Av Carin Leffler, fagrådgiver Framtiden i våre hender

En av de tingene Slettan og jeg har til felles er at vi kjøper våre klær fra fattige land – uten flauhet eller anger. La oss slå det fast: Import fra utviklingsland er positivt. Eksport av industrivarer gir fattige land sårt tiltrengt kapital og kan løfte mennesker ut av ekstrem fattigdom.

Tekstilproduksjon har vært en viktig drivkraft bak industrialiseringen i land som England, Portugal, Thailand og Kina. Flytting av tekstilproduksjon er i seg selv ok. Det er årsakene bak den stadige flytting av produksjonen som er problematiske – og at det ikke blir gjort nok for at (mange) tekstilarbeidere og andre skal tjene nok til å dekke familiens grunnleggende behov.

Det er fristende å tro “at utviklingen går i riktig retning, og alle solemerker tyder på at dette vil fortsette også i årene fremover”. Det er dessverre mange humper i veien for en slik utvikling, selv om vi fra vår kant av verden ikke merker stort til disse. Noen eksempler kan bidra til en realitetsorientering:

• Ideelt sett skal en minstelønn muliggjøre en anstendig levestandard og livskvalitet, men i realiteten er dette sjelden tilfelle: I en femtedel av landene som har minstelønn, ligger lønna lavere enn FNs fattigdomsgrense på $ 2 om dagen. I 60 % av landene med minstelønn finnes det ingen skriftlige bestemmelser om hvor ofte den skal justeres.
• Minstelønnen i tekstilindustrien i Bangladesh var uendret i 12 år, med den følge at den reelle verdien av minstelønnen ble halvert. Efter oppjusteringen i 2006 var den likevel fortsatt lavere enn i 1994, i reelle termer.
• Beregninger viser at minstelønnen i mange land bare dekker en knapp tredel av en lønn man kan leve av. I Bangladesh er minstelønnen 1662 Taka (140 kr) i måneden og i India er den 3302 rupier (440 kr), dette er langt under et nivå som muliggjør et verdig liv.

Hvis tekstilproduksjon skal bidra til en rettmessig og raskere utvikling, må menneskerettigheter, slik som for eksempel en lønn å leve av og arbeidernes faglige rettigheter, respekteres.

Slettans trang til å henge seg fast i fortiden bunner sannsynligvis i behovet for polarisering, men er til liten hjelp for å sette søkelyset på dypt uverdige arbeidsforhold som eksisterer i vår samtid.

Kanskje et besøk ved produksjonssteder i noen asiatiske land ville kunne få hans velformulerte penn til å rette oppmerksomheten mot arbeidere som jobber under uanstendige forhold vi faktisk kan bidra til å endre – raskere og mer forutsigbart enn “utviklingen” selv dikterer.


blog comments powered by Disqus