Av Cecilie Høj Anvik
Framtiden i våre hender Bodø

















”The World” skulle bli en perfekt miniverden, hvor verdens rike og kjendiser – avhengig av tykkelsen på lommeboka- kunne kjøpe seg en av de 300 sandøyene framstilt som land. Her skulle de, kun omgitt av azurblått hav, få leve i fred for den øvrige verdens elendighet. Nå har det altså vist seg at man kommer langt med penger, men ikke helt til Paradis. Nå er Verden tom; ”…England forlatt, Australia og New Zealand har smeltet sammen og mannen som kjøpte Irland tok livet sitt i februar på grunn av økonomiske problemer.”

For de av oss som er opptatt av miljøansvar og rettferdig fordeling av verdens ressurser og som med stadig økende bekymring ser at klodens livsgrunnlag trues både av overforbruket i rike land og av nøden i u-landene, oppleves slike nyheter som paradoksale. Nyheten om at gigantprosjektet i Dubai har strandet stod nemlig å lese samme dag som VG Nett hadde et oppslag om Verdensbankens rapport for 2010, som med store bokstaver rapporterer om den globale politiske handlingslammelsen som råder i sentrale klimaspørsmål, og om frykten for store lidelser blant verdens fattige som følger av dette.  VG refererer til et scenario hvor en temperaturøkning på 2 grader vil føre til at over en million fattige mennesker opplever akutt vannmangel mens mellom ufattelige 200-400 millioner mennesker vil sulte. Dette skyldes at den rike vestlige verden (som huser flesteparten av de rike kjendisene som var målgruppen for The World) fortsatt gjør oss avhengig av fossilt brennstoff, forurenser mest og har minst vilje til å fremme tiltak nasjonalt for endring globalt. Tenk hvis noen av årene, arbeidskraften og de hundre millionene kubikkmeterne med sand og dertil hørende penger som nå har rent ut i sanden i The World, i stedet hadde blitt brukt til å bevare og sikre allerede eksisterende øysamfunn i områder som i nær framtid trues av oversvømmelse og utslettelse som følge av klimaendringene?

Så til slutt noen refleksjoner etter årets Stortingsvalg; Hvorfor har ikke vi, som lever i et av verdens tryggeste og rikeste land, som bærer et stort ansvar bl.a. for de enorme klimautslippene som bearbeiding av fossile råvarer medfører, tatt alvoret inn over oss? Hvorfor ønsker de fleste av oss å opprettholde en livsstil som får fatale konsekvenser for framtidas generasjoner? Resultatene av årets Stortingsvalg viser at det ikke har skjedd store endringer i våre tenkemåter og verdisyn selv om det endelig er slått fast at klimaendringene i all hovedsak er skapt av levesett som våre. Politiske strømninger som framelsker egoisme, privatiserte løsninger, ulikhet og forurensning fortsetter sin stabile framgang, mens retninger som fremmer solidaritet, fellesskapsløsninger, trygghet, miljø og rettferdig fordeling får stadig mindre mulighet til innflytelse. Hvorfor?

Jeg tror jeg har litt av svaret selv: Verdens rikdom og fattigdom er ulikt fordelt globalt og konsekvensene av dette får den samme paradoksale urettferdige fordelingen; Det er i de fattige delene av verden klimaendringene får flest fatale følger.

Innlegget er publisert i Avisa Nordland.


blog comments powered by Disqus