Gode økoturismeprosjekter kan bidra til bevaring av miljø og lokalsamfunn. De kan også representerer økonomiske utviklingsmuligheter for fattige land og regioner. Samtidig er økoturismedestinasjoner gjerne steder med ”uberørt” natur, hvor miljøet er spesielt sårbart. De kan også være vanskelig å komme til uten fly, og flytrafikken er en alvorlig trussel mot klimaet vårt.

- Alle økoturismeprosjekter bør ha strategier for å minimere klimautslippene, samt at de bør kompensere utslipp fra eventuelle flyreiser, mener Arild Hermstad daglig leder i Framtiden i våre hender.

Definisjon

Økoturisme defineres av Den Internasjonale Økoturismeforeningen (TIES) som
“Responsible travel to natural areas that conserves the environment and improves the wellbeing
of local people”.

I 2002 kom økoturisme i fokus verden over gjennom FNs internasjonale økoturismeår.
Kvalitet og krav til bedrifter ble satt på dagsorden og FN formulerte noen prinsipper for
økoturisme. Quebec-deklarasjonen fra 2002 slår fast at økoturisme er økonomisk, sosialt og
miljømessig bærekraftig turisme. I tillegg skal en økoturismebedrift:

• bidra aktivt til natur- og kulturvern
• inkludere lokalbefolkningen i planlegging, utvikling og gjennomføring av prosjektet
• generere inntekter til lokalsamfunnet
• formidle destinasjonens natur- og kulturarv til de besøkende
• være småskala turisme

Vekst og omfang (hovedkilde: TIES)

• Økoturismen dukket opp på slutten av 1970-tallet, men skjøt først fart utover 1990-tallet.
• I følge Den Internasjonale Økoturismeforeningen TIES er stastikken på økoturisme svært mangelfull, men de anslår en årlig vekst på ca. 20 % - 34 %.
• I 2004 vokste økoturismen/naturbasert turisme globalt 3 ganger raskere enn den samlede turistindustrien.
• Veksten i sol&bad-reiser er i følge TIES forventet å flate ut, mens “eksperimentell” turisme (økoturisme, natur- kultur- og opplevelsesturisme) er blant sektorene som ventes å vokse mest i løpet av de neste to tiårene. [1]
• Markedstrender viser økt etterspørsel etter opplevelser og autentisitet, hvor lokal kultur, inkl. lokal mat er viktig, i tillegg til økt miljøbevissthet og ønske om en meningsfull ferie.

Eksempler på land som har satset på økoturisme:

Costa Rica, New Zealand, Australia, Sør-Afrika, Kenya og andre afrikanske land, Sverige, Canada,
Romania, Malaysia.

Sertifisering og krav

Mangel på krav og konkrete prinsipper gjør det vanskelig å få oversikt over økoturismens omfang og
utvikling på verdensbasis. Ulike land opererer med ulike definisjoner og noen steder, særlig i en del
utviklingsland, kalles all naturbasert turisme for økoturisme. I Bolivias økoturismehovedstad
Rurrenabaque bruker svært mange turoperatører øko-begrepet i sin markedsføring, på tross av at de
ikke tar spesielle hensyn til natur, dyreliv eller lokalbefolkning. Også i Corcovado National Park i Costa
Rica finner vi mange eksempler på at betegnelsen misbrukes av store reiselivsoperatører.
Økoturisme er et ord som selger, og ofte assosieres det med opplevelsesturisme i ”uberørt” natur,
heller enn med vernetanken.

Sertifisering er viktig for å sikre at økoturismebedrifter følger nødvendige kriterier. I dag
finnes det i følge TIES nær 80 ulike merkeordninger for såkalt grønn turisme på verdensbasis. [2]
Australias Eco Certification Program og Sveriges Naturens Bästa er gode eksempler på nasjonale
sertifiseringsordninger for økoturisme.

 Last ned faktaark om Økoturisme (pdf) 56.05 Kb

Kilder:
1 www.ecotourism.org/WebModules/WebArticlesNet/articlefiles/15-
NEW%20Ecotourism%20Factsheet%20Sept%2005.pdf
2 www.ecotourism.org