Framtiden i våre hender jobber for at det skal bygges lyntog i Norge.

• Dette debattinnlegget, skrevet av Marit Kristine Vea, sto på trykk i Morgenbladet 16.12.11

Marit Kristine Vea
For det første er det ingen grunn til å skape en motsetning mellom intercity, eller pendlertog som Slotnæs kaller det, og lyntog. Det er tvert imot en gjensidig avhengighet, som kan gjøre begge to lønnsomme. Med lyntog vil flytrafikk bli overført til jernbanenettet, noe som vil gi langt flere avganger. Det vil gi mulighet til lønnsomhet i intercity-trafikken, som ellers er totalt urealistisk.

Pendlertog og lyntog må sees i sammenheng. Ved å utarbeide helhetlige planer som får logistikken til å gå opp, skal det være mulig med omfattende samtidig utbygging, der intercity utgjør byggetrinn én.

Så til Slotnæs' andre argument, om at fart ikke spiller noen viktig rolle for den yngre generasjonen togpassasjerer. De tiltales av «et enklere og mer organisk liv», og finner en «egenverdi» i lange togturer, skriver Slotnæs. Her er det grunn til å spørre hvor stor andel av befolkningen hun representer.

Kalde fakta fra Europa viser at vanlige tog, på lengre distanser, er sjanseløse mot flyet, all den tid flyet bringer deg raskere fra dør til dør enn det toget gjør. Først i det øyeblikket toget utkonkurrerer flyet på reisetid, kupper jernbanen flymarkedet. Med reisetider på under tre timer vil over 80 prosent foretrekke tog.

Javel, sier Slotnæs, det gjelder kun på lengre distanser. Hun er godt fornøyd med en reisetid på 40 minutter til og fra jobb, selv når dobbeltsporet hurtigtogsbane ville kunne korte ned tiden til 10 minutter. Så lenge toget kommer til rett tid, vil hun og de andre pendlerne være tilfredse.

Kanskje det, men det mest effektive virkemiddelet for å sikre punktlighet er å bygge en dobbeltsporet bane tilrettelagt for høye hastigheter. I det øyeblikket farten går opp, vil også flere bilister foretrekke tog, noe som legger til rette for flere avganger. Slotnæs' «timeout» på toget vil bli kortere, men det vil også ventetiden på perrongen.

Slotnæs går deretter inn i en lengre utredning om miljøgevinstene ved tog. Hun snakker om overføring av gods fra vei til bane og kutt i fossil energibruk. Her er vi helt på linje, men realiteten er at uten en fullskala satsing på lyntog, vil ingen av disse gevinstene kunne innkasseres.

For godstransportørene hjelper det lite med en god frokost, eller en velutstyrt sovekupé. De må ha en jernbane som bringer godset frem til rett tid – hver dag – hele året. Kostnadene involvert i å ruste opp dagens traseer til et slikt nivå blir svært høye – uten at det på noe tidspunkt vil kunne bli driftsøkonomisk lønnsomt. Det er det bare en lyntogbane som kan bli.

Det er kun lyntog som vil være attraktivt nok til at de over 4000 daglige flypassasjerene mellom Oslo og Bergen vil velge tog, og dermed kan bidra til å kutte utslippene fra flytrafikk innenlands betraktelig. Det er kort og godt kun lyntog som kan inngå i et fremtidig nullutslippssamfunn. Et samfunn også Slotnæs ønsker seg.

Det er fristende å slutte at Slotnæs er rammet av mild teknologifrykt, eller kanskje et snev av nostalgi. Utbygging av lyntog er imidlertid verken science fiction eller månelanding, men en velprøvd løsning og en realistisk samfunns- og miljøvisjon for Norges infrastruktur. Japanerne har hatt glede av sine raske tog i snart femti år. Det er på høy tid at også Norge hopper på lyntoget.
blog comments powered by Disqus