Staten (v/Politiet, Forsvaret og Helse Sør-Øst) vinner kåringen med den begrunnelse at de ikke spør etter etikk når de gjør innkjøp for titalls milliarder årlig. De andre selskapene på listen er Telenor for livsfarlige arbeidsforhold hos underleverandører i Bangladesh, Norwegian på bakgrunn av sin pushing av shopping og flyreiser, SN Power for ekstremt dårlig sikkerhet på vannkraftverk i India og Scancem for å kynisk å kaste ut 3000 tanzanianske bønder fra en tomt de har hatt i generasjoner.

Rangeringen er foretatt av Framtiden i våre hender, basert på følgende kriterier:

• Manglende hensyn til sosiale rettigheter inklusive arbeiderrettigheter eller brudd på menneskerettigheter
• Dårlige eller manglende miljøstandarder.
• Manglende åpenhet, korrupsjonsanklager
• Brudd på Folkeretten, eller lignende

Mer om selskapene og begrunnelse for rangeringen:

1. Staten v/Politiet, Helse Sør-Øst og Forsvaret: Null interessert i innkjøpsetikk

Politiet, Helse Sør-Øst og Forsvaret handler til sammen for flere titalls milliarder kroner årlig, men stiller ikke etiske og sosiale krav ved innkjøp. Dette dokumenterte Framtiden i våre hender i rapporten  "Offentlig etikkløshet - om mangel på etiske retningslinjer i offentlige anskaffelser”.

Risikoen er dermed stor for at de tre etatene bidrar til brudd på menneskerettigheter og faglige rettigheter i produksjonsland. Den svenske organisasjonen Swedwatch avslørte i rapporten "Vita rockar och vassa saxar" hvordan varer til helsesektoren i Sverige ble produsert under elendige arbeidsforhold. Norske helseforetak bruker flere av de samme leverandørene, og Norge ligger langt etter i det internasjonale arbeidet med å etablere etiske retningslinjer for anskaffelser. Selv om det er varslet en veileder i 2009, har ikke fornyingsminister Heidi Grande Røys fått etatene til å ta dette på alvor. Vi tror ikke dette vil skje før det kommer klare lovpålegg.
     
Det offentlige skal gå foran som et godt eksempel ved å etterspørre varer som er ”tilvirket etter høye etiske og sosiale standarder” heter det i det i Stoltenberg-regjeringens Soria Moria-erklæring. – Vi må lære av andre foregangsland og institusjoner og aktivt søke råd, sa daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy om bærekraftige anskaffelser i 2006. Foreløpig er lite lært.

Staten er dessuten storeier i en rekke selskaper som i mange år har kommet høyt opp på vår verstingliste (blant annet Statoilhydro og DnBNor, i år er både statside Telenor og SNPower med på listen)

Statens engasjement i forhold til Telenor-saken i Bangladesh var en sak som opptok mange, deriblant Framtiden i våre hender og flere frivillige organisasjoner i året som gikk. Da Regjeringen la frem sin halvårlige eierskapsrapport fra 1. halvår 2008 kunne man derfor forvente at Telenor-saken var nevnt. Det sto ikke så mye som en setning om dette, ei heller om noen andre etiske problemstillinger for de øvrige selskapene som staten eier. Dette viser at statens som eier fremdeles har mye å gå på i forhold til å ta sitt etiske ansvar på alvor.

2. Telenor: livsfarlige arbeidsforhold i Bangladesh

I mai 2008 viste en dokumentarfilm at Telenors datterselskap Grameenphone fikk levert telemaster fra underleverandører hvor arbeidsforholdene har ført til flere dødsfall.

Filmen avslørte hvordan arbeidere, også barnearbeidere, balanserer mellom usikrete, glohete galvaniseringskar, jobber med farlige maskiner uten verneutstyr og puster inn giftige gasser og støv. Det kom også fram direkte utslipp av giftig spillvann til naturen.

