Av Niels Chr. Geelmuyden, forfatter og portrettør i Kapital

Situasjonen minner en hel del om den som brukere av tobakk befinner seg i. Undersøkelser har lenge vist at røykere tror daglig bruk av tobakk er vesentlig mer helseskadelig enn ikke-røykere. For så vidt er det helt unødvendig å skrive utenpå sigarettpakken at innholdet er dødelig. Det er ikke informasjon det står på. Problemet består i at folk har en bastant uvilje mot å ta sannheten inn over seg. Det er jo heller ikke den enkelte sigarett man får kreft av. Problemet er alle de sigarettene man allerede har fått i seg, og de sigarettene er det vanskelig å gjøre noe med. Så kan man like gjerne tenne den neste.

Den samme logikken gjør seg gjeldende i miljøsammenheng. Det er ikke vår forrige sydentur som utgjør problemet. Det er alle de andres. Vi er ikke bedre enn at vi ser oss omkring, funderende på hvordan menneskene omkring oss håndterer klimakrisen. Fortsatt råder det flomlys i forlatte kontorfellesskap hele natten. Nylig ble det med jubel foreslått at Holmenkollbakken skal omtrylles til et gigantisk fyrlys på nattehimmelen. Neppe ligger det  forventninger om sterkt økende havnivå til grunn for prosjektet.

Det er lett å enes om at Norge og nordmenn oppfører seg skamløst i miljøsammenheng. Kun et eneste land i Europa bruker mindre penger til alternativ energi enn Norge. Vi oppfører oss som klodens brårikeste parvenyer, og utviser gjennom vår bananrepublikanske kvotehandel en hensynsløshet som er egnet til lite annet enn å fremkalle vemmelse. Det er ikke tilløp til samsvar mellom våre ord og handlinger.

Vi henstilles av myndighetene om å sykle mer og kjøre mindre. Under alle omstendigheter rådes vi fra å kjøre omkring bare på gøy, og særlig gunstig vil det være om vi velger bensingjerrige eller elektriske motorer til vår høyst nødvendige nyttekjøring. Samtidig opplever man i synsranden at statsministeren i egen person ønsker Rally-VM hjertelig velkommen til norske skoger. Så har han vel en gang kanskje lest i avisen, som oss andre, at  gasskraftverkene på installasjonene i Nordsjøen alene medfører større utslipp enn forurensningen fra den samlede norske bilpark.

Vi vet med oss selv at vi burde ro eller padle når vi er på sjøen. Men vi vet samtidig at dyden har vesentlig flere predikanter enn martyrer. Og vi vet at Arve Tellefsens kammermusikkfestival må rømme når Gjelsten og hans venner føler for å svi av en oljeekvivalent med sine miljøkatastrofale monsterbåter i indre havnebasseng.

Det er lett å enes om at Norge og nordmenn oppfører seg skamløst i miljøsammenheng. Kun et eneste land i Europa bruker mindre penger til alternativ energi enn Norge. Vi oppfører oss som klodens brårikeste parvenyer, og utviser gjennom vår bananrepublikanske kvotehandel en hensynsløshet som er egnet til lite annet enn å fremkalle vemmelse. Det er ikke tilløp til samsvar mellom våre ord og handlinger.

Myndighetenes propagandamaskineri klarte lenge å innbilde den norske befolkning at vi er et foregangsland innen miljøvern. I virkeligheten er det etter 35 år med eget miljøverndepartement billigere å fly til London enn å ta toget fra Tønsberg til Oslo. Selv for enkeltreisende er det her i landet privatøkonomisk forstandig å velge privatbil fremfor kollektiv transport på grått og vel alle strekninger.

Norge har det dårligste togtilbudet i hele Europa.  Norske husholdninger ligger helt i verdenstoppen i søppelproduksjon.  I snitt forholder det seg pinlig nok slik at hver enkelt nordmann slipper ut fire tonn mer CO2 enn broderfolket. Snart topper vi vårt globale rykte som miljøversting ved å innvie et sterkt forurensende gasskraftverk. Våre naboland har siden 1990 redusert sine klimautslipp med sju prosent. Norge har i samme periode økt sine samlede utslipp betraktelig.

Den 16. juni i år satte Oslo Lufthavn Gardermoen dagsrekord med 67 300 reisende. Til sammen 1 739 000 mennesker tok av fra Gardermoen bare i juni måned. Det er en økning på over ti prosent i forhold til fjoråret. Ledelsen ved flyplassen har stolt fortalt at de nå har tatt igjen  Arlanda. Markedssjef Knut Stabæk utelukker ikke at man snart klarer å sende flere passasjerer til værs enn de gjør på Kastrup. Som om dette er noe å skryte av. Sett i lys av at Oslo er en vesentlig mindre hovedstad for en vesentlig mindre befolkning, burde det hovedsakelig knytte seg peondyp rødme til at vi flyr så mye som tilfellet er .

Jeg kjenner mange som bretter melkekartongene pent sammen og fyller luft i bildekkene, slik man blir anbefalt for å redusere drivstofforbruket. Men jeg kjenner veldig få som har gjort noen grep av betydning når det gjelder sine personlige utslipp. De fleste flirer bort det hele ved å si at vi godt kan ha det noen grader varmere her nordpå. Hutrende må man da også ganske ofte innrømme dem et poeng. Så har vi da likevel ikke fyrt for kråka i alle år.

I unge år trodde jeg fullt og fast at folk ville forandre adferd og holdninger hvis de bare fikk vite sannheten. Det var noe av årsaken til at jeg begynte å skrive. Nå vet jeg at min tro var naiv og forblindet. Ingen av erfaringene i mitt voksenliv har vært mer nedslående enn å oppdage folks avsky for sannheten og det ubehag som sannheten ofte fører med seg. Folk flest foretrekker å se en annen vei, skru over på en annen kanal eller lese en annen avis når sannheten tid om annen usminket gjør sin entre.

Man sier at den jevne tysker under krigen ikke fikk med seg holocaust. Det virker umiddelbart vanskelig å forstå at det går an å utrydde seks millioner mennesker uten at noen aner hva som foregår. Hele bykvartaler må tross alt ha blitt liggende øde og forlatt. Faktum er at folk har en betydelig aversjon mot å ta sannheten inn over seg. Man fortrenger, relativiserer, sublimerer og tenker på noe annet. Slik holder de fleste uhyrligheter seg i verste velgående.

Et gammelt munnhell vil ha det til at det er av barn og fulle folk man skal høre sannheten. I voksen alder har jeg ofte spekulert på om det er her man finner forklaringen på at nettopp disse to gruppene nektes å avgi stemme når det holdes politiske valg her i landet.

Relativister liker å påpeke at flyene bare står for tre prosent av de samlede CO2 utslipp. Flyene er dermed like ubetydelige i global miljøsammenheng som Rød Valgallianse er i norsk rikspolitikk. Det er liksom aldri noen som forsøker å belyse hvor vanvittig mye tre prosent faktisk er. De fleste av oss har lært at en agurk inneholder om lag 97 prosent vann. Da tenker vi i første rekke at den mangler nokså lite på å renne bort mellom fingrene våre. Tre prosent er alt som gjør den grønn, gir den form og holder den sammen.

Men det går også an å tenke motsatt vei. Det går an å tenke seg at både Stillehavet og Atlanterhavet bare mangler tre prosent på å være to enorme agurker. Så skjønner man selv at tre prosent er ufattelig mye.
blog comments powered by Disqus