Av Jacob Bomann-Larsen

Det vanlige svaret på vekstens dilemma i forhold til bærekraft er ’bærekraftig vekst’, dvs. at man gjennom teknologisk utvikling kobler ressursforbruk og miljøbelastning fra den økonomiske veksten  (BNP-veksten). Derved kan BNP vokse i ubegrenset tid uten å ødelegge miljøet.

Det er viktig å skille mellom relativ frakobling og absolutt frakobling.

Relativ frakobling betyr at ressurs- og miljøbelastningene fortsetter å vokse når BNP vokser, men ikke så raskt som BNP. Men at belastningene likevel fortsetter å vokse, er ikke bærekraftig. Det vil bare bety at en utsetter problemene noe i tid. En teknologisk gevinst på 50 prosent reduksjon i forbruk av drivstoff per kjørte kilometer ville bli fullstendig spist opp i løpet av bare 17,5 år dersom antall biler, antall kjørte kilometer eller bilenes vekt økte med 4 prosent i året. Hvis du deler 70 på den årlige vekstprosenten, finner du et talls tilnærmete doblingstid. Relativ frakobling innebærer at man reduserer ressurs- og miljøbelastningen per produsert enhet av et produkt. Men det hjelper ikke så veldig mye dersom antall produkter fortsatt skal maksimeres.

Skal BNP-veksten bli bærekraftig, er det nødvendig med absolutt frakobling. Dvs. at når BNP vokser, fører det til at den samlede ressurs- og miljøbelastning blir mindre. Dvs. at ressursforbruket og miljøbelastningen per person og ikke bare per produksjonsenhet blir mindre. Å sikre at ressursforbruket per person i verden blir redusert til et bærekraftig (opprettholdbart) nivå er slått eksplisitt fast som en målsetting i siste utkast til ISO-standard for organisasjoners samfunnsansvar (ISO 26000), som skal ferdigstilles i 2010. Det er i det minste et bra tegn. Men ellers er det få som har vært villige til å gå inn i den debatten. En slik utvikling ville kreve et paradigmeskifte i tenkningen på en rekke områder.

For øvrig er det på mange måter en avsporing å fokusere på en frakobling fra BNP-veksten. Det er fordi i bærekraftssammenheng er ikke BNP særlig interessant, og det er et dårlig redskap for en bærekraftig politikk. BNP legger nemlig sammen mange inntekter og kostnader istedenfor å sammenlikne inntektene og kostnadene for å finne ut hvordan man kommer ut netto. Det er forskjell på å sammenlegge og å sammenlikne. Sammenlegger man inntekter og kostnader, får man et stort tall og dårlige politiske beslutninger. Sammenlikner man inntekter og kostnader, kan man finne nettogevinsten som kan gi grunnlag for kloke politiske beslutninger. Den form for frakobling som hadde vært interessant, ville være om man klarte å øke den menneskelige livskvalitet (stadig bedre dekning av reelle behov) med stadig mindre samlet ressurs- og miljøbelastning. Det ville vært enn økonomisk utvikling som ville være økonomisk rasjonell: Nemlig bedre måloppfyllelse med mindre bruk av begrensede virkemidler.

Det er ikke sikkert den økonomiske veksten, målt som BNP, er så veldig økonomisk lenger. Økonomisk vekst har vi når produksjonsvekstens nytte er større enn dens kostnader. Når vekstens kostnader blir større enn nytten, at det koster mer enn det smaker, da har vi uøkonomisk vekst. Jeg føler meg ganske overbevist om at de rike lands BNP-vekst i dag er uøkonomisk vekst. Men jeg kan ikke være sikker på det, fordi nasjonalregnskapet ikke opererer med en kostnadsside, bare en inntektsside. Produksjonsvekstens miljøkostnader og sosiale kostnader (produksjonens konsekvenskostnader) blir ikke trukket fra inntektene. Vi snakker om nasjonalinntekten, men ikke om nasjonalkostnadene. Men det er laget en rekke alternative indekser som klart tyder på at produksjonsveksten i mange industriland er uøkonomisk (Index for Sustainable Economic Welfare (ISEW), Genuine Progress Indicator , Ecological Footprint , Living Planet Index , Happy Planet Index )

Hva forteller historien om realismen rundt frakobling? Tallene nedenfor er hentet fra rapporten Prosperity without Growth av prof. Tim Jackson i den britiske regjeringens bærekraftskommisjon.

Det er relativt enkelt å finne eksempler på at det har skjedd en relativ frakobling (reduksjon i ressurs- og miljøbelastningen per BNP-enhet). Energiintensiteten pr. produksjonsenhet er gjennomsnittlig blitt redusert med en tredjedel de siste tretti årene. Den globale karbonintensitet ble redusert fra rundt 1 kilo per dollar produksjon i 1980 i underkant av 770 gram per dollar i 2006.

Det er mye vanskeligere finne indikasjoner på reduksjon i den totale ressursgjennomstrømning (throughput), dvs. absolutt frakobling. Forbedringene i energi- og karbonintensitet nevnt ovenfor ble i samme trettiårs periode motvirket av økningen i den totale økonomiske aktivitet. Globale CO₂-utslipp fra energibruk har økt med nærmere 40 prosent siden 1990 (Kyoto-avtalens basisår) og 80 prosent siden 1970. International Energy Agency (IEA) har i sitt referanse-scenario en forventet etterspørselsvekst på 45 prosent innen 2030.

