Jens Stoltenbergs visjon

Av: Steinar Lem 

Millioner av nye arbeidsløse har betalt prisen. Nå har regjeringen gitt oss en utmerket krisepakke for å motvirke arbeidsløshet, en pakke med så grønn profil at klimagassutslippene i år kanskje bikker enda litt nedover. Grønnskjæret undergraves dessverre og selvsagt av regjeringens langsiktige politikk: Straks konjunkturene peker oppover, vil bygg- og anleggsarbeiderne forlate sykkelstiene, og de nyoppussede skolene, og igjen bygge trendy kjøpesentre, og overdimensjonerte fritidshus i villreinens leveområder. Shoppingen vil øke i gammel, planlagt takt. Veksten i klimagassutslipp skal da fortsette – selv om en million nordmenn hørte Al Gore og lederen for FNs Klimapanel fortelle Anne Grosvold for et år siden at hvis ikke den globale utslippsveksten snus til en markant nedgang innen 2015, kan det bli for sent å unngå det forskerne diskret kaller ”farlige klimaendringer”,  kanskje også for sent å unngå at varmeøkningen kommer ut av kontroll. Og la nå en forpint Kristin Halvorsen få litt miljøfred. Det er statsministeren som er hjernen bak regjeringens økonomiske politikk, og den er et resultat av hans store visjon, arven fra Gro, og fra konvensjonell sosialøkonomi: Alle må få mer av alt. Alltid. Iallfall nålevende nordmenn.

Mer shopping var heller ikke visjonen til Arne Næss. Likevel hadde Jens frimodighet nok til å si i filosofens begravelse at han var inspirert av Næss` syn på natur- og miljøvern.

Denne visjonen gav Norge en rekordvekst i privat forbruk i 2007 på nærmere 50 milliarder kr. Utslippsveksten var på ca 3 prosent. Forbrukstoppen for 2007 ville bli betraktet som et kritisk lavmål i 2008, men også da fikk vi, med Kristins ord, ”et jubelår” – mye mer. Enda mer skal de fleste, krisen til tross,  få i 2009. I 2050 skal det private, norske forbruket være kanskje tre ganger høyere. Jens står som Goethes Faust i sluttakten og snakker høystemt om en lysende økonomisk framtid.

Bak Fausts rygg graver lemurene hans grav. Ekstreme endringer skjer allerede, bare ikke i hodet til Jens. Både SSB og SFT anslår at veksten i Norges klimagassutslipp vil fortsette, som følge av den økonomiske veksten. Har vi en regjering som burde stilles for en internasjonal – eller kanskje himmelsk – domstol for  forbrytelser mot alt liv? Ja. 

Eller nei, hvis vi lytter til Jens selv. Utslippene skal ned, mye ved hjelp av billige kvotekjøp i utlandet, bare ikke ennå. Nåja, kvotekjøp i u-land er et vanskelig og usikkert prosjekt. Å redusere utslipp i fattige land må likevel være en plikt – men ikke et påskudd for utslippsvekst hjemme. Særlige plikter har et rikt oljeland, som gjennom petroleumseksport har bidratt kraftig til å bygge opp karbonskjoldet i atmosfæren. Regnskogsmilliardene kan gjøre Jens historisk – hvis regjeringen lykkes. Men det er ikke slik statsministeren ofte sier at stående regnskog reduserer utslipp. Den hindrer utslippsvekst.

Selv effektive kvotekjøp i u-land virker bare en stund. Når det ikke fins billige kvoter å få kjøpt, kreves det upopulære, nasjonale reduksjonstiltak likevel. I mellomtiden har vi kjøpt oss rettet til økt komfort. Ettersom kinesere og indere gjerne definerer seg som mennesker, har i-landene da utløst en politisk dynamikk der verdens fattige vil leve luksuriøst som oss – og klimakrisen blir uhåndterlig.  

Det er lett å love. Jens er neppe statsminister i 2030.  I en NRK-debatt tidlig på 90-tallet opplyste Jens meg om at klimagassutslippene i henholdt til Aps program skulle flate ut i år 2000 – for deretter å synke. Resultater har vært en ustoppelig vekst. ”Ny teknologi”, sier Jens. Men tekologiske forbedringer blir beviselig mer enn spist opp av ”mer til alle-”visjonen.  En trendforlengelse tilsier at det globale BNP øker med noe nær en faktor på 20 i løpet av dette århundre. Hvilke mirakler er det man forutsetter? Mirakler som kan opprettholde grunnvisjonen: Mer. Har ikke råd til utslippskutt, ikke ennå.

Og hva om velgerne går til Siv? Fins det ingen annen visjon som treffer store velgergrupper? Buddah, Sokrates og Jesus ble lyttet til, og har ennå sine tilhengere, uten at  de lovet folk mer shopping. Økt BNP øker ikke tilfredsheten i rike land. Kanskje gir overflod heller en bortskjemt misnøye av Frp-typen: Enda billigere kjøtt og bensin og bedre veier og lavere skatter til meg som fortjener det!  

Uten vekst får vi arbeidsløshet, sier Jens. Men den store økonomen John Keynes – som nå misbrukes som vekstideolog bak krisepakkene – skrev i 1930 at hele vekstideen fremmer grådighet. Vekst var et foreløpig middel til å avskaffe fattigdom. Når BNP ble fire til åtte ganger Storbritannias daværende nivå burde vi bruke mer tid på å leve - og redusere arbeidstiden. Norge er nå på åtte ganger det nivået.  

Mer shopping var heller ikke visjonen til Arne Næss. Likevel hadde Jens frimodighet nok til å si i filosofens begravelse at han var inspirert av Næss` syn på natur- og miljøvern. Men Arne Næss trodde på en enkel livsstil, og ville gi livsrom til ikke-menneskelige arter. Jens er et vekstmenneske, og lar Sp herje med rovdyrene, mens villmarka skrumper daglig i takt med nye inngrep.

Hva sier regjeringen til anklagene? En politiker er aldri taus. Jens sier: Regjeringen har… Så kommer en skrytepakke om energiøkonomiserings-rekord. (For et par år siden fikk ENOVA over en milliard til ENØK – samtidig som olje- og gassinvesteringene var på over 100 milliarder: Et skritt fram og hundre tilbake.) Økt bensinavgift. (Fem øre.) Mer til jernbane. (Men alltid mye mer til veier, også i finanskrisepakken.) Omlegging av bilavgiftene. (Som for et par år siden gav flere biler og mer kjøring, siden drivstoffgjerrige biler ble billigere.) Dette er den fundamentale, politiske uærligheten: Man skryter av puslete tiltak, uten å innrømme at veksttiltakene som trekker i motsatt retning er mye sterke. Så lenge Norges egne utslipp øker, vil domstolen kjenne nasjonen ”Skyldig”.  

Det er ingen heksekunst å løse klimaproblemene. All strøm i Europa kan bli miljøvennlig ved hjelp av sol og vind – for merutgifter på omtrent to prosent av BNP. Ved  strømsparing synker ekstrautgiftene ned mot null. Burde Norge inndra shoppingveksten på nesten 50 milliarder årlig til arbeidsplassgivende tiltak mot den virkelige krisen, økokrisen? Uetisk? Byrdefullt? Umulig? Nei. Problemet er visjonen. Kan noen skaffe Norge en sivilisert statsminister?

Kronikken er publisert i Dagbladet 03.02.09