Av Miriam Aure og Paul Aakerøy

 

Det europeiske sertifiseringssystemet ”PanParks” ble stiftet i 1997, og de ti første områdene er nå godkjent. Kriteriene for å bli en PanPark er strenge, og innebærer rettslig vern av området og forbud mot blant annet jakt, fiske og hogst i en kjernesone på minimum 100 km2 (www.panparks.org).

Målet og hensikten med PanParker er et intakt naturområde, der menneskelige behov er underlagt naturen, men som samtidig skal gi grobunn for et naturbasert næringsliv i form av økoturisme. Sverige har fått godkjent Fulufjället nationalpark som PanPark. Nasjonalparken er 380 km2, hvorav kjernesonen utgjør 230 km2. Vi mener Norge burde følge etter, og  foreslår Norges største nasjonalpark, Hardangervidda, som et egnet område til dette formålet.

Fra nasjonalpark til PanPark

Overgangen fra nasjonalpark til PanPark vil blant annet innebære:

• strengere rettslig vern
• opprettelse av en kjernesone (minimum 100 km2), hvor jakt, fiske og hogst ikke er tillatt
• redusert fremkommelighet i sårbare deler av parken
• økt internasjonal oppmerksomhet
• bedre tilrettelegging og grunnlag for øko-turisme

Hardangervidda er Nord-Europas største høyfjellsslette og dekker et areal på over 8.000 km2. Av disse inngår ca. 3.400 km2 i Hardangervidda nasjonalpark. Med Hardangervidda som PanPark, er det gunstig med en større kjernesone som strekker seg utover minstekravet på 100 km2.

Hardangervidda er unik i internasjonal sammenheng, da flere arktiske dyre- og plantearter har sin sydligste utbredelse her. Til sammen huser Hardangervidda over 500 plantearter, mer enn 100 fuglearter og 21 arter av pattedyr (www.hardangerviddanett.no). Vi finner i dag flere sjeldne og truede arter i området, deriblant fjellrev, snøugle og fjellnøkleblom. Et viktig formål med en mulig PanPark blir derfor å ta vare på disse, og legge til rette for levedyktige bestander.

Noen utsatte dyrearter vi forventer å finne i en fremtidig PanPark vil derfor være:

Fjellrev: Fjellreven er et av våre mest truede pattedyr, og det antas at vi bare har omlag 50 voksne individer i Norge. Fjellrevens reproduksjon er avhengig av gode smågnagerår (www.fjellrev.no). Foruten klimaendringer kan rødreven begrense utbredelsen til fjellreven.

Snøugle: Snøugla er den eneste ugla som ruger og lever på snaufjellet, og lever utelukkende av smågnagere. Den er oppført som sårbar på den norske Rødlista.

Villrein: Norge har 90 % av Europas villreinbestand (Christensen et al. 2004). Vi har derfor et internasjonalt ansvar for å ta vare på disse populasjonene. Villreinen er svært sky og sårbar ovenfor forstyrrelser, og dens leveområder blir stadig innskrenket. Dette medfører en labil dynamikk mellom reinen og dens vinterbeiter, som er en begrensende faktor for bestanden

Jerv og eventuelt ulv: Norge har et særskilt ansvar for å sikre en levedyktig jervestamme, og et sammenhengende økosystem på Hardangervidda hvor jerv inngår vil være et verdifullt bidrag. Samtidig er Norges ulvebestand i dag langt i fra levedyktig. Med ulv i Hardangervidda PanPark kan denne også være med å regulere villreinbestanden. Ettersom naturlig spredning til dette området i dag er lite realistisk, foreslår vi at man på lengre sikt utreder muligheten for flytting av nordisk/norsk ulv hit. Et ulverevir vil kreve arealer som kan gå utover PanParken, men dette bør likevel utredes når man har en del erfaringer med forvaltningen av andre utsatte arter i parken.

Tilrettelegging

Høstefri kjernesone: Innenfor kjernesonen vil jakt og fiske være forbudt. Jakt bør dessuten begrenses i hele eller større deler av nasjonalparken.

Regulering av villreinbestanden: Villreinen blir i dag regulert gjennom jakt. I et naturlig økosystem er det blant annet rovdyr som gjør dette. På Hardangervidda vil jerv være den viktigste predatoren, da den er direkte knyttet til fjell- og høyereliggende skogsområder. Gaupe og kongeørn kan også utgjøre et visst predasjonstrykk. Med jakt utenfor nasjonalparken tror vi at bestanden av villrein kan reguleres av rovdyr innad. Ulv kan også være en mulig predator, dersom den trives i området. Dette forutsetter imidlertid at man er villig til å forsøke å etablere en ulvesone i tilknytning til PanParken, og det har som tidligere nevnt en del endre usikkerhetsmomenter knyttet til seg.Altså vil jerv, gaupe og eventuelt kongeørn regulere villreinbestanden i ”kjernesonen”, i tillegg til resten av det som i dag innbefatter Hardangervidda nasjonalpark.

