Den 17. februar la Klima- og forurensningsdirektoratet og fire andre statlige etater fram sin klimakur for Norge. Rapporten viser mulige tiltak for å kutte klimagassutslippene fram mot 2020.

I Klimaforliket heter det at ”Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken og en pådriver for en ny og mer ambisiøs internasjonal klimaavtale som sikter mot at den globale temperaturøkningen skal holdes under to grader C sammenlignet med førindustrielt nivå.”

Da må det gjøres mer enn det klimakuren anbefaler. Dersom alle tiltakene i planen gjennomføres gir det kutt på 22 millioner tonn CO2. Norges hjemlige utslipp vil da være 25 prosent lavere enn utslippene i 1990. Ikke nok. FNs klimapanel sier det er nødvendig med en reduksjon på 25-40 prosent i de rike landene for å holde temperaturen innenfor et intervall på 2 – 2,4 grader.
 
Nå skal politikerne diskutere hvordan de kan kutte utslippene med 12 – 14 millioner tonn i forhold til referansebanen, i tråd med Klimaforlikets beskjedne utslippsmål. Forliket betyr at norske politikere nøyer seg med å kutte hjemlige utslipp med fem skarve prosent fram til 2020, sammenlignet med 1990-nivået. Dette er et svik mot mennesker som rammes av klimaendringene, og det bidrar til å torpedere en global avtale som kutter utslippene raskt og omfattende. 

– Det haster, sier klimakuren. Heldigvis er mange av tiltakene lønnsomme. Det dyreste tiltaket som er vurdert koster fire tusen kroner pr tonn CO2, men det må vi tåle. De fleste tiltakene har positive bieffekter, for sysselsetting, for miljøet og for utvikling av ny teknologi. Tiltakene er dessuten helt nødvendige for å bringe oss over i en nullutslippsøkonomi, det endelig siktemålet for enhver klimakur. Prisen kan bli opp til ti milliarder per år, en sum som er mindre enn 0,5 prosent av Norges bruttonasjonalprodukt. Det kan ikke skremme politikere, som mener at klimaendringene er vår tids største utfordring.

Klimakuren peker ikke ut en ny økonomisk kurs for Norge, basert på et forsvarlig forbruksnivå og økologiske begrensninger. Det er noen radikale forslag, for eksempel om å doble prisen på bensin og på flyreiser. Men ellers er det få forslag som krever at nordmenns overdrevne forbruk av energi må drastisk nedover. Å erstatte fossil energi med biodrivstoff antas å gi nesten to millioner tonn CO2 – men gir ingen reduksjon i energibruken. Det gir også økte utslipp av klimagasser i utlandet.

I industrien skal man erstatte fossil energi med ulike bioressurser, noe som heller ikke bidrar til mindre energibruk. Det gir klimakutt, men også økt press på verdens skog- og arealressurser. Jeg savner en bredere vurdering av andre miljøfaktorer som er under sterkt press i en global sammenheng. Norge kan ikke foreskrive en klimamedisin som forutsetter at jordklodens biologiske ressurser er i god stand. Det er de faktisk ikke.

Kuren tar dessverre bare hensyn til det som er Kyoto-relevant. Nordmenns flyreiser til og fra utlandet er utelatt, selv om de står for tre fjerdedeler av utslippene fra flyreiser. Faren for karbonlekkasje er tatt med når man vurderer å pålegge norsk industri høyere energikostnader, selv om en slik effekt er usikker. Men det samme argumentet er ikke tillagt vekt når rapporten anbefaler å flytte utslippene ut av landet i form av å importere biodrivstoff.

Et annet sentralt forslag i klimakuren er karbonfangst og –lagring. Dette er i dag ikke teknologisk tilgjengelig. Det er risikabelt å basere politikken på slike tiltak. Dersom denne teknologien ikke blir tatt i bruk før 2020, vil det alene gjøre den foreslåtte klimakuren nærmest virkningsløs. Rapporten burde spurt hva vi må gjøre dersom dette tar lenger tid enn forutsatt.

Klimakuren har med mange tiltak som vil virke allerede i 2011. Framtiden i våre hender har også foreslått flere klimatiltak i vår økologiske årstale som viser hvordan statsbudsjett kan gjøres klimavennlig. Nå må kuren komme i gang.

Det norske folk inviteres nå til en dugnad for å skrape sammen 11 milliarder til rederinæringen, etter at Finansdepartementet tapte skattesaken med knappest mulig margin i Høyesterett.

Finansminister Johnsen må selvsagt øke skattetrykket overfor næringen, for eksempel å pålegge høyere CO₂-avgifter for innenlandsk skipstrafikk, samt å gjøre slutt på unntaksordningene for fiskerinæring, m.m.

Rederinæringen må dessuten pålegges å betale for sine klimautslipp internasjonalt. I dag slipper de unna miljøkostnader når de krysser landegrensene, på samme måte som de slipper unna det meste av beskatning ellers. 

Mitt forslag til rederinæringen er at de snarest bruker sine nyvunne finansielle muskler for å bidra til å løse klimakrisen. Ingen nye skip må bygges uten å ta i bruk miljøvennlige teknologier, konseptskipet Orcelle må ut av konseptfasen og bli en realitet - nå.

Når Ola og Kari Nordmann nå må skrape sammen 2500 kr hver for å hjelpe den stakkars næringen, bør rederne gi noe som monner tilbake.

Arild Hermstad er leder i Framtiden i våre hender. Følg bloggen her

Forrige uke kom det nye avsløringer om fondstilbydere som selger aksjefond som investerer i klasevåpen og andre grusomheter, og i selskaper som gir blanke i miljø eller sosiale forhold. Dessverre er dette ganske systematisk.

DnBNor er blant verstingene. Norges klart største bank tar ingen etiske skritt før den blir tvunget til det av sinte kunder eller avsløringer i mediene. Nordea er i samme bakstreverske bås. Begge tilhører den tause majoritet av bedrifter, de som egentlig ikke er interessert, men som gjør det samme som naboen. Joda, mange av dem formulerer mye pent i taler, årsrapporter og policy-dokumenter, men verken ledelsen eller kulturen på arbeidsplassen er preget av at de virkelig mener noe med det.

Du tror kanskje vi i Framtiden i våre hender, som er kritisk og vaktbikkjeaktig, synes dette er fint fordi vi da har noe å gjøre. Men nei. Vi er faktisk ganske lei. Vi vet at vi aldri klarer å passe på disse nok til at de gjør det som er nødvendig, å flytte penger fra problemskapning til problemløsning. Men det er lyspunkter. Det fins selskaper som er kommet et stykke lenger. Et av disse er Storebrand, som har en gjennomført etisk praksis på sine fondstilbud. I bankverden har vi Cultura Bank som virkelig tar etikk på alvor. Plasser heller pengene dine der neste gang du har noe til overs.

Et regjeringsoppnevnt utvalg leverte i fjor en rapport om hvordan bærekraftshensyn kan integreres i offentlige beslutningsprosesser. Rapporten er bra på temaet biologisk mangfold, men litt svakere på temaet miljøgifter. Den svikter imidlertid fullstendig når det gjelder klima og å sette en pris på utslipp, til tross for at utvalget består av flere toneangivende økonomer som befatter seg med miljø.

Bergensere med luftveisproblemer får nå beskjed om å holde seg innendørs. Lokket over byen har lagt så lenge at all eksosen fra byens biler, oljefyrer og skipstrafikk blir værende langs bakken der folk bor og puster. Det er for dumt å skylde på været, det er heller slik at normalværet i Bergen bidrar til å skjule det uomtvistelige miljøfaktum: Bergensere, som nordmenn flest, forurenser langt mer enn det kloden tåler.

4,842 millioner nordmenn. Det er for mange. Blekksprutaktig strekker vi våre fingre over hele verden og forsyner oss. Forbruksvarer fra Kina, kraftfôr fra Brasil, bomull fra India. Det er 700 millioner biler i verden. Med norsk biltetthet, ville vi hatt 3,8 milliarder. 

I en kronikk i Dagbladet 2. januar hevder forskerne Kristin Linnerud og Erling Holden at små klimatiltak kan være problematiske og til og med farlige. De hevder at slike tiltak står i veien for de store, nødvendige klimatiltakene. Problemstillingen er interessant å diskutere, men dessverre bidrar forskerne mer til tåkelegging enn til oppklaring.