Av Gerd-Liv Valla og  Arild Hermstad, styremedlem og leder i Framtiden i våre hender. Publisert i Aftenposten 02.12.2008

Ikke som USA
For hundre år siden var Norge et av Europas fattigste land. Forrige århundres økonomiske vekst har avskaffet nøden, det meste av uverdig fattigdom og mye slit. Vi skal takke arbeiderbevegelsen for at Norge og Norden ikke er som USA: Et land med høyt Brutto nasjonalprodukt (BNP) der de rike lever side om side med dypt fattige mennesker. Uttrykket «side om side» må ikke forstås for bokstavelig – USAs rike lever separate, beskyttede liv, en utvikling som er godt i gang i Norge også.

Nye rammer
Økonomisk vekst har lenge vært et instrument for å finansiere sosiale reformer og styrke velferdstilbudet på viktige områder. Et land må alltid bestrebe seg på å finne bedre løsninger innen arbeidslivet, utdanning og når det gjelder for eksempel helsetjenester. Men hensynet til jordens økologi setter nye rammer.

Den økonomiske veksten har globalt blitt en trussel mot oss selv, og det ikke altfor langt inn i fremtiden. Ekstremvær som statistisk må knyttes til global oppvarming dreper allerede, særlig i fattige land. Evig materiell vekst i et fysisk begrenset system som jorden, byr på problemer. Hvis veksten genererer økt nedbygging av areal (til transport, dyrking, gruvedrift eller energiproduksjon) – ja så vokser likevel ikke jordens areal. Også andre arter enn mennesket har behov for leveområder.

Overordnet mantra
FNs klimapanel skriver i sin siste rapport at det er veksten i BNP og befolkning som ligger bak den kraftige veksten i drivhusutslipp de siste tiårene. Formelen for vår belastning på jorden er enkel: Forbruk ganger mennesker ganger teknologi. Hvis ikke finanskrisen blir langvarig vil klimautslippene fra Norge og de fleste andre land fortsette å vokse i årene som kommer, selv om det trolig betyr at vi glir inn mot en varmekatastrofe. Årsaken er først og fremst at «vekst» fortsetter å være det overordnede mantraet for all økonomi og politikk.

Rekordstor vekst
I 2007 hadde Norge en rekordstor vekst i det private forbruket på over seks prosent. De rikes lønns- og kapitalinntekter vokste som vanlig ekstremt mye mer enn gjennomsnittsnordkvinnens: I spektakulært luksusforbruk setter de et eksempel for oss andre som er så slett som overhodet mulig. Luksusbåter, biler, hyttepalasser.

Men alt forbruk økte i 2007. Norske unger økte sitt forbruk av leker med over 20 prosent – målt i tonn. Trenger de det? Har de godt av det? Det fins unger i verden som mangler det mest grunnleggende. VG-nett tilbød oss nylig overskriften «Forbruket stuper» – og mente med det at prognosene for veksten i detaljhandelen var redusert fra åtte til fire prosent. Dette er vill vekst. Dette er farlig vekst.

Likevel bør ikke «nullvekst» være et overordnet mål. Framtiden i våre hender har aldri gått inn for det, selv om Høyres Kaci Kullmann Five gjorde et mislykket forsøk på å hevde det på 80-tallet, og tidligere Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen – like uheldig – gjentok påstanden for et par år siden. Vi trenger vekst i arbeidet med å løse miljøproblemene og mange sosiale problemer. Men trenger alle i Norge økt kjøpekraft hvert eneste år? Det fins lavlønnsgrupper, ikke minst i kvinnedominerte yrker, som trenger mer. De fattigste i Norge er likevel de som faller utenfor arbeidsmarkedet.

En stresset hverdag
Mange småbarnsforeldre og andre arbeidstagere har en stresset hverdag. De trenger mer tid, heller enn mer penger, flere ting, mer forbruk. For arbeidere med fysisk hardt eller særlig krevende jobber vil det bety betydelige forbedringer. Vi må skape et mer humant arbeidsliv hvor færre støtes ut på grunn av stadig større krav til prestasjoner.

Selv om vi har lav arbeidsløshet i Norge, er det mange som står utenfor arbeidslivet. Dagens finanskrise ser ut til å gi økende arbeidsløshet i store deler av verden, og norske arbeidsplasser er også truet. Dette er en ulykke for alle som rammes. Finanskrisen og den globale miljøkrisen bør føre til en fornyet debatt om mulighetene til å dele på arbeidet. Det gamle kravet om 6 timers arbeidsdag er også et godt miljøtiltak.

Politikerne kan ikke – slik finansminister Halvorsen nå oppfordrer oss til – fortsette i gamle spor basert på mer og mer shopping. Vi må ta inn over oss at full sysselsetting på lang sikt ikke kan basere seg på forventninger om evig økt produksjon (av varer som like gjerne kunne kastes før de ble brukt?).

Krisepakkene må også bidra til å løse de globale miljø- og utviklingsproblemene. Gjennom bruk av effektiv teknologi kan vi legge opp til et forbruksnivå som er optimalt. Kortere arbeidstid vil bidra, det vil gavne likestillingen, familielivet, mulighetene for etterutdannelse og fritidsaktiviteter – og altså miljøet.

Styres etter menneskelige behov
Men da må økonomien styres etter menneskelige behov. Produksjonen må være økologisk forsvarlig. – og effektive tiltak må sikre at økte priser ikke vesentlig kommer eierne til gode. En grønnere verdensøkonomi må ikke være kjønnsblind. Kvinner er i varierende grad undertrykt verden over. De er fattigst, og er ofte helt underlagt far eller ektemann. Kvinners rettigheter må styrkes.

En større del av verdiskapningen kan tas ut som offentlig forbruk, særlig på tjenesteytende områder som belaster miljøet lite, og der behovene er reelle – for eksempel omsorgsarbeid. Regjeringen bør støtte SVs forslag til partiprogram som vil bruke 1,5 til tre prosent av BNP til klimatiltak. Bygging av høyhastighetstog i Sør-Norge bør trolig være ett av elementene.

Verden trenger raskt utvikling av fornybar energi. Norge bør støtte solenergi i Afrika, som ikke bare er solidaritet i praksis og vil gi norske arbeidsplasser, det vil også bidra til at prisene på solstrøm og solvarme synker fort – slik at det kanskje blir mer rasjonelt for Kina og åpne nye solkraftverk (og vindkraftverk) fremfor kullkraftverk. En slik omlegging har en pris. Men den er ikke dramatisk høy. Prisen hvis verden ikke betaler regningen nå blir mer enn dramatisk.

Historiens skraphaug
Å gi rammer for betydelige endringer i verdensøkonomien, uten at det betyr ineffektivitet eller vilkårlig politikermakt er selvsagt komplisert. Det krever en omfattende diskusjon. Det som kan gjøres raskt er å dreie forbruket fra privat luksus til målrettet løsningsarbeid. Vekst kan ikke være et mantra lenger. Vi trenger vekst i alt arbeid som bidrar til å løse den økologiske krisen, og som hever verdens fattige ut av nøden. Men det må skje innen naturens tålegrenser. Globaliseringens visjon er: De rikeste må bli rikere for at de fattige skal få mer, som en utilsiktet bivirkning. Den visjonen må vi kaste på historiens skraphaug.

 

Se vår temaside om  Finanskrisen - en grønn mulighet

 

 

 

blog comments powered by Disqus