Vi fulgte særlig disse temaene:

• Kreve 40 prosent reduksjon av klimagassutslipp i Norge innen 2020.
• Rettferdig byrdefordeling - forslag til fordeling av utslippskutt  som er rettferdige og kan få med seg alle land, også utviklingsland.
• Innlemmingen av skips- og luftfart i neste klimaavtale.
• Følge utviklingen av CDM-mekanismen = Den grønne utviklingsmekanismen i Kyoto-avtalen. Mekanismen tillater land med utslippsforpliktelser å investere i utslippsreduserende tiltak i u-land som et alternativ til mer kostbare utslippsreduksjoner innenlands.

Blogg: 

Elendig klima

Klimatoppmøtet i Poznan i Polen er slutt. Det eneste som kan gi oss et håp er at det utsatte neste års toppmøte i København. Kanskje kan den ekstra uken gjøre underverk. For det trengs. Klimaet for klimaforhandlinger er surt. Canada er velfortjent blitt kåret til årets fossil, med selskaper som Statoilhydro i ryggen gjør landets satsing på tjæresand det lite attraktivt å kutte utslippene med noe som helst. Men de får hjelp av andre som heller ikke vil kutte egne utslipp. EU er i ferd med å svikte sin pådriverrolle, dagens klimapakke gjør det mulig å slippe unna sterke kutt på hjemmebane i bytte for klimakreditter. At det er de samme landene som har forhandlet i Poznan som skal bestemme reglene for slike klimakreditter i årene som kommer, gjør det sannsynlig at det kan bli altfor lett å kjøpe seg fri med tiltak som ikke gir reelle utslippskutt.

Den svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt, setter også klimaproblemet i perspektiv. ”Det er viktig å kutte klimagassutslippene på en smart måte. Vi kan ikke gjøre de riktige tingene på feil måte. Det er ikke bare uansvarlig, men også ikke-bærekraftig, å bruke mer enn det som er nødvendig for å oppnå våre mål. Våre ressurser er begrensede og vi må bruke dem klokt på mange forkjellige viktige områder.” Nei, det er jo ikke så viktig å holde temperaturen på kloden stabil. Har han plutselig glemt alle gangene han har nevnt at global oppvarming er vår tids største utfordring? Jeg spør bare: Hvem tenkte på om det var kostnadseffektivt den gangen man nedkjempet Hitler-Tyskland? Når vi bygget velferdsstaten slapp vi å bruke denne typen meningsløse argumenter. Folk flest er ikke interessert i ha politikere som bare tenker kroner og effektivitet. Signalene er farlige.

Jeg er derfor langt mer fornøyd med vår egen Solheim, hans tale torsdag i Polen var flott! Særlig avslutningen var det visjoner over, finanskrisen er ”a great oppurtunity” til å få til en økonomisk snuoperasjon for å skape en ny grønn økonomi. Jeg vil melde meg inn i fanklubben for Erik Solheim på Facebook dersom krisepakken fra Regjeringen som kommer i januar følger opp dette!!

Nå er det opp til Obama å endre klimaforhandlingsklimaet. De neste månedene blir avgjørende for klodens langsiktige overlevelse. Jo lenger tid det tar før landene blir enige om store og drastiske og kutt, jo verre blir snuoperasjonen!

11. desember - Lyspunkter i klimakrisen

Den endelige teksten som det ble enighet om i Kyoto-sporet her i Poznan på onsdag er en ordrett kopi av det som ble vedtatt på Bali. På ett år har ikke posisjonene endret seg på det livsviktige spørsmålet om hvor mye de rike landene skal kutte sine utslipp. Det kan vi ikke være fornøyd med, langt i fra. Det mangler dessverre på store gode nyheter fra forhandlingene, og når noen avklaringer har kommet har de som regel vært svake kompromisser. Sjelden er våre bekymringer og krav ivaretatt. Men svenskenes statsminister lovte nettopp å gi 500 millioner USD til tilpasningstiltak i fattige land over tre år, det er gode nyheter!

