Av Pia A. Gaarder
Norwatch
Den brasilianske justisministeren Tarso Genero avgjorde i høst den årelange landkonflikten mellom det delvis Lorentzen-eide selskapet Aracruz Celulose og indianerstammene Guarani og Tupinikim. Cellulosegiganten tapte og hadde dermed ikke lenger noe valg: Landområdene til de to indianerstammene blir dermed utvidet med 157 prosent – fra dagens 7.018 hektar til 18.027 hektar.
I desember ble en komplisert sluttavtale høytidelig undertegnet. Avtalen regulerer en rekke uløste problemer og streker opp retningslinjene for hvordan den konkrete overføringen av landområdet skal foregå. Avtaleteksten som offisielt heter «Termo de Ajustamento de Conduta», er blitt underskrevet av indianerstammene, indianerdirektoratet FUNAI som myndighetenes representant og Aracruz Celulose. Alle tre blir betegnet som part i saken.
Avtalen ble først lagt frem for indianersamfunnene som er involvert, og vedtatt og ratifisert på to atskilte møter slik ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater krever. Dokumentet vil også bli ratifisert av domsstolen og dermed bli juridisk bindende.
Men til tross for seieren, inneholder avtalen flere punkter som har kastet malurt inn i seiersrusen til de to urfolksgruppene som i 30 år har kjempet for å få tilbake sitt opprinnelige land.
For Aracruz har fått gjennomslag for flere av de betingelsene som selskapet satte for overhodet å være med i forhandlingene. Riset bak speilet var trusselen om å trekke hele saken inn for det ordinære rettsvesenet og hale spørsmålet mange år ut i tid.
Definitive grenser
Grensene til det som selskapet kaller indianerreservat, blir heretter definitive – uten mulighet for ytterligere utvidelser. Indianerdirektoratet FUNAI er pekt ut som ansvarlig for landoppmålingen hvor grensemerkene settes. Direktoratet skal ta i bruk Aracruz’ logistiske apparat for å gjennomføre oppmålingen, og representanter for indianerne skal være med som observatører.
Det landområdet som nå måles opp, skal heretter definitivt gjelde som de to indianerstammenes territorium. I avtalen har indianerdirektoratet FUNAI nemlig underskrevet at det har gjennomgått hele regionen og ikke funnet mer indianerterritorium enn det som er angitt i avtaleteksten.
Men «Forum mot grønn ørken» som samler over 60 grasrot-organisasjoner blant annet Tupinikim og Giuarani-indianerne, skriver i sitt nyhetsbrev at FUNAI i virkeligheten bare har undersøkt områder med kjente indianerbosetninger. FUNAI har dermed ikke gått systematisk igjennom hele regionen.
Ved å underskrive dokumentet har indianerstammene dermed i praksis gitt avkall på grunnlovfestede rettigheter. Skulle det nå dukke opp ny informasjon om urbefolkningens opprinnelige bosettingsmønstre og bruksområder, vil det bli politisk vanskelig – om ikke umulig – å kreve disse landområdene tilbake fra Aracruz eller andre grunneiere.
Nå har de to indianerstammene aldri fremsatt krav på noe annet område enn det de nå får tilbake. Så dette avtalepunktet inneholder mer et symbolsk avkall på rettigheter enn et reelt avkall på jord.
I god tro
Det som nok svir mer, er at det nå offisielt slås fast at Aracruz har fått tak i områdene «i god tro». Cellulosegiganten ville ikke ha det sittende ved seg at det gjorde noe ulovlig da selskapet etablerte seg i Espritiro Santo på 70-tallet. Denne delen av avtalen har stor økonomisk betydning for Aracruz: Den føderale grunnloven åpner nemlig for å gi økonomisk kompensasjon til tidligere eier av områder som gis tilbake til urfolk, utelukkende dersom den tidligere eieren har kommet i besittelse av eiendommen «i god tro».
Samtidig er det også svært viktig for Aracruz Celuloses internasjonale omdømme at det nå i et offisielt dokument undertegnet av alle parter står svart på hvitt at selskapet alltid har handlet i god tro. Avtalen setter dermed i realiteten politisk strek over en rekke grove overgrep som er blitt dokumentert blant annet i rapportene til indianerdirektoratet FUNAI.
Avtalen skal likevel ikke være koherent på dette punktet. Ifølge nyhetsbrevet til «Forum mot grønn ørken» er avtaleteksten formulert slik at indianerne likevel ikke må oppgi å stille eventuelle økonomiske krav om kompensasjon for ødeleggelser som er blitt påført landsbyer, urskogen og elvene i området. I praksis settes det dermed en politisk, men ikke økonomisk strek over overgrepene.
Tøffe forhandlinger
– Det var tøffe forhandlinger og vanskelige diskusjoner blant Tupinikim og Guarani-indianerne før de underskrev avtalen. Mange punkter var vanskelig å akseptere. Likevel så endte landkonflikten med en stor seier for indianerne. Landområdet blir nå anerkjent som deres. Når hele prosessen er over, vil området tilhøre dem for all tid, sier Winfried Overbeek til Norwatch. Overbeek har i mange år har vært en av indianernes viktigste støttespillere i miljøorganisasjonen FASE-ES.
Aracruz’ daglige leder, Carlos Aguiar, uttaler på sin side i en pressemelding at selskapet anser avtalen for å balansere interessene til alle parter:
– Avtalen tilfredsstiller indianernes krav for å utvide sitt landområde, mens den samtidig gir Aracruz juridiske forsikringer om at disse landområdene ikke vil bli ytterligere utvidet. Dette garanterer et passende klima for at selskapet kan fortsette å produsere og investere, og på den måten beskytte tusenvis av arbeidsplasser og skape eksportinntekter for Brasil, sier Aguiar.
I pressemeldingen til Aracruz understrekes det at selskapet har mottatt et brev fra Tarso Genero hvor justisministeren anerkjenner at Aracruz ervervet området i god tro, aldri har tatt land fra indianerne eller kastet dem ut av området, og at selskapet heller ikke har brukt ulovlige metoder for å få eiendomsretten eller i bruken av området.
Andre momenter i avtalen: