• Vi gir støtte til energi- og klimatiltak.
Framtiden i våre hender

Tale fra Jacob Bomann-Larsen til Erik Dammann på 80-årsdagen

Erik, jeg vil takke deg for vårt lange vennskap, og for at du, etter at min far døde tidlig på 80-tallet, har vært som en far for meg, sa Jacob Bomann-Larsen i talen til Erik Dammann.

bomannJacob Bomann-Larsen holdt en rørende tale. (Foto: Lillian Andersen)


Kjære Erik!

Gratulerer med 80 år. Du var 43 og jeg 25 da vi første gang møttes i 1974. Vi ble sittende å prate i rundt fem timer på kontoret ditt. Jeg hadde nylig lest din bok Fremtiden i våre hender, og du var i ferd med å starte Folkeaksjonen Fremtiden i våre hender. Jeg var ganske fersk siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen, og var opptatt av hvordan jeg kunne bruke min økonomiske utdannelse til å fremme en bedre verden i lys av de kristne og humanistiske verdiene jeg hadde fått med meg hjemmefra.
Jeg spurte deg om det var behov for en økonom i Framtiden i våre hender. Du sa jeg kunne starte med en gang, men at det den første tiden ikke var noe lønn å få. Jeg startet likevel med en gang og levde av sparepenger. Senere fikk jeg lønn.

Da jeg leste din bok Fremtiden i våre hender, satt jeg igjen med en rekke økonomiske spørsmål som boka ikke besvarte. Men så tenkte jeg: Det gjør ingenting, for boka har gjort noe mye viktigere for meg. Den satte mine mange samfunnsspørsmål – som jeg tidligere ikke så noen klar sammenheng i – inn i et helhetsperspektiv. Du ga meg en plattform, Erik. Og den plattformen har satt et sterkt preg på min senere yrkeskarriere – både i privat og offentlig sektor.

Ditt hovedbudskap om at en rettferdig fordeling i verden og en bærekraftig utvikling forutsetter en reduksjon i ressursforbruket per person, særlig i de rike industrilandene, dvs. en reduksjon i det samlede ressursforbruket, har faktisk fått politisk gjennomslag flere steder – dog foreløpig bare på trykk. Budskapet står eksplisitt uttrykt i flere stortingsmeldinger og i den nye internasjonale ISO-standarden for organisasjoners samfunnsansvar, som representanter for over 90 land står bak. Og jeg har nok ’inside information’ til å kunne påstå at uten din inspirasjon, Erik, hadde dette hovedbudskapet ditt neppe kommet på trykk i denne ISO-standarden.

Midt på 1970-tallet uttalte daværende president i Tanzania, Julius Nyerere, følgende:

”Uten å nøle, og uten be om unnskyldning vil jeg hevde, at hvis de rike land fremdeles søker materiell vekst og forbruksøkning, så bør de spørre seg selv om deres ønske om å minske fattigdomskløften og fjerne nøden i verden, er alvorlig ment.”
I dag, snart 40 år senere søker de rike land fremdeles materiell vekst og forbruksøkning, samtidig som de fortsetter å snakke om global rettferdighet, og begrunner det med at vekst i de rike land er motoren bak utvikling i de fattige land. Eller at ”når det regner på presten, så drypper det på klokkeren”. Da er det grunn til å minne om en av dine gamle formuleringer, Erik. Du sa: ”Jeg tror ikke at de som har for mye, må ha enda mer for at de som har for lite skal få nok.”
Men til tross for dette er budskapet ditt ennå ikke blitt tatt på alvor politisk - i praksis. Men det er jo heller ikke sikkert at folk flest vil ha budskapet. Mange kan nok være enig i teorien, men ikke i praksis. Veien til folks politiske hjerte synes fortsatt å gå gjennom lommeboka.