Ban-Ki Moon , FNs generalsekretær sier at landene som nå vedtar stimuleringspakker for sine økonomier må bruke en stor del av pengene på å skape grønne arbeidsplasser. Han roste land som Kina som vil bruke 25 prosent av sine krisepakke på fornybar energi, og han viste til Indias satsing på solenergi og vindkraft.

Vår egen miljøvernminister skal holde sitt innlegg i plenum senere i dag, og det er en viss forventing til hva han vil si. Hans utspill i e24 i dag er interessant i så måte, la oss håpe at han får sterkt gjennomslag i regjeringen, det er et altfor stort sprik mellom den positive rollen norges forhandlere spiller her nede (de ble kåret til det beste forhandlingstemaet her nede av en tysk kåring), og den hjemlige økningen i klimagassutslippene.

9. desember - Cut the crap og kutt utslippene

Når Kyoto-protokollen utløper i 2012 er det meningen at de som har skrevet under på Klimakonvensjonen skal bli enige om nye forpliktelser for å redusere klimagassutslippene. Avtalen for den neste forpliktelsesperioden skal være ferdig forhandlet i København om ett år. Men det blir ingen dans på roser: Hør bare:

• Partene er ikke enige om de skal lage en helt ny protokoll til erstatning for Kyoto, eller om de skal bygge på dagens gjeldende Kyoto-avtale. Derfor foregår forhandlingene i to ulike spor, og veldig mange av de samme spørsmålene må opp flere ganger.
• Partene er ikke enige om hvor lenge en ny avtale skal gjøres gjeldende.
• Partene er ikke enige om hvor store forpliktelser de landene som i dag har forpliktelser skal ta.
• Ingen vet når USA kan være med å forhandle om utslippskutt. Kan Obama ”bring about change”, eller fortsetter USA som før?
• Partene er ikke enige om nylig industrialiserte land som Sør-Korea, Singapore, m.fl bør ha forpliktelser, det vil si hvorvidt de en gang i fremtiden kan bli nødt til å påta seg forpliktelser.
• Partene er ikke enige om det bør stå noe om utslippskutt i fattige land, i betydningen hvor mye mindre utslippene skal vokse med enn det de vil om landene ikke gjør noe som helst.
• Ikke alle partene er helt enige om at det må være vitenskapelig baserte anslag om hva som skal til for å unngå farlige klimaendringer som skal legges til grunn for forhandlingene. Noen vil at landenes (svært begrensede?) muligheter til å redusere skal være retningsgivende.

Likevel er det håp. De diskuterer nå et tekstforslag som slår fast behovet for utslippskutt i spennet 25-40 prosent i 2020, sammenlignet med 1990-nivå. Japan, Australia og Canada kjemper imot en slik tallfesting. De tre landene fikk sin velfortjente ”dagens fossil” tirsdag 9.desember. Verstingprisen som deles ut av Climate action network gikk dermed til kjente verstinger. Vi vet at Erik Solheim vil støtte 25-40 % spennet, men kan vi håpe at han vil slå fast at Norge vil gå for 40 prosent dersom de toneangivende landene vil gå for et slikt mål?

En måte å kutte utslipp på, er å la være å hugge regnskog. Dette er kanskje det spørsmålet som er det heteste på dette møtet: Hvordan skal avtalen som tar vare på regnskogen se ut? Tjue prosent av klimautslippene i verden kommer fra avskoging i tropene, og det regnes som svært billig å redusere disse klimautslippene. Tar man med avskoging, blir Indonesia verdens tredje største klimasynder, bare slått av Kina og USA. Det haster å få en slutt på nedhuggingen, rengskogen må også bevares av andre årsaker. Rike land må forplikte seg med penger.

