Arild Hermstad leder, Framtiden i våre hender

Transportveksten bidrar til å øke en rekke kritiske miljøproblemer. Sektoren står i dag for cirka en tredel av energiforbruket i Europa – det aller meste fra fossilt brensel. Transporten krever store arealer, og nye veier underlegger seg mye natur og matjord. Dyre- og planteliv skades når landskapet splittes opp. Opptil 40 prosent av sentrale materialer som stål, sement og aluminium forbrukes i transportsektoren. Det gjør den også ansvarlig for de miljøbelastningene som utvinning, foredling og deponering av disse materialene medfører.


Men den rødgrønne regjeringen har latt reisevirksomheten vokse vilt og voldsomt. I regjeringens tre første år ble det 168.000 flere personbiler på norske veier. Tallet på passasjerer som reiste mellom norske flyplasser og utlandet økte med 41 prosent.

Gjennom å øke velstanden har Jens Stoltenberg bidratt til å styrke motoren i utslippsveksten, og dermed gjort sitt til at miljøbelastningen fra det norske forbruket har fjernet seg enda mer fra et bærekraftig nivå.

Politikerne må gjøre transporten mindre miljøskadelig. De må sørge for en overgang fra bil og fly til buss og bane. Til tross for flere tiår med politiske løfter om å styrke kollektivtransporten, har nordmenn flyktet fra buss og bane, viser en fersk rapport fra Statistisk sentralbyrå. Fra 1960 er bussens andel av persontransporten redusert fra 24 til drøyt 6 prosent, og skinnetransportens andel fra 19 til 5 prosent. Den rødgrønne regjeringen planlegger ikke at reisetid og komfort med tog i forhold til bil og fly vil bedre seg de nærmeste 10-15 år. Det satses mer på vei enn på jernbane. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete åpner stadig nye firefelts motorveier parallelt med eldgamle traseer der toget snegler seg fram.

Økende forbruk spiser opp teknologigevinsten. For eksempel har biltrafikkens samlede energiforbruk økt, til tross for mer effektive motorer. Årsaken er vekst i antall biler, i antall kjørte kilometer og i bilenes vekt.

Les også:

• Talltriksing mot klimaet
• Luftfarten må ikke fredes, Kleppa!
• Ut av oljetåka nå!
• Hvem er Magnhild Meltveit Kleppa?
• Ja til klimakvoter

Miljøet kan også spares ved en overgang til mer effektive motorer og bruk av drivstoff med lavere utslipp. Dette er Stoltenbergs virkemiddel. Han er ikke bare klimaoptimist, men også teknologioptimist. Regjeringens klimapolitiske redegjørelse ligner en teknologipolitisk redegjørelse. løsningen har flere svakheter. Det er ikke tilstrekkelig at teknologien utvikles og gjøres tilgjengelig. Vi har allerede mye av teknologien vi trenger, men den blir ikke tatt i bruk. Høyhastighetstog har erstattet flytrafikk i Japan og Europa i tiår, men behandles som science fiction av Stoltenbergs samferdselsbyråkrater.

I fjor hadde vi ynkelige 1.770 elektriske biler i Norge. Ingen vet om de erstatter annen biltrafikk eller om de erstatter sykkel og kollektivtransport. Regjeringens omlegging av bilavgiftene har fått det gjennomsnittlige utslippet for nye biler ned til 152 gram CO2 / km. Men nye hybridbiler og flere mellomklassebiler slipper i dag ut rundt 100 gram per km. Skal flere lokkes til å kjøpe disse, må Stoltenbergs finansminister vri engangsavgiften mye kraftigere.

I år 2000 forårsaket vi nesten femti prosent mindre CO2-utslipp per velstandsenhet enn vi gjorde hundre år før. Men utslippene av CO2 øker raskere enn det selv de mest pessimistiske scenariene bygger på. Økende forbruk spiser opp teknologigevinsten. For eksempel har biltrafikkens samlede energiforbruk økt, til tross for mer effektive motorer. Årsaken er vekst i antall biler, i antall kjørte kilometer og i bilenes vekt.

Teknologigevinsten må kombineres med mindre reising. Dette er det eneste tiltaket som minsker alle miljøproblemene transporten skaper: støy, utslipp, materialbruk, arealbruk, naturødeleggelse. «Motoren i veksten er økt velstand. Vi kjøper bil nummer to, vi kjøper flere ting til boligen, og vi reiser mer», sier regjeringen i årets klimapolitiske redegjørelse. Forskere ved CICERO og NTNU sier det samme: «CO2-utslipp er svært avhengig av velstandsnivået». Arbeiderpartiets program for neste fireårsperiode slutter seg til: «Miljø- og klimabelastningen fra det norske forbruket er høyere enn det som svarer til et bærekraftig nivå i en global målestokk. Dette handler i hovedsak om energibruk i bolig, om matvarer og om transportsektoren. Forbruket må vris i miljøvennlig retning for å være bærekraftig.» Her har statsministerens parti kanskje tenkt seg at det ikke er økologisk mulig med en solidarisk fordeling av reiseforbruket i en verden med snart sju milliarder mennesker, uten at transport og reiser i rike land som Norge begrenses.

Har statsministeren tatt årsaksanalysen i eget partis program og egen regjerings klimapolitiske redegjørelse til følge? Nei. I sin oppsummering av fire år med rødgrønn regjering skryter Stoltenberg: «Det at vi har holdt orden i økonomien, har også medvirket til en enestående forbedring i husholdningenes kjøpekraft de siste fire årene. Ferske beregninger fra Finansdepartementet viser at: En familie som hadde en samlet inntekt på 700.000 og to barn i barnehagealder, har i 2009 over 60.000 kroner mer å rutte med i året.»


Gjennom å øke velstanden har Jens Stoltenberg bidratt til å styrke motoren i utslippsveksten, og dermed gjort sitt til at miljøbelastningen fra det norske forbruket har fjernet seg enda mer fra et bærekraftig nivå. Vi bruker nemlig vår enestående forbedring i kjøpekraft nettopp til de varer og tjenester Arbeiderpartiets program mener er ikke bærekraftig: bil- og flyreiser, bolig og hytte – og kjøtt. Har regjeringen likevel et mål om å redusere transportforbruket? Nei. I klimaredegjørelsen går det fram at den bare vil forsøke å begrense den veksten som prognosene viser vil komme. Trafikken skal fortsatt få lov til å vokse.

I miljø- og klimapolitikken står vi overfor et politisk problem, snarere enn et teknologisk. Regjeringen Stoltenberg kunne ved hjelp av skatter, avgifter, lovforbud, påbud, pisk og gulrot – ha vridd bruken av de stadig flere kroner vi får mellom hendene over til forbruk som belaster miljøet mindre enn det bil- og flyreiser gjør – slik Arbeiderpartiets program mener er nødvendig. Regjeringen har ikke brukt muligheten. Stoltenbergs klimaoptimisme har liten troverdighet.

Saken sto på trykk i Dagsavisen 27. 08.2009 blog comments powered by Disqus