Saken viste avstand mellom liv og lære, mellom etiske retningslinjer på papiret og forretningsmessig praksis. Saken viste også at forståelsen for Telenors samfunnsansvar ikke strekker seg så langt som til underleverandører. Først da teleselskapet ble tatt med buksene nede ble det igangsatt en opprydning. 

Telenor ryddet opp ved blant annet å si opp kontrakten med én av de fem underleverandørene (Mizan Hatim Engineering). Dermed sto fem hundre arbeidere og deres familier i fare for å miste arbeid og inntekt. – Helt uansvarlig og uforståelig, sa den ansvarlige for dokumentaren, den danske journalisten Tom Heinemann, til Norwatch  Les mer på Norwatch. Etter press fra Norwatch og andre medier, og ikke fordi Telenor selv tok initiativ, ble Mizan Hatim Engineering igjen tatt inn i varmen. Bedriften får dermed delta i konkurranser om nye kontrakter for Telenors datterselskap Grameenphone i Bangladesh (Telenor eier 62 prosent).

PS. Fremdeles kan det virke som om samfunnsansvar nedfelt på papiret veier tyngst. Telenor både var, og er, ranket som nummer en på Dow Jones’ samfunnsansvarsindeks over 17 ledende mobiloperatører les mer på tu.no.

3. Norwegian: pusher shopping og flyreiser

I en situasjon der det er ekstremt viktig å få ned verdens  klimagassutslipp raskt og mye, bidrar Norwegian med stor suksess til  at nordmenns utslipp øker - ved å tilrettelegge for mest mulig  flytrafikk, særlig til utlandet. Nordmenn ligger allerede i verdenstoppen i flytrafikk. Dette er likevel ikke nok for Norwegian,  som har bestilt 42 nye fly - tidenes norske, sivile flykjøp.  Norwegian åpner stadig nye ruter, blant annet fra Moss Lufthavn, for  å bringe nordmenn så billig til destinasjoner som Alicante, Malaga  og Palanga at turen blir økonomisk lønnsom for dem som utnytter  taxfri-ordningene. Selskapet reklamerer med at du kan fly til  shoppingbyer så billig at du kan shoppe enda mer - og altså gjennom  ekstrashopping bringe utslippene enda litt høyere i været.

Heldigvis er Norwegian samtidig et selskap som utviser sosialt  ansvar: Klimalikegyldigheten veies opp ved at Norwegian gir den som  kjøper billett mulighet til å donere ti kroner til verdens barn  gjennom UNICEF. Mange av de barna som nyter godt av den frivillige tikroningen er  allerede hardt rammet av klimaskader. Resten skal nok komme til å  bli det - iallfall hvis det er opp til Norwegian.  Men det er selvsagt av det gode: Jo mer du flyr - og kanskje, men helst ikke - gir 10 kroner til UNICEF, jo bedre for verdens barn.
Virkelig varm og god blir nok verden når selskapet Chineesian får fart på billig flytrafikk på de kanter, og innfører samme frivillige tikroning.

 
4. SN Power: Ekstremt dårlig sikkerhet på vannkraftverk i India

Norske SN Power eier 43 prosent av selskapet AD Hydro som bygger vannkraftverk i Allain Duhangan i India. Prosjektet har ”Ekstremt defekte og mangelfulle rutiner”, i følge en rapport som SN Power har forsøkt å holde hemmelig. Siden 2006 har 11 arbeidere mistet livet og 81 blitt skadet. 
     
Det som ikke er lov i Norge, er tydeligvis lov i utlandet. Forretningskulturen i mange land er preget av den uregulerte kapitalismens tre k’er: Kynisme, korrupsjon og kriminalitet. Her er viser SN Power i hvert fall en høy grad av kynisme.