En annen og mindre konstruktiv måte å kutte utslipp på er å endre regelverket for rapportering av karbonbinding i egen skog. Her har Japan og Russland foreslått nye måter å regne på som reduserer utslippene i EU med 10 prosent, uten at EU egentlig kutter utslipp. Slike og liknende forslag vil garantert komme på bordet når man forhandler videre. Alle landene vil selvsagt at utslippskuttene skal være så store at de merkes – for alle andre enn dem selv.

Ser vi bort fra at norske utslipp fortsatt stiger, er det en glede å være norsk i Poznan. Våre posisjoner på klimakutt er kjente og konstruktive, og vi er et av de landene som gjør mest for å bidra til at verden kommer i mål med en avtale om nødvendige utslippskutt. There is no alternative.

Arild Hermstad er tilstede i Poznan og følger forhandlingene

8. desember - Andre uke og stille før VIPene

Først: Gratulerer med dagen til som feirer id i dag. Ettersom det er en stor høytid for muslimer var det i dag ferie fra de offisielle forhandlingene. Så i dag er det ganske stille og rolig på konferansesenteret. Klimanettverket Climate Action Network som Framtiden i våre hender er medlem av hadde sine daglige møter. Klimanettverket er nyttig for å hollde seg orientert om hva som foregår på konferansen. Medlemsorganisasjonene deler seg på ulike arbeidsområder og følger ulike forhandlingsområder. En gruppe følger utviklingen på innlemmeingen av utslippene fra skips- og luftfart, en gruppe utviklingen på fremtidige utslippsforpliktelser, en på tilpasning osv. Hver dag gir de ut et nyhetsbrev som heter ECO. Dette er til tider lettlest og gir en bra innsikt i de diskusjonene som foregår her. Du kan laste ned nyhetsbrevet på engelsk her. 

Kutt i oljeutvinningen!
Klimanettverket har også vært behjelpelige med å utarbeide noen tips og råd til alle de rike landene som har problemer med å komme i gang med å redusere utslippene sine slik at de kan oppnå målsettingene i den første Kyoto-perioden. Den rød-grønne regjeringen har rekord i å dele ut nye lete- og utvinningstillatelser til oljeselskaper. Det blir det høyere utslipp av. Så dersom vi slutter med det vil vi få en utfasing av utslippene. Mer om dette kan du lese her.

4. desember - Heia øystatene!

Aa vaere paa toppmoetet er tungt. Ikke bare mentalt (naar jeg hoerer for mange av innspillene som vekker harme og/eller fortvilelse), men ogsaa fysisk, for det er saa mange papirer aa dra rundt paa. Derfor bestemte jeg i dag at jeg skulle la den baerbare jobb PC´en ligge og heller benytte datamaskinene som er paa konferansesenteret. Men der er det ikke saa mange norske bokstaver paa tastaturet.

I tillegg til at det er tungt aa vaere paa konferanse er det usunt - vi faar ikke frisk luft. Men i dag gikk jeg paa tur til gamlebyen i Poznan mens det fremdeles var lyst ute. Det var fint! Kjempefin by med flotte bygninger og julestemning.



Som dere kanskje har skjoent er jeg fan av oeystatene. Les mer paa klimabloggen paa VG (og gjett hvordan jeg fikk inn ekte ae´er, oe´er, og aa´er).    

3. desember – Bolivia vekker vantro latter - og applaus

Klimaforhandlingene i Poznan føres i to spor, noe som man ble enige om på Bali i fjor (noe klarer man altså å bli enige om). De to sporene kalles for Konvensjonssporet og Kyotosporet. I Konvensjonssporet forhandles det om hvordan alle landene kan øke sin klimainnsats, inkludert USA (som kjent har ikke USA skrevet under Kyoto-protokollen) og utvikingslandene, som har skrevet under, men som ikke har tallfestede forpliktelser nå. I Kyoto-sporet forhandler alle som har signert protokollen (dvs. også utviklingslandene, men ikke USA) om hvordan de rike landenes (de såkalte Annex I-landene) nye forpliktelser skal være når den første avtaleperioden for Kyoto-avtalen utløper i 2012.

