Av Arild Hermstad, leder i Framtiden i våre hender

En årsak er at miljøvernminister Erik Solheim i 2008 opprettet en statlig kvotebutikk hos Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif, tidligere SFT). Han gjorde dette på en måte som undergravde tilliten til det frivillige kvotemarkedet som allerede fantes.

Mitt klima, som drives av Framtiden i våre hender, CO₂-fokus og flere, var godt etablert og opplevde økende salg. Framtiden i våren hender startet i 2006. Vi ville gi folk og bedrifter mulighet til å gjøre opp for sine utslipp, bidra til fornybar energi og bærekraftige arbeidsplasser i sør, og øke folks bevissthet om egne utslipp av klimagasser.

I andre land som Sveits, Sverige og Japan er frivillige kvotekjøp på fremmarsj.

Solheim sier nå om statens eget kvotesalg at han ”personlig aldri har hatt den store troen på det”. Det er merkelig at han da påla byråkratiet å sette i gang med kvotesalget. Professor i offentlig rett, Hans Petter Graver, mente den gang at det var en uheldig sammenblanding av roller når staten skulle selge klimakvoter. – SFT burde nøye seg med å overvåke de private aktørene og lage tydeligere klimakvoteregler. Dette ville gjort det enklere for forbrukerne, sa Graver til VG.

Formålet for statens ordning var “å bidra til å senke terskelen for frivillige kvotekjøp, sikre tilliten til kvoter som virkemiddel, og bidra til at det blir slettet flere kvoter.” Ingen av målene er nådd, de har i stor grad bare overtatt kunder fra de eksisterende tilbyderne. Å videreføre Klifs ordning vil neppe bety noe som helst for folks interesse for klimakvoter fremover.

Den største utfordringen for den frivillige kvotehandelen i Norge er imidlertid at Stoltenberg-regjeringen bruker klimakvoter for å kjøpe seg fri fra forpliktelsen om å kutte egne utslipp. Dette svekker tilliten til kvoter, og er ikke bærekraftig: Land med høye klimagassutslipp per hode må kutte kraftig på hjemmebane.

Vi er enige med Stoltenberg om at kvoter er en god ide. Men det må jobbes intenst for å forbedre systemet. Stoltenberg selv må stille strengere krav til kvotene han kjøper, og avslutte jakten på de billigste tiltakene. For eksempel bør han si nei til store vannkraftprosjekter, slik EU har gjort. Regjeringen må dessuten sette i gang med sikre tiltak som kutter klimagassutslippene i Norge. Kvotekjøp skal være et supplement, til det som gjøres på hjemmebane. Dette gjelder for regjeringen, og er en oppfordring også til enkeltpersoner og bedrifter.

I andre land som Sveits, Sverige og Japan er frivillige kvotekjøp på fremmarsj. En annen trend i disse landene – og også i Norge - er at mange bedrifter ønsker å være klimanøytrale. Det er god grunn til å nekte enkelte bedrifter og bransjer å kalle seg klimanøytrale, selv om de kutter utslipp og kjøper kvoter. Både oljeselskaper og flyselskaper er i sin kjernevirksomhet pådrivere for økte klimagassutslipp, og må nektes slik status. Det samme gjelder for selskaper som Asia Pulp & Paper, som Ny Tid omtalte 12. november. Deres kjernevirksomhet er en av hoveddrivkreftene bak ødeleggelsen av regnskog, på samme måte som palmeoljeprodusenter og soyaselskaper. Men for mange bransjer bør begrepet brukes konstruktivt. Selskaper og lokalsamfunn setter seg ambisiøse mål for å kutte egne utslipp, og gjør opp for resten ved å kjøpe kvoter. De pålegger seg frivillig høyere klimakostnader enn andre, og de fremstår som pådrivere for en helt nødvendig omlegging av dagens økonomi.

Ved å tilby frivillige klimakvoter, eller status som klimanøytral som gulrot for fremtidsrettede virksomheter, kan vi bidra til at enkeltpersoner og bedrifter går foran i klimakampen. Det er en utvikling som bør heies frem i en verden hvor de aller fleste gjør alt for lite for å ta vare på klimaet.

Dette innlegget sto på trykk i Ny Tid, 27. nov. 2010 blog comments powered by Disqus