Fortjenstfullt setter Klassekampen søkelyset på økonomisk vekst. Knut Arild Hareide (KrF) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) sier til avisen at de vil finne nye mål for velferden enn materiell vekst. Det er oppmuntrende at de sier det, men deres forgjengere sa det samme allerede på 70-tallet. I mellomtiden er kjøpekraften og forbruket i Norge doblet. Det lille som har vært av vekstkritikk fra norske politikere bærer preg av høyttenkning, noe de kan begi seg utpå når en journalist ringer dem, men som ikke setter spor i politisk praksis.

Det kan ha flere grunner:

Politikere flest har tro på at ny teknologi vil bryte sammenhengen mellom økonomisk vekst og vekst i energibruk, råvarebruk, arealbruk og forurensning. Til nå har ikke dette skjedd. Ressurseffektiviteten har økt, men gevinsten av en mer effektiv teknologi har blitt spist opp av forbruksveksten.

Politikere flest mener at det ikke er en nødvendig motsetning mellom vekst og bevaring av natur. De har kanskje rett i at det er mulig med vekst i bruttonasjonalproduktet uten å ødelegge miljøet, dersom bare naturgodene ble priset mye høyere. Det har så langt ikke vært mulig å få til, men at den teoretiske muligheten finnes, brukes som argument av veksttilhengerne når veksten kritiseres.

Politikere flest ser ikke alternativer. Veksten er en inngrodd vane. Det er uvant å tenke seg en økonomi som med hensikt ikke vokser målt i penger. Dagens økonomi er som svær og tung motorsykkel som må ha fart framover for å unngå ubalanse og velt. Begrepet optimisme er stadig knyttet til økonomisk vekst. Våre begreper for en utvikling uten vekst, er utelukkende negativt ladede: “stagnasjon”, “krise” og “null-vekst”

Alle politikere trives med økte skatteinntekter. Det er lettere å fordele en kake som blir stadig større. Økonomisk vekst gir stat og kommune sikre og økende skatteinntekter år for år. Penger som kan brukes til gode formål. Formål som gir oppslutning hos velgerne. Svikter skatteinntektene blir det vrient å være folkevalgt.

Kanskje skiller Hareide og Slagsvold Vedum seg ut fra den gjengse politikeroppfatning? I så fall: Hvordan vil de vise det i praktisk politikk? Hvilke initiativ vil de ta i eget parti og på Stortinget for at vekstkritikken blir noe mer enn høyttenkning? blog comments powered by Disqus