Kina gir klar beskjed
At det kun er forpliktelsene for de rike landene som skal forhandles var Kina veldig klar på under arbeidsgruppen for Kyoto-sporet i dag. Landet gav tydelig uttrykk for at man i denne arbeidsgruppen ikke skulle holde på med ting som er irrelevante for prosessen. Kina mente at alt annet enn å finne ut hvor mye Annex I-land skal redusere er irrelevant. Derfor sa kineserne at det var svært upassende å ha en faglig innledning fra FNs klimapanel hvor det også ble sagt at man trenger utslippsreduksjoner, det vil si at avvik fra ”business as usual” i utviklingsland fremover dersom vi skal klare å komme ned på en forsvarlig konsentrasjon av CO2 i atmosfæren.

Latter og applaus
Når de forskjellige landene holder innlegg er det ikke vanlig med respons fra tilhørerne. Enkelte land utmerker seg ved at de ofte vekker harme (forbigås i stillhet), andre land får en til å bli fortvilet (forbigås også i stillhet) og noen land vekker glede (noe som av og til fører til klapping). I dag klarte Bolivia først å få frem vantro, hørbar latter, deretter applaus.

Under Konvensjonssporet var Bolivia veldig tydelige i sin analyse av hva som var verdens problemer: - Konkurranse og kapitalisme ødelegger moder jord. Kapitalismen gir få personer velferd, mens millioner av mennesker lever i fattigdom. Vi må gjøre noe med dette systemet som er årsaken til klimakrisen. Det globale målet må være en grunnleggende endring.

Dette ble altså sagt i det tidligere kommunistiske landet Polen. Kanskje var det det som fikk tilhørerne til å le vantro. Talen ga i hvert fall meg en assosiasjon til kommunisme.

Men Bolivia sa også noe som mange satte pris på å høre. De sa at det må brukes like mye på klima som det er blitt brukt under finanskrisen. Klimaet er mye mer viktig enn Wall Street og børsen. Da kom applausen.

2. desember - Hvor stor kan en bilreklame egentlig være?

Å lage et større banner enn det bilbanneret som hang på inngangsbygningen til konferanseområdet kan vanskelig gjøres. En gigareklame for en bil med kjedelig (grå) farge. Banneret er det første man legger merke til når en kommer til konferansesenteret. Hvordan FN kan tillate den type reklame på sine konferanser er et mysterium for meg. Er det en fantastisk nyvinning? Er det bilen som er funnet opp i Frankrike som bare går på komprimert luft? Det får vi ikke vite, for banneret inneholder ingen informasjon om CO2-utslippet fra bilen, tross påbud om dette i følge EU-lovgivning (Norge har også dette påbudet). Billobbyen klarer i hvert fall å gjøre seg synlig på klimakonferansen. Og sammen med Tyskland og andre bilproduserende land bidro lobbyen rett før klimamøtet til å torpedere et lovforslag i EU om maksutslipp på 130 gram CO2 per kilometer på nye biler.   

PS: Bilreklamen ble fjernet i løpet av dagen i dag. Nå henger det et pent konferansebanner der istedenfor. Kanskje det bare skjedde en liten glipp da reklameplassen ble solgt til bilen? Jeg puster lettet ut på FN sine vegne.   

1. desember - Toppmøtet erklæres for åpent.

Det er ikke lett å få mange mennesker på en gang til å være stille - selv ikke på et toppmøte i FN. Etter flere oppfordringer fra ordstyrerbordet setter folk seg i det store møterommet med plass til flere tusen mennesker fra de fleste land i verden. Vi er fordelt på regjeringsdelegasjoner, frivillige organisasjoner og interesseorganisasjoner og deltar på det 14. klimatoppmøtet eller COP14 som det kalles på stammespråket. Her er mange forskjellige agendaer og håp om hva som skal skje. Mest radikale i forhandlingene er sammenslutningen av små øystater. Det er kanskje ikke så rart ettersom noen av dem allerede nå planlegger evakueringen av landet sitt på grunn av de pågående klimaendringene.

