, men i følge Stuart, fordi han har ønsket å synliggjøre galskapen i vår tids matkasting. Gjennom bøker, artikler og foredrag har han de siste årene bidratt til å sette temaet matkasting og matsvinn på den politiske dagsorden både i Storbritannia og andre land.

Grønne, lange reiser

Når sist ankom en vinner av en internasjonal pris Oslo med tog fra utlandet? Tristram Stuart foretrekker å reise grønt. Turen fra London til Oslo og tilbake foregikk på skinner. Det er en normal reiseform for den britiske forfatteren og aktivisten. Også når han skal ut på virkelige langreiser som til for eksempel Bangladesh, Kina og India foretrekker han båt eller tog, hvis det er mulig . Men han holder seg borte fra førsteklasse – og businessklassekupeene. Der er det stort sett kjedelige folk og man føler seg ensom og isolert, mener den britiske prisvinneren.

Delte alt

Han anbefaler i stedet tredjeklasse, der hvor “vanlige folk” reiser. Det er da man opplever spennende og lærerike kulturmøter, sier briten. På en halvannen uke lang togreise gjennom Russland og flere av de tidligere sovjetiske republikkene, ble han sittende sammen med noe han i utgangspunktet trodde var en storfamilie.

– Måten de forhold seg til hverandre – og ikke minst det at de med største selvfølge delte alt av mat og drikke, gjorde at jeg tok det som en selvfølge at jeg hadde havnet i selskap med folk som åpenbart måtte være i slekt eller i det minste kjenne hverandre svært godt. Men jeg tok feil, sier den britiske prisvinneren. Det viste seg at de i utgangspunktet var totalt fremmede for hverandre. Ingen hadde truffet hverandre før de steg om bord i toget.

Behandlet som familiemedlem

Det å dele med hverandre og opptre som slektninger var et trekk ved hverdagskulturen, noe så selvfølgelig, at de knapt nok forsto min europeiske undring overfor det hele, forteller Stuart. Da vi kom til endestasjonen – hvor jeg skulle reise videre, ble jeg invitert hjem til en familie som for lengst hadde “adoptert” meg. Jeg fikk en god natt søvn og ble traktert på beste måte. Dagen etter ble jeg fulgt til togstasjonen og vinket adjø til med en varme og omtanke som fikk meg til å føle at jeg var som et familiemedlem, forteller sofieprisvinneren.

– Folk som aldri tar seg tid til en ukes togreise vet ikke hva de går glipp av, understreker Stuart.

En togreise nylig fra London til Asia ga meg for eksempel 9 effektive arbeidsdager til å finpusse på et bokmanus. I tillegg fikk jeg se spektakulære landskap og ble kjent med mennesker og kulturer på en måte som ellers aldri ville vært mulig. Hvilket flyselskap kan tilby noe slikt? undrer forfatteren og mataktivisten.

{rokbox title=|Tristram Stuart :: Foto: Alice Albinia | }images/stories/fv/tristram_stuert_fv.jpg{/rokbox}


Internasjonal skandale


Siden Stuart utga den internasjonalt, kritikerroste boken «Waste: Uncovering The Global Food Scandal» (Penguin 2009) har han jobbet på heltid med å hjelpe frivillige organisasjoner, myndigheter, og næringslivsorganisasjoner med å iverksette tiltak for å redusere matsvinn og kasting av spiselig mat.

Tristram Stuart har interessert seg for utnyttelse av matressurser lenge. Allerede som 15-åring under oppveksten på landsbygda i England foret han grisene sine med matavfall fra lokale butikker og husholdninger. Men det var først da han ga seg i kast med systematiske studier av det globale matsvinnet at han oppdaget det han har karakterisert som en global matskandale. I rike land kastes eller vrakes i gjennomsnitt en tredjedel av all mat som produseres. Verst er det i USA hvor nesten halvparten av maten havner i søpla.

På den samme kloden opplever mer enn 1 milliard barn og voksne sult og underernæring. Mindre enn en tredjedel av maten som havner på søppeldynga i Europa og USA er nok til å mette disse, sier årets prisvinner.