Erik, da vi jobbet sammen i Framtiden i våre hender, opplevde vi jo også noen artige ting. Det med å utvikle en mindre materiell og en mer sosialt orientert livsstil sto sentralt i vårt budskap. Det kunne av og til få noen ekstreme reaksjoner. Jeg skal nevne to eksempler.

En gang skulle dagens jubilant kjøpe en flaske rødvin til feiring av sin bryllupsdag. En dame kjente igjen Erik av utseende, og ble tydeligvis betenkt da hun så han gikk inn på polet. Hun fulgte etter, og da Erik hadde fått kjøpt sin flaske, kikket hun opp i posen hans, kikket så på Erik, og ristet på hodet. Hva slags livsstil er dette? Neste gang Erik skulle kjøpe rødvin, sendte han meg på polet!

En annen gang skulle Erik ta toget til Drammen for å holde foredrag. Han var sent ute, var sulten og fikk i farten kjøpt med seg to ganger pølser i brød. Uheldigvis satt et medlem av Naturvernforbundet rett overfor ham på toget. Neste dag gikk vedkommende rett opp til ledelsen i forbundet og spurte hvordan i all verden de kunne samarbeide med sånne folk som Erik Dammann, som sitter og spiser pølser på toget. Hva slags livsstil er dette?

Når vi kritiserte overforbruk i samfunnet, så betydde ikke det, at vi mente det var galt å forbruke noe som helst. ”Nok er nok” var vårt alternativ til ”mer og mer” filosofien.
Politisk ble vi kritisert både fra høyre- og venstresiden.

En skribent i Farmand skrev:

”Med henvisning til den kjensgjerning at det eksisterer lidelse i verden lanseres en irrasjonalistisk, utopisk og reaksjonær ideologi. … Derfor skal det også advares mot Fremtiden i våre hender, som i sin uforstands konsekvens dypest sett er både farlig og inhuman.”

 AKP m-l på sin side kalte Framtiden i våre henders ny livsstil-budskap for ”Høyre i ny frakk. Opplegg til barkebrød for arbeidsfolk i krisetider.”  Jon Michelet tok kanskje kaka. Han skrev:
”Det er Fremtiden i våre hender, hvis krybbe stod i Holmenkollåsen, hvis grav skal bli spadd av arbeiderklassen. For det er borgerlig skuddermudder. For framtida ligger ikke i hendene til en flokk borgerlige idealister fra Vestkanten som vil frelse verden ved å dyrke poteter i sin egen møkk. Nei, framtida ligger et annet sted. Den ligger i hendene dine, arbeider.”

Erik, vårt syn var, i hvert fall slik jeg oppfattet det, at holdningsendringer og livsstilsendringer er nødvendig, men alene ikke tilstrekkelig. Teknologiske, politiske og økonomiske strukturelle endringer er også nødvendig, men alene heller ikke tilstrekkelig. Alt sammen er nødvendig.

Erik, jeg vil takke deg for vårt lange vennskap, og for at du, etter at min far døde tidlig på 80-tallet, har vært som en far for meg. Jeg vil videre takke deg for at du i alle år har fortsatt å jobbe for de ideene og verdiene du tror på. Du står ved valget du tok da du for pluss/minus 40 år siden forlot reklamebransjen til fordel for et ofte ganske ensomt, vanskelig og dårlig betalt pionerarbeid for en bedre verden. Og hele tiden har Ragnhild stått deg bi, for at du skulle kunne arbeide med det du følte deg kallet til.
Enhver igangsetter vil oppleve at visjoner som blir til virkelighet ofte blir litt annerledes enn først tenkt. Det har du opplevd flere ganger med dine prosjekter. Slik er virkeligheten. Men dine hovedideer er riktige, og de vil møysommelig vinne fram. Og du skal vite at det du har satt i gang har hatt ringvirkninger, både nasjonalt og internasjonalt. Ikke gi deg, Erik! Vi er med deg! 

Beste hilsen

Jacob
blog comments powered by Disqus

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Motta siste nytt fra oss på E-post.



Joomla Extensions powered by Joobi
- Annonse -