De norske politikerene som dro på safari har blitt en snakkis.

Mens politikerne var opptatt med elefanter og sjiraffer, forhandlet norske delegater på harde livet for å få opprettet det Grønne klimafondet. Norge har gjort en viktig innsats det siste året, ikke minst med å foreslå nye kilder til finansiering. Fondet skal sørge for at de fattigste landene har råd til både å tilpasse seg og å forebygge klimaendringene. Det skal også bekoste utslippskutt i fattige land. Alt tyder på at det blir et flertall for å opprette fondet. Norge vil dekke en slump av driftsutgiftene neste år, og andre land har annonsert at de vil putte inn penger.

Likevel er det ingen grunn til å slippe jubelen løs. Som Jens Stoltenberg formulerte det her i Durban: «A fund without funding is not very helpful.»

Her i Durban blir det neppe avklart hvilke nye pengekilder som skal bidra til fondet. Det er ingen enighet om finansskatt, og at det blir enighet om at kvoter skal auksjoneres ut for å finansiere fondet er ikke sannsynlig. Det samme gjelder skatt på internasjonale flyreiser eller avgift på bunkersolje til skipsfarten. Rett nok har FNs skipsfartsorganisasjon IMO sagt at dette er noe de kan tenke seg å bidra til, men det er langt frem. IMO er ikke kjent for å gjennomføre saker raskt, selv om organisasjonen kan binde land gjennom flertallsvedtak.

Tregheten er dårlig nytt for fondet. Målet er å få inn 600 milliarder norske kroner hvert år frem til 2020, og da holder ikke småbevilgninger over statsbudsjettet fra kriserammede rike land. Tregheten er også negativ for utslippene. En avgift på internasjonal skipstrafikk eller flyreiser ville bidratt til lavere utslipp, teknologiutvikling og riktigere utnyttelse av knappe ressurser. Derfor frykter jeg at Stoltenberg og regjeringens høyprofilerte klimafond blir en papirtiger med uviss fremtid. 

Eller forresten, det forhandles fortsatt. Dessuten fins det jo ikke tigere i Afrika... blog comments powered by Disqus