I den vestlige verden produseres det dobbelt så mye mat som i forhold til det som er nødvendig for å dekke næringsbehovet til befolkningen.

– Problemet er ikke mangel på mat, men urettferdig fordeling og meningsløs sløsing og kasting av matressurser, mener Stuart.

Konsekvensene av å kaste mat er så gigantiske både økonomisk, for miljøet, og for sult og underernæring, at det bør plasseres helt øverst på den globale, politiske dagsorden. Ufattelige ressursene går til spille. Neppe på noe annet enkelt samfunnsområde har vi så mye å hente som ved å redusere matsløseriet og svinnet, hevder den britiske prismottakeren. Bare de vannmengdene som går med til å dyrke og produsere mat som kastes globalt, vil være nok til å dekke det private behovet (omkring 200 liter per dag) til 9 milliarder mennesker, antallet personer som vil bebo kloden omkring 2050. Ved å stoppe matkastingen kunne rike land redusert sine samlede klimagassutslipp med 10 prosent, forteller Tristram Stuart. Den gode nyheten er imidlertid at matsvinn og kasting av mat ikke er særlig vanskelig å endre, dersom vi først bestemmer oss for det. Det er enkelt og ukontroversielt. Redusert matsvinn vi både enkeltpersoner og samfunnet tjene på, mener den britiske prisvinneren.

Enkle, praktiske løsninger

Det er verken nødvendig med nye revolusjoner eller å avskaffe den kapitalistiske markedsøkonomien for å løse problemet med matsvinn, hevder den britiske forfatteren og aktivisten. Problemet kan stort sett løses innenfor de systemstrukturene vi har i dag.

Matsvinn er et problem i både fattige og rike land, men årsakene er svært forskjellige. I fattige land er utfordringen knyttet til lagring, transport og distribusjon. Dette har vi løst i den rike delen av verden, og det er fullt mulig å få til dette i fattige land også.

Et viktig virkemiddel her vil være teknisk utvikling og forbedringer, for eksempel kjølelager, logistikk og planlegging. FN har i en tid prioritert slike tiltak og de er svært virkningsfulle. I den rike delen av verden har vi et ikke disse problemene lenger. Utfordringen er at mat kastes og vrakes både av produsenter og forbrukere.

Selv om matsvinn er et problem i økonomisk fattige land, ligger hovedkilden i de rike landene.

Respekt for mat

I kjernen av alle de store religionene og filosofiske tankeretningen ligger det en innbygd respekt for mat. Stuart ønsker en gjenreisning for slike verdier i vår vestlige kultur. – Det er på tide av vi igjen verdsetter mat. Han peker på at i Storbritannia bare for en generasjon siden, så var matkasting nesten ukjent. Den gangen gikk bare 2 til 3 prosent av mat-ressursene til spille. I dag havner mer enn en tredel på søppeldynga. Det har skjedd mye både i forhold til mattilgang og mentalitet på denne korte tiden. Befolkningen i de rike landene, nyter godt av en mat-tilgang som knapt noen så store grupper i historien har opplevd tidligere. Dette er et gode. Det er naturligvis gledelig at vi har løst sultproblemene mange steder i verden og at det produseres et overskudd av mat. Problemet ligger i at vi kaster store mengder av maten som produseres, sier Stuart.

Lønnsom investering

Å utnytte matressursene handler ofte om enkle og praktiske løsninger. Det har vi mange eksempler på. Britiske myndigheter har så langt investert omkring 4 millioner britiske pund i den holdningsskapende kampanjen og nettstedet lovefoodhatewaste. com. Beregninger viser at husholdningene har spart mer enn 400 millioner pund siden 2008. Det viser hvilket enormt potensial utnyttelse av matressurser har, både samfunnsøkonomisk, økologisk og kanskje aller mest for den enkelte familie og husholdning, mener Stuart. Matsvinn og kasting av mat er et tema som bør høyt opp på den politiske dagsorden. Ikke bare er dette et viktig moralsk og etisk spørsmål. Redusert matsvinn vil også være et betydelig klimatiltak, hevder vinneren av årets Sofiepris.
blog comments powered by Disqus
Fossilfrie penger