Ledende klimaforskere gir oss få år på å snu den globale utslippsveksten til en rask nedgang, hvis verden skal unngå farlige og kanskje irreversible klimaendringer. Likevel ser vi få tegn til en mobilisering. I det norske statsbudsjett for 2008 prioriteres som før vekst i privat og offentlig forbruk, noe som sannsynligvis vil gi ny utslippsrekord.

Stoltenbergregjeringens «månelandingsprosjekt» i klimapolitikken er såkalt CO2-håndtering, utskilling og lagring av CO2 fra gasskraftverk. Diskusjonen har dreid seg mest om kostnader og teknologi. Men for at slike løsninger skal kunne brukes, må viktige miljøspørsmål besvares.

Kan vi forsvare å brenne enda mer gass (eller olje eller kull) for å skaffe energien som trengs til utskillingen? Hva blir effekten av å bruke CO2 som trykkgass for merutvinning av olje? Har vi forsvarlige lagringssteder for store mengder CO2?

Lite debattert
Disse spørsmålene er lite debattert her til lands, kanskje fordi Norge har omfattende økonomiske interesserer i at den fossile æra forlenges.
Hvis utskilt CO2 på Mongstadanlegget pumpes tilbake til oljebrønnene, for så å virke som en trykkgass som dytter opp olje som ellers hadde blitt liggende, vil klimaskadene øke. Beregninger gjort av Hille tyder på at 1,8 ganger så mye CO2 vil frigjøres når denne oljen brennes i forhold til hva som renses på land. Alle land som har økonomisk interesse av en slik teknologi må antas å ville bruke den på samme måte.

CO2-håndtering vil utvilsomt bli ett av tiltakene som må gjennomføres hvis klimaproblemene ikke skal overvelde oss. I smelteverksindustrien er CO2 et biprodukt ved selve produksjonen. Men vi kan ikke tillate oss renseteknologiske grep som, iallfall i en periode, øker mengden karbon i atmosfæren. Vil CO2 som lagres under havbunnen - i seg selv forutsetter det ikke meroppumping av olje - ligge trygt? En ny rapport fra Gassnova om mulige løsninger for Kårstø og Mongstad er ordknapp om forundersøkelsene i lagringsområdene.

Lekkasjeveier
Tidligere kategoriske forbud mot å lagre CO2 under havbunnen er i ferd med å tas ut av internasjonale konvensjoner til beskyttelse av havmiljøet. Men det er ikke det samme som at lagring alltid er sikkert. Lekkasjeveier fra geologiske formasjoner mot havbunnen er dårlig kjent. Brønner fra oljevirksomhet i området må sikres. Sannsynligheten for jordskjelv, forkastninger og sprekkdannelser i løpet av de kommende årtusen er lavere i Nordsjøen enn mange andre steder, men sannsynligheten er ikke lik null og varierer sterkt fra sted til sted. Konsekvenser for klima og marimt liv i tilfelle lekkasje må utredes før lagring kan tillates.

Mens utviklingen av teknologi for billigere CO2-utskilling er gjenstand for stor in nsats både fra private og offentlige aktører, er det norske myndigheter alene som har påtatt seg ansvar og kostnader ved selve lagringen. Man vet imidlertid lite om hvordan vann, naturgass og CO2 beveger seg i undergrunnen.

Oljevirksomheten i Nordsjøen har avdekket mange naturlige lekkasjer av naturgass (metan) gjennom havbunnen. Metan er en mye sterkere drivhusgass enn CO2. Dersom lag- ring av CO2 stimulerer metan-lekkasjer, kan det gjøre vondt verre for klimaet.

Nettoeksport av strøm
Vi trenger ikke mer kraft i Norge. Forbruket i fastlands-Norge har ikke økt siden 1998. Siden årtusenskiftet har vi i gjennomsnitt hatt en nettoeksport på 3 TWh strøm årlig. Dessuten har vi store sparemuligheter med enkel og kjent teknologi. Fortsatt bruker vi 30 TWh strøm årlig - en firedel av totalen - til å varme opp rom og tappevann. Ved å erstatte dette med bioenergi og varmepumper kunne 20-25 TWh spares.

Hille har vist at norske husholdninger bruker 60 prosent mer strøm enn danske på annet enn oppvarming og at norske skoler bruker fire ganger mer enn danske. Det skyldes neppe at danskene har høyere moral. De har høyere strømpris.

Både vindkraft og kraftvarme fra bioenergi er allerede konkurransedyktige med fossilkraft i noen situasjoner. I dag bygges solkraftverk i California med en kraftpris på 60-70 øre/kWh. Prisen synker raskt.

Smertefulle grep
Det må utvilsomt også tas mer smertefulle grep i i-landene, ikke minst for å begrense flytrafikken og bilbruken. Kjøttproduksjon er også en kilde til klimagassutslipp, og må derfor mye ned. Den rike verdens shoppingkultur må legges betydelig om, ikke minst til tjenester som krever lite energi. Aps partisekretær Martin Kolbergs utspill nylig om at det ikke er rom for forbruksvekst av dagens type i et land som Norge, fortjener minst av alt den taushet det til nå har resultert i.

Urealistiske forventninger til rensing av fossil energi og manglende forståelse for behovet for forskning og forundersøkelser før omfattende naturinngrep gjennomføres, tar nå oppmerksomheten bort fra de gjennomgripende endringene som trengs i vårt energiforbruk.

FORFATTERNE: Peter M. Haugan er professor i oseanografi, Arild Hermstad er daglig leder i Framtiden i våre hender og John Hille er frilansskribent.

 

blog comments powered by Disqus