Her er tre grunner:

1. Det er vanskelig å få øye på miljøpolitikere i SVs ledelsestrio. Verken Kristin Halvorsen, Audun Lysbakken eller Bård Vegard Solhjell har vist velgerne et personlig engasjement i natur og klima. Ingen av dem har miljø som politisk hjertesak.

2. Systemkritikken har vært fraværende i SV. Det har vært vanskelig å få øye på kritikk av dagens vekstøkonomi. En økonomi som står bak de mest påtrengende miljøproblemene, den globale oppvarmingen og utryddelsen av natur. Som finansminister utfordret ikke Kristin Halvorsen denne vekstpolitikken. Både Halvorsen og Erik Solheim er systemtro teknologioptimister. SV mangler svar på det faktum at forbruksveksten spiser opp den energi- og utslippsgevinsten ny teknologi gir. SVs program fra forrige periode (2005-2009) fastslo at det forbruket må ned for å redde miljøet. Den formuleringen ble fjernet i programmet for denne perioden.

3. Erik Solheim er en markert miljøpolitiker, men ikke mer enn det en miljøvernminister bør være. Vekstpartiene Høyre og Arbeiderpartiet fikk også tydelige miljøpolitikere i miljøvernministrene Børge Brende og Thorbjørn Berntsen. SVs resultater i Miljøverndepartementet er heller ikke noe å vinne stemmer på. Norske klimagassutslipp er ikke redusert i partiets seks år lange sjefstid i departementet. Velgerne har ikke merket noe til klimatiltak, og klimameldingen som skulle kommet i 2010 er utsatt til 2012.

Jeg er sikker på at SV tapte tusener av grønne stemmer ved kommunevalget, stemmer som særlig gikk til Venstre og til Miljøpartiet De Grønne. Tapet av grønne stemmer skyldtes neppe SVs lokalpolitiske innsats, men partiets nasjonale miljøsvikt.


PS: Jeg diskuterte dette temaet med SVs Bård vegar Solhjell i Politisk kvarter på NRK, og du kan høre debatten her. blog comments powered by Disqus