Prognosene viser økende globalt forbruk av en rekke andre ressurser, og i noen tilfeller skjer det ikke engang relativ frakobling. Ressursproduktiviteten i bruk av både jernmalm, bauxitt og sement har gått ned siden 2000.

Jeg tar ikke her stilling til i hvilken grad klimaendringene faktisk er menneskeskapt. Det er ikke mitt fagfelt. Men hvis vi forutsetter at klimaendringene i stor grad er menneskeskapt, og at vi har mulighet til å forhindre en forverring av situasjonen, er det ganske skremmende hvor store forbedringer som trengs for å nå målet om å hindre en gjennomsnittlig temperaturøkning på mer enn 2 prosent. FN regner med minst 9 milliarder mennesker i 2050, og de fleste i verden ser ut til å ønske seg en levestandard som er minst like god som den vi nyter i de rike industrilandene. Og hvorfor skulle ikke de andre ha rett til de samme goder som oss? Hele den snart globalt omfattende forbrukskulturen setter et tilnærmet likhetstegn mellom økt inntekt og et bedre liv. Hvis 9 milliarder mennesker skulle ha en inntekt/kjøpekraft som tilsvarte 2 prosent årlig vekst i dagens gjennomsnittsinntekt i EU, ville den globale økonomien blir 15-doblet og CO₂-intensiteten ville måtte falle gjennomsnittlig med over 11 prosent per år for å stabilisere klimaet, dvs. 16 ganger raskere enn det som har vært tilfelle fra 1990 til i dag. I 2050 ville den globale CO₂-intensiteten i dette scenariet måtte være så liten som bare 6 gram per dollar produksjon, dvs. nesten 130 ganger lavere enn den er i dag. Med 2 prosent årlig BNP-vekst fra 2050 til 2100 ville den globale økonomien bli 40 ganger større enn i dag. Meget store økonomiske investeringer ville kreves for å oppnå noe slikt. Men selv om en skulle klare dette rent teknologisk, så er det i eksisterende scenarier lite forsøk på å oppnå en mer rettferdig inntektsfordeling mellom og innen land. Hvis det ikke settes grenser for inntektsnivået i de rike land (eller man plutselig får et fullstendig uventet teknologisk gjennombrudd), vil de økologiske konsekvensene av en global rettferdig fordeling blant 9 milliarder mennesker bli enda mer skremmende å tenke på.

Det finnes en enkel tommelfingerregel for å finne ut når relativ frakobling fører til absolutt frakobling. I en voksende befolkning med voksende gjennomsnittlig inntekt vil absolutt frakobling skje når den relative frakoblingen er større enn den kombinerte veksten i befolkning og inntekt.

CO₂-intensitetene i verden har gjennomsnittlig gått ned med 0,7 prosent per år siden 1990. I samme periode har befolkningsmengden økt med 1,3 prosent og gjennomsnittlig realinntekt per person har økt med 1,4 prosent per år. Den teknologiske effektivitetsforbedringen har ikke en gang kompensert for befolkningsveksten, for ikke å snakke om inntektsveksten. CO₂-utslippene har tvert i mot vokst med gjennomsnittlig 1,3 + 1,4 - 0,7 = 2 prosent per år. Dette betyr at utslippene økte med nesten 40 prosent fra 1990 til 2007. FN forventer en gjennomsnittlig befolkningsvekst på 0,7 prosent per år. Med konstant reduksjon i CO₂-intensitetene på 0,7 prosent per år og konstant vekst i kjøpekraften på 1,4 prosent per år fram til 2050 ville CO₂-utslippene vokse omtrent i takt med inntekten/kjøpekraften. Det ville i så fall bety en økning i CO₂-utslippene med 80 prosent i forhold til i dag (2009), omtrent det stikk motsatte av hva som anses nødvendig, nemlig en reduksjon i utslippene med pluss/minus 80 prosent i forhold til 1990-nivået.

IPCCs Fourth Assessment-rapport sier at for å oppnå et 450 ppm stabiliseringsmål ville det kreve en reduksjon i årlige utslipp med 4,9 prosent per år fra i dag og fram til 2050. For å oppnå det med 0,7 prosent årlig befolkningsvekst og en inntektsvekst på 1,4 prosent per år, ville CO₂-intensiteten måtte forbedres med ca. 7 prosent hvert eneste år – dvs. nesten 10 ganger raskere forbedring enn det som er tilfelle i dag. Innen 2050 ville den globale produksjonens gjennomsnittlige globale karbonintensitet måtte bli mindre enn 40g CO₂/dollar produksjon, dvs. en 21 ganger forbedring av dagens globale gjennomsnitt.

Sannheten er vel at det i dag ikke finnes noe troverdig, sosialt rettferdig og økologisk bærekraftig scenario for kontinuerlig inntektsvekst for minst 9 milliarder mennesker. De som tror på frakobling som en fluktrute fra veksten dilemma, bør ta en nærmere titt på de historiske data og på vekstens grunnleggende aritmetikk. blog comments powered by Disqus