Telenor tatt med buksene nede

Kommentar av Arild Hermstad, daglig leder Framtiden i våre hender
 
Det fins nok av etikk nedfelt i på papiret, men det ansettes ikke nok folk eller settes av nok ressurser til at det blir fulgt opp. Selskapene selv mangler dessuten den rette motivasjonen for å overvåke sine egne produksjonsledd, ved mistanke om etiske overtramp er det lett å se gjennom fingrene med hva som foregår. Skal selskapenes presses til et økt samfunnsansvar, må vi få på plass langt mer omfattende oppfølging og kontroll av selskapene fra alle aktører som har mulighet til å stille krav og følge opp i ettertid.
 
Norfund må kreve lånet tilbakebetalt
I følge NRK Dagsrevyen har Norfund bidratt med et lån på 150 millioner NOK til Grameenphone, Telenors selskap i Bangladesh. I lånevilkårene stilles det krav om respekt for menneskerettigheter og arbeiderrettigheter. Når grove overtramp nå har blitt avdekket er det ikke fordi Norfund selv har kontrollert og avdekket at kravene er blitt brutt, heller ikke fordi Grameenphone har rutiner som har fått frem disse opplysningene. Nei da. Uten kritiske journalister hadde ingenting av dette kommet frem. Gjennom Framtiden i våre henders Norwatch-prosjekt har vi også erfart at bedriftenes etikkarbeid ofte dreier seg om brannslukking. Etikkarbeidet drives for ofte av frykten for negativ omtale. Man kunne håpet at man skulle vært kommet lenger i 2008.
 
Men Norfund har nå en unik mulighet til å sette en ny standard. Framtiden i våre hender mener Norfund bør kreve deler av lånesummen tilbakebetalt straks. Det vil gi en umiddelbar kostnad for Grameenphone, og synliggjøre at det å bryte med arbeidsfolks grunnleggende rettigheter har en høy pris. Det vil bidra til at selskapet tar dette langt mer alvorlig i fremtiden, og det vil være et viktig signal overfor andre låntakere. Norfund bør dessuten snarest skjerpe sine egne rutiner. Stiller man krav til låntakere, må man også ha ressurser til å sjekke om kravene blir fulgt. Uanmeldte inspeksjoner og krav om grundige rapporter som gjøres tilgjengelig for allmennheten, er bare noen av de tiltakene som Norfund bør sette i verk.
 
Etisk handel?
I Aftenposten 16. mai tar Kristin Holter fra Initiativ for etisk handel (IEH) bladet fra munnen og kritiserer Telenor , som har vært medlem i IEH siden 2005. Men også dette avdekker frivillighetens tvangstrøye. Holter ville neppe kritisert Telenor offentlig for sendrektighet dersom de ikke allerede var avslørt - selv om dette kunne bidratt til at Telenor hadde innført levelønn for ansatte hos underleverandører og unngått barnearbeid. Kanskje kunne til og med menneskeliv vært spart? Jeg tror ikke det fins andre eksempler på at Initiativ for Etisk handel har kritisert medlemsbedrifter. Hva risikerer bedriftene egentlig dersom de ikke følger opp Initiativets formål om å sikre ”menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, utvikling og miljø”. Denne saken bør få konsekvenser for hvordan initiativet med den løfterike nettadressen www.etiskhandel.no håndterer slumsete medlemsbedrifter i fremtiden.
 
Staten uten etisk ansvar?
Til sist må man spørre hvor eieren av Telenor har oppholdt seg i det siste. Vi vet at Norges Bank, som på vegne av Statens Pensjonsfond Utland eier 7000 selskaper verden over, setter av betydelige ressurser for å følge opp selskaper i bransjer som er etisk problematiske. Banken har som regel eierposter på under en prosent, men hevder likevel at de klarer å påvirke selskapenes etikk. Har Næringsdepartementet som på vegne av deg og meg, eier 54 % av Telenor tilsvarende ambisjoner? Hvilke rutiner har de for å følge opp etikken i de globale selskapene hvor de sitter som majoritetseier? Jeg tviler sterkt på at eierskapsavdelingen har den nødvendige kompetanse på dette området, og næringsministeren uttalelse i saken er talende: ”jeg stoler på at de (Telenor) vil gjøre alt de kan for å rydde opp og forhindre at dette skjer igjen”.
 
Slik det er nå er staten som storeier en garantist for at etikken ikke går for mye utover profitten, og at alle parter kan slå seg selv på brystet med fjonge formuleringer i policy-dokumenter og kontrakter. Uten journalister og frivillige organisasjoner ville dette selvbedraget vært komplett. Dersom ingen tar ansvar i denne saken, og innrømmer at de har sviktet på det groveste, er jeg redd for at dette ender som det pleier: De eneste som mister jobben er de som er ansatt i bedriften i Bangladesh som Telenor nå sier opp kontrakten med. I den andre enden av næringskjeden finner vi en norsk næringsminister, en norsk Telenor-direktør, en norsk Norfund-direktør og sågar en daglig leder i Initiativ for etisk handel, som alle sitter trygt.

Flere saker om Telenor:

Veritas godkjente underleverandør

Uforståelig brudd med underleverandører