Norge er verdens tredje største olje- og gasseksportør. Vi har opparbeidet oss verdens største fond gjennom å ”eksportere” CO2. Derfor har vi en moralsk forpliktelse til å redusere klimagassutslippene betydelig.

Utslippsreduksjonene kan skje i Norge eller i utviklingsland. Jens og Siv vil at det meste skal tas ute, fordi reduksjoner der er billigst. Dette er isolert sett fornuftig, og ikke minst behagelig, fordi vi da slipper sjenerende inngrep i vårt forurensende levesett.

FNs 3. klimarapport slår fast at utslippene må reduseres med to tredjedeler i forhold til dagens innen 2050, og at betydelige tiltak må settes i verk nå. Hvis rike land hovedsakelig skal redusere utslipp i utviklingsland, blir det rett og slett ikke nok CO2-utslipp å redusere. Kjøp av klimakvoter i fattige land er ikke nok for å stoppe oppvarmingen. Vi svekker dessuten det kraftige presset vi selv trenger for å utvikle ny teknologi, og vi overlater den mest krevende jobben, å kutte utslippene nasjonalt, til våre barn og barnebarn.

I tillegg kan ikke overflodslandene nekte utviklingslandene en velstandsøkning. Kutt i utslipp må derfor i hovedsak skje i den rike verden. Bare på den måten er det mulig å redusere dem i det omfanget som er nødvendig.

Av Liv Thoring
Framtiden i våre hender blog comments powered by Disqus