Klesbransjen straffer miljøtiltak

Av Pia A. Gaarder
Norwatch

Kleskjedene Gina Tricot og Vero Moda får ris, mens Varnergruppens datterselskap Dressmann får ros for åpenhet om miljøspørsmål i den nye svenske rapporten «Den blinda kläsimporten». Av 13 kleskjeder var det bare 7 som ville svare på spørsmål om hvordan de arbeidet med de store miljøproblemene som klesproduksjonen skaper i utviklingsland.

Men ingen av kleskonsernene offentliggjør sin leverandørliste og ingen kontrollerer miljøutslippene i levrandørkjeden. Og det til tross for at helsefarlig kjemikaliebruk, forurensning av vann og jordsmonn er utbredt når klær masseproduseres. Slik situasjonen er i dag eksporteres regningen for miljøskadene til den tredje verden.

- Klær er i dag altfor billige. Hverken forbrukere eller kleskonsernene i Vesten betaler for skadene som produksjonen skaper i utviklingsland. Kostnadene for å investere i miljøforbedrende tiltak burde bakes inn i prisen. I dag sitter lokalbefolkningen og myndighetene i fattige land igjen med alle problemene, sier rapportforfatteren, Maria Engvall, til Norwatch. Hun er researcher i SwedWatch som sammen med det svenske Naturskyddsföreningen har utgitt rapporten.

Hemmelighold
- Mangel på åpenhet er i dag et av de største hindrene for å bedre situasjonen. Selskapene holder leverandørlistene tett til brystet, men sannheten er at de selv ikke har kontroll over hvilke underleverandører deres egne leverandører benytter, fortsetter Engvall.

For mens kleskjedene selv holder leverandørene hemmelig, holder leverandørene i sin tur egne underleverandører hemmelig, fremkommer det i rapporten.

Engvall har selv erfart at bransjens åpenhet ikke er til å skryte av. Rapporten tar for seg 13 klesbedrifter som opererer på det svenske markedet. Seks av dem har ikke villet svare på spørsmålene om hvordan de arbeider for å redusere de negative miljøkonsekvensene: Det dreier seg om selskapene Gina Tricot, Bondelid, MQ, Svea, J Lindeberg og Vero Moda.

Både svenske Gina Tricot og danske Vero Moda (Bestseller-gruppen) har en rekke butikker også i Norge.

Syv selskaper har derimot stilt opp til intervju: Cheap Monday/Weekday, Wesc, Polarn o Pyret, Brothers/Sisters, Peak Performance, Odd Molly og norske Dressmann.

Men selv om flere av disse syv kleskjedene jobber med problemene, er det overhodet slik at miljøproblemene er mindre ved fabrikkene som produserer klær for dem. I rapporten fremgår det at ingen av selskapene kontrollerer forholdene ved underleverandørene hvor de miljøbelastende prosessene finner sted.

- Ingen har oversikt over den fulle leverandørkjeden bak produktene, og det er ikke mulig å si at forholdene er bedre ved fabrikkene til de kjedene som har stilt opp og svart på våre spørsmål, sier Engvall.

Mister kunder
Rapporten dokumenterer et paradoks, nemlig at jo mer de kinesiske fabrikkene investerer i bedre miljøteknologi, desto flere vestlige kunder mister de. Miljøforbedringer fører til litt høyere priser på produktene, og dermed færre kjøpere.

Den kinesiske klesindustrien har nemlig begynt å merke en nedgang i bestillingene fra sine vestlige kunder. Selv om noe skyldes valutakursene som gjør kinesiske varer dyrere, så er det også et spørsmål om at økte produksjonskostnader fører til mindre etterspørsel
etter varene, fremgår det i rapporten.

For i Kina er fabrikkene i økende grad blitt pålagt høyere standarder, både fra egne myndigheter og fra sine utenlandske kunder. En lang rekke vestlige selskaper utarbeider etiske retningslinjer med krav til fabrikkene om helse, miljø og sikkerhet og en lang rekke andre forhold.

Problemet er at når fabrikkene etterlever disse kravene og gjør de nødvendige forbedringene, så mister fabrikkene likevel kunder. Ingen av fabrikkene arbeider for en kunde alene. Det er en bevisst strategi fra innkjøpernes side å spre bestillingene, slik at hverken de selv eller fabrikkene blir avhengig av hverandre.

Vestens innkjøpere står dermed alltid fritt til å se etter nye leverandører. Og i praksis skyr det store flertallet innkjøpere fabrikker hvor prisen går opp. De foretrekker fabrikker og land som kan produsere enda billigere.

Les mer og last ned rapporten her.

FAKTA

• Så å si all produksjon av klær som selges foregår i lokaleide fabrikker i utviklingsland.
• Det største miljøproblemet består av mengden med kjemikalier som inngår i produksjonsprosessen.
• Fargebehandlingen og blekingen står for den største bruken av kjemikalier. Nesten 50 prosent av forurensningen i produksjonen av klær kommer fra fargeprosessen.
• Problemet forsvinner ofte ikke selv om fabrikkene innfører eget renseanlegg. Det finnes svært sjeldent steder hvor slammet kan deponeres. Resultatet er at slammet dumpes like ved fabrikken og ved første regnskyll sendes de giftige kjemikaliene ut på marken og ut i vannet.