Beskatning av rødrev: Ettersom rødreven er en konkurrent til fjellreven bør beskatning av rødrev utenfor parken vurderes. Hardangervidda vil dermed kunne være utgangsområdet for en levedyktig populasjon av fjellrev. Dersom rødrevbestanden innenfor parken virker begrensende på fjellrevbestanden, må nedskyting av rødrev innenfor parkens grenser taes i betraktning.

Riksvei 7: Veien som går gjennom Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde er en potensielt forstyrrelseselement og kan påvirke villreinens vandringer. Vi foreslår derfor at den ikke benyttes, i vinterhalvåret, da meterhøye brøytekanter har direkte innvirkning på villreinens vandringer (J.E. Colman pers. medd.). Eventuelle endringer i trafikkbelastningen som vil følge av en eventuell Hardangerbru, bør uansett resultere i at deler av veien legges i tunnel, og at det iverksettes tiltak som ivaretar hensynet til villreinstammen.

Kraftledninger: Der man finner det nødvendig, burde man legge eksisterende kraftledninger under jorda – både med hensyn til villreinen og rovfugler som snøugle og kongeørn. Dette bør gjelde hele vidda, og ikke bare parken, da disse artene vandrer over store områder og ikke forholder seg til menneskeskapte grenser.

Flytting av hytter og stier: Der dagens turløypenett og hytter står i konflikt med naturverdiene, hovedsakelig områder for villrein og snøugle, bør disse flyttes. Den Norske Turistforening stiller seg i utgangspunktet positive til dette dersom det er et dokumentert behov (Turistforeningen pers. medd.). Dette er tidligere gjort i Rondane.
Kompensasjoner og omlegging
For at Hardangervidda skal kunne føres tilbake til naturtilstand, bør alt som har med sauedrift å gjøre, opphøre. I tillegg til å være et ”fremmedelement”, påvirker sauebeiting smågnagerbestanden. Det er blant annet påvist lavere bestander av markmus i områder med stor andel sau på beite (Steen et al. 2005). Dette får igjen konsekvenser for arter som har smågnagere på dietten, eksempelvis snøugle og fjellrev.

Endrede beiteområder for sau: Det kan være et alternativ å sende sauene på beite lenger nede i dalene i stedet for at de finnes i nasjonalparken. Dette kan igjen være med på å motvirke gjengroing i områder med kulturlandskap hvor dette er et nåværende problem. Ved å endre tilskuddsordningene for sauehold i området rundt Hardangervidda nasjonalpark, vil det også måtte lønne seg økonomisk å sende sauene på beite andre steder.
Støtteordninger som alternativ til sau: Det bør for øvrig opprettes støtteordninger og fond som gjør det økonomisk attraktivt å legge om fra sauehold til annen næringsvei for de som mister verdifulle beiteområder i tilknytning til endringene i forvaltningen av nasjonalparken.

Kompensasjoner: Det er helt sentralt å utarbeide et velfungerende kompensasjonssystem som tar hensyn til tap av både fremtidige inntekter og arbeidsplasser.

Tilrettelegging for økoturisme: Det bør utformes virkemidler som fremmer småskala reiseliv der gjestene tilbys naturbaserte opplevelser og gies kunnskap om natur, miljø og lokal kultur. Slik virksomhet må følge strenge miljøprinsipper og alltid sørge for å påvirke natur, kultur og miljø minst mulig (www.grip.no).

Konklusjon

Vår vurdering er at totalt sett vil de positive effektene veie opp for de negative. Over tid vil parken kunne være en betydelig del av den norske naturarven, til glede for både nålevende og fremtidige generasjoner. Selv om et visst antall arbeidsplasser vil gå tapt i enkeltnæringer i en omstillingsprosess vil en slik verneform gi livsgrunnlag og et ikke ubetydelig antall arbeidsplasser, bl.a. gjennom økoturisme, guiding, overnatting.

 

Positivt

• Naturarv for kommende generasjoner
• Inntekter fra økoturisme
• Intakt økosystem
• Eksistensverdi
• Vern av Europas villrein
• Forbilde for andre land
• Potensielt levedyktige bestander av truede arter

Negativt

• Stor omstilling for enkelte næringsdrivende, tap av jaktinntekter, beiteområder, m.v
• Statlige utgifter til kompensasjoner,  omlegginger av veier, kraftledninger, m.m.
• Gjengroing i noen områder hvor beiting har en viktig funksjon for å opprettholde kulturlandskap.
• Rovdyrkonflikter i randsonen
• Reduksjon i jakttilgang for småvilt- og reinjegere

Kilder:
Christensen, H., Johansen, F. & Håpnes, A. 2004. En framtid for villreinen. WWF fagrapport 6/2004.
Steen, H., Mysterud, A., and Austrheim, G. 2005. Sheep grazing and rodent populations: evidence of negative interactions from a landscape scale experiment. Oecologia 143: 357-364
www.panparks.org
www.fjellrev.no
www.hardangerviddanett.no

 

blog comments powered by Disqus