Vertslandet Polen er dessverre kjent for å være et av landene som stikker store kjepper i hjulene for EUs klimaplan. Polens statsminister Donald Tusk sa blant annet følgende under åpningstalen: ”Som overhode for den Polske regjeringen vil jeg si at vår innsats for klimaet har vært utmerket og at klimagassutslippene er blitt redusert med over 30 prosent siden 80-tallet (...) Vi ser miljøvern som en stor utfordring - til og med et land som er så avhengig av kull som oss kan svare på utfordringene. Men vi må være tålmodige med hverandre.”

Det trengs i hvert fall en god del tålmodighet hos dem som forsøker å bringe forhandlingene fremover slik at vi får på plass avtaler og forpliktelser som forhindrer alvorlige klimaendringer.

Spill og taktikkeri
Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen sa i sin åpningstale at å redusere klimagassutslippene er 1. Det rette grønne valget, 2. Det riktige økonomiske valget og 3. Det riktige politiske valget. Og han understreket alvoret: "Klimaendring er et faktum. Vi kan ikke overse at menneskelig aktivitet og brenningen av fossilt har ansvaret for dette. Vi må redusere utslippene med 50 prosent innen 2050.”

Veldig mye bra, men som deltager i klimaforhandlingene oppdager man kjapt at klimaforhandlingene i stor grad utfolder seg som et spill – mye dreier seg om taktikk og hvem som er på lag med hvem, og spørsmålet er da: hvorfor sa han 50 prosent når FNs klimapanel har sagt 50 – 85 prosent? Var det en glipp, latskap (ble for langt å si), realpolitikk eller taktikk?

20? 40? 30 prosent?
For å få til en reduksjon på lang sikt (i 2050) har man heldigvis blitt enige om at det trengs et mål om reduksjoner på kort sikt også. 2020 er valgt som et kortsiktig mål.

Men hvor mange prosent det bør reduseres i 2020, ja derom strides taktikerne. EU og Norge har tidligere definert to graders gjennomsnittlig global oppvarming som øverste tålegrense. Utfra det målet kan vitenskapen anslå hvor mange prosent, dvs. hvor mange millioner tonn vi må redusere for å kunne holde oppvarmingen til maks to grader. Per i dag anslår man at vi må kutte utslippene med 25 – 40 prosent i forhold til utslippene i 1990 for å kunne komme ned på 2 - 2,4 graders oppvarming, og for å være på den sikre siden presser miljøorganisasjoner flest for at vi legger oss på 40 prosent - da har vi mulighet til å komme ned på to grader. Polen og andre EU-land får nå kjeft av det internasjonale klimanettverket CAN (som Framtiden i våre hender er medlem av) for at de ikke vil forplikte seg på 30 prosent, men holder på et mål om 20 prosent i 2020. Sverige får kjeft fordi de i tillegg vil at disse utslippsreduksjonene skal kunne kjøpes utenfor Europa, og dermed gjør forpliktelsen enda svakere. Norge kan være glade for at de ikke er med i EU, for da slipper vi å få kjeft.

Klimaendringene er ingen fjern virkelighet
En god del av det som står i den siste klimarapporten til FNs klimapanel er fremdeles ikke riktig forstått, sa Pachauri i sin åpningstale. Han er leder av FNs klimapanel, nobelprisvinner og vegetarianer for klimaets skyld. ”Klimaendringer ses på som en fjern virkelighet. Men vi har presis vitenskap. Vår merittliste på utslippsreduksjoner er ikke synlig, men det vil ha store kostnadsmessige positive effekter å investere for å redusere. Vi må handle nå!”. Det er bra at de utrettelige er i blant oss – og at de holder håpet oppe.

Gunnell Sandanger, Poznan

 

blog comments powered by Disqus