Arild Hermstad, leder Framtiden i våre hender

Gamle mål gjelder fortsatt
Stø kurs er blitt et ubrukelig slagord. I Norge har hver eneste miljøvernminister i minst ti år forklart offentligheten at vi snart vil komme til det punkt der utslippene endelig skal begynne å gå nedover, bare regjeringens tiltak begynner å virke. Resultatet har vært en jevn og betydelig vekst i utslippene. Brudd på vekstkurven har alltid skyldtes tilfeldige, konjunkturbestemte forhold, ikke en bevisst klimapolitikk. Finanskrisen kan knekke veksten - midlertidig. Ingen må være i tvil om regjering og storting har som mål at privatforbruket skal fortsette å sette nye rekorder i 2009, 2010, ja så langt fremover de klarer å tenke – selv om det også kan gi rekordhøye utslipp.

Norge opppfyller ikke kravet
Norge gjør som andre land: Venter på andre land, på en ny, internasjonal avtale som skal erstatte Kyoto-protokollen. Men Norge har ikke en gang oppfylt kravet om å nøye seg med en prosents vekst i utslipp sammenlignet med 1990-nivået. Klimaforhandlingene går tregt. På Bali for ett år siden samlet verden seg om et skjørt og uforpliktende veikart. I Poznan før jul klarte verdens klimapolitikere bare med nød og neppe å enes om å gjenta Bali-veikartets uforpliktende setninger. Nå gjenstår det bare 11 måneder for få til en anstendig klimaavtale i København, en avtale som kan få avgjørende betydning for skjebnen til milliarder av mennesker og flertallet av jordas livsformer.
 
Så billig som mulig
Poznan-møtet var illevarslende: Med unntak av små øystater som trues av utslettelse, er alle land mest opptatt av å slippe billigst mulig unna. Sveriges statsminister understreket at verden ikke må bruke mer penger enn nødvendig på å bekjempe klimaendringene. Siden ingen vet hvor mye som er nødvendig eller nøyaktig hvor raskt temperaturen stiger, signaliserer han bare et ønske om å legge ambisjonene så lavt som mulig.

Klimakrisen mest alvorlig

FNs generalsekretær Ban Ki-moon mente på sin side at klimakrisen er alvorligere enn finanskrisen – en krise som øyeblikkelig har fått tiltaksmilliarder til å rulle. Også Erik Solheim kalte finanskrisen en stor mulighet til å gjøre økonomien grønnere. Han skrudde dermed opp forventningene til krisepakken som kom den 26.1., og som på mange måter fulgte opp klimasaken på en konstruktiv måte.

Fornybar energi er løsningen, ikke CO2-fangst og lagring
Norge arbeider prisverdig for å inkludere internasjonal fly- og skipstrafikk i en ny avtale. Vi har en stor handelsflåte, og nordmenns flyreiser i utlandet har et enormt og økende omfang. Dessverre skjedde ingen framgang i Poznan. På den annen side fikk Norge og Saudi-Arabia lykkeligvis ikke gjennomslag for å få CO2-fangst med i den grønne utviklingsmekanismen. Norges krav vil svekke mekanismens mål om å fremme fornybar energi og sosial utvikling i de fattigste landene. CO2-fangst og lagring er dessuten en teknologi som er på eksperimentstadiet, den er dyr og energikrevende, og sikker lagring kan ikke garanteres. Årets nyttårsbønn fra professor Peter M Haugan til statsministeren bør være en vekker: Haugan er blant de som har forsket mest på lagring av CO2 i Norge, og han lurer nå på hvorfor det knapt forskes på holdbarheten for CO2 i de aktuelle lagringsformasjonene. Vi skal ikke se bort fra at Norge og Saudi-Arabia er interessert i å opprettholde en fossil energiforsyning så lenge som mulig, selv om det går på bekostning av de rene energiløsningene: Sol-, vind- og bølgekraft og jordvarme.

I-landene rike på hemningsløse utslipp av klimagasser
Nå starter samtalene om de nødvendige overføringene av store pengebeløp til klimaformål i fattige land for alvor. Et norsk forslag støttes varmt av oss og de internasjonale miljøorganisasjonene. Men det er langt fra enighet om byrdefordelingen. I-landene har blitt rike på hemningsløse utslipp av klimagasser. Derfor må rike land finansiere klimatilpasning og teknologioverføring til fattige land. Men u-landene, som omfatter det store flertall av menneskeheten, må også påta seg forpliktelser. Deres utslipp er allerede like store som i-landenes, og vil vokse mest i årene som kommer. Det blir ingen avtale før alle disse vanskelige spørsmålene er løst: Hvem skal kutte hvor mye? Hvor store midler vil de rike landene sette av til klimaformål? Mange knytter store og kanskje urealistiske forhåpninger til hva den nye presidenten i USA vil komme med. Sammen med Kina står USA for bortimot halvparten av verdens utslipp av klimagasser. Hva disse to landene - hver for seg eller sammen - bestemmer seg for, vil ha avgjørende betydning. Vi må håpe den nye presidenten bidrar til å skape et nytt ”klima” i månedene som kommer, slik at vi får en god avtale i København.

Finanskrisen kjøler ned økonomien og klimaet
Verden har fått uventet hjelp av finanskrisen. Den kjølner ned økonomien – og vil ha en tilsvarende effekt på klimaet. Mindre økonomisk aktivitet betyr mindre utslipp. Men det er tragisk at millioner mister jobben. Det blir mindre penger til langsiktige klimatiltak. Eller kanskje tvert imot? Når systemet for evig økonomisk vekst rister i sine grunnvoller, kan det hende at evnen til langsiktig økonomisk tenkning seirer over kortsiktighetens tyranni. Vi trenger en rask overgang til miljøvennlige energikilder. Ettersom teknologiene forbedres, synker prisene. Kostnadene blir forutsigbare. Vind og sol og bølger er gratis og tilnærmet ubegrenset. En oljebasert økonomi betyr sikkerhetspolitiske spenninger, og bratte og uforutsigbare opp- og nedturer som gjør det vanskeligere å tenke langsiktig.

Avgjørende København-møte
Al Gore og de truede øystatene krever at temperaturen globalt ikke skal stige mer enn 1,5 grader, mens EU og FN fremmer togradersmålet. For å holde oss under 1,5 graders oppvarming må CO2-nivået stabiliseres på 350 ppm – noe som virker umulig i dagens politiske klima. I beste fall kan vi håpe at København-møtet vil vedta et mål på to grader. Men vi kan risikere at virkemidlene blir så svake at også dette målet blir umulig å oppnå. Det blir i tilfelle ikke en ubehagelig sannhet, men en uakseptabel sannhet. Ingen må være i tvil om at Norge, uansett utfall i København, har et moralsk ansvar for å redusere egne utslipp – raskt og mye

blog comments powered by Disqus