SN Power forsikrer at Norge har gjort alt for å unngå arbeiderulykker. Likevel viser den hemmelige rapporten som Aftenposten har fått tilgang til at forholdene er elendige:

• Sjåførene på anlegget manglet opplæring, utdannelse og kjøreferdigheter.
• Bilene var ikke godt nok sikkerhetskontrollert, for eksempel dårlige dekk og bremser. 
• Anleggsveiene dårlig sikret, manglet blant annet autovern. 
• Arbeiderne brukte ikke personlig verneutstyr.
• Manglende rekkverk og stillaser, til tross for stor fallhøyde. 
• Dårlig luftkvalitet i tunneler som følge av støv og gasser. 
• Ingen sikkerhetsøvelser. 
• Dårlig adgangskontroll til anleggene.

Med til bildet hører også at Norge kan komme til å tjene opptil 1,5 milliarder kroner på salg av klimakvoter fra SN Powers vannkraftverk i India og Chile.

5. Scancem: Kaster kynisk 3000 tanzanianske bønder fra en tomt de har hatt i generasjoner.

Det norske sementselskapet Scancem vil kaste ut tre tusen tanzanianske bønder fra en tomt utenfor Dar es Salaam. På vegne av selskapet har politiet revet hus og rasert avlinger, men beboerne nekter å forlate eiendommene sine. Bøndene hevder de har bodd på området i generasjoner, men har ikke skriftlig bevis for at de eier jordstykkene de bor på. Scancem besitter et skjøte fra 1993 – et skjøte som bøndene hevder selskapet fikk på ureglementert vis.

Ofte er det nettopp det som er problemet i landkonflikter mellom store multinasjonale selskaper og lokalbefolkningen. Det hjelper lite at man har bodd på et sted i generasjoner, og eier det gjennom sedvanerett, hvis motparten sitter med et offisielt skjøte. Bønder med nedarvet eiendomsrett over hjemstedet, vinner sjelden fram med sine krav i rettssystemet. Ingunn Ikdahl, stipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, og ekspert på landkonflikter i Tanzania, sier til Norwatch at hvis sedvanebaserte rettigheter skal registreres for å få klarere status, må landsbyen forholde seg til rundt femti forskjellige skjemaer. Ofte har det vært lettere for store investorer å få gjennomslag for sine interesser og eiendomskrav enn det er for vanlige folk, sier hun. Les mer på Norwatch.

Saken har gått gjennom rettsapparatet, og skal endelig opp i Høyesterett, etter at Scancem lenge har trenert saken. Det norske selskapet klaget på at bøndenes anke var ugyldig fordi et av grunnlagsdokumentene i anken har en datofeil. Det omstridte dokumentet var skrevet av lagmannsretten selv.


Kandidater som nesten nådde opp:

Marine Harvest, for doble standarder når de driver oppdrettsvirksomhet i Norge og i Chile/Canada.
SAS, for sine forsøk på å påvirke EUs kvotedirektiv slik at flyselskaper fortsatt skal slippe å betale for sine utslipp i utenlands trafikk.
Statoilhydro, for sin påkostede reklamekampanje hvor de urettmessig forsøker å selge seg som et grønt selskap.


Nærmere om kåringen:

Kåringen gjøres på bakgrunn av hendelser i året som gikk, og er basert på avsløringer fra Norwatch (Framtiden i våre henders nyhetstjeneste om norsk næringsliv i Sør), vår øvrige rapport- og kampanjevirksomhet, samt diverse andre kilder. Når tidligere verstinger ikke er med på listen, betyr ikke det nødvendigvis at de har forbedret seg, men at saken ikke har beveget seg vesentlig i året som gikk.

Tidligere verstinger:
2007: Statoil-Hydro – for sin storsatsing på utvinning av drivstoff fra tjæresand i Canada – den klart mest forurensende måten å drive oljeutvinning på.
2006: Crew Gold (Nå: Intex resources) – for sitt planlagte nikkelutvinningsprosjekt på Mindoro på Filippinene i strid med lokalbefolkningens og sivilsamfunnets vilje.
2005: Norsk Hydro - for å nekte å rydde miner for iranske nomader
2004: Aracruz - for å ødelegge livsgrunnlaget for lokalbefolkning i Brasil
2003: NAMMO - for salg av folkerettsstridig ammunisjon

blog comments powered by Disqus