I opposisjon til de multinasjonale selskapenes handelsmakt har begrepet matsuverenitet blitt lansert. En definisjon er ”Retten til folk, lokalsamfunn og land til å velge sin egen landbruks- fiskeri- forbruker- og handelspolitikk for mat, under forutsetning at denne er økologisk bærekraftig, bidrar til sosial rettferdighet og ikke rammer andres muligheter til å gjøre det samme”. Her er mange gode, nærmest ideelle, prinsipper. Men kan begrepet brukes? Det ble opprinnelig brukt om fyrstens absolutte makt. Begrepet folkesuverenitet ble under den franske revolusjon brukt om folkeviljen, med henvisning til folks selvbestemmelsesrett. Likevel er det ulogisk med et globalt prinsipp basert på begrepet suverenitet. Er det folk, lokalsamfunnene eller nasjonalstaten som skal være suverene? Hvordan skal motsetninger mellom suverene grupper løses? Hva skjer når ulike prinsipper står mot hverandre? Slike spørsmål fordrer at det fins en overnasjonal institusjon med tyngde – som også aksepteres av rike land.

Begrepets største svakhet er likevel at man underslår at mange land i dag utøver for mye suverenitet på matområdet. Det er et skrikende behov for effektive avtaler som begrenser nasjonenes uavhengighet. Vestlige land valgte å bruke 225 milliarder euro i støtte til sitt landbruk i 2005. Det aller meste slik at det skaper økt produksjonspress, men noe også som eksportsubsidier for å bli kvitt overproduksjon. Støtten presser matvareprisene nedover. De som lever av landbruk uten subsidier blir enda fattigere. I tillegg får de ikke solgt varene sine der hvor den største kjøpekraften finnes. I nord produseres typiske u-landsvarer som kjøtt, hvete, tobakk, sukker og tomater med støtteregimer som forsvares på flere måter: Gi egne innbyggere trygg mat, og selvsagt hensynet til arbeidsplasser.

Men produksjonsstøtten til landbruket torpederer også prinsippet om at forurenseren skal betale. Det er fordekt støtte til miljøskader. FAO-rapporten ”Livestock’s long shadow” viser at produksjonen av kjøtt og melk nå står for 18 prosent av de globale klimagassutslippene. Produksjonen vil være doblet innen 2050.

Kjøttkonsumet i Norge har økt med 40 prosent per innbygger siden 1990. Siden Norge i praksis er selvforsynt med kjøtt, øker produksjonen tilsvarende. Det har lite med miljøvern å gjøre. Vi må dessuten importere en økende del av innsatsfaktorene. FAO sier at vi må redusere forbruket av kjøtt gjennom en fullstendig innføring av miljøavgifter, kombinert med fjerning av subsidier. Det norske landbruket er den eneste sektoren som er unntatt fra alle virkemidler som kunne bidratt til å begrense klimagassutslippene. Vi må legge om landbruksstøtten slik at incentivene ikke stimulerer til flere kilo, men snarere til bedre utnyttelse av egne ressurser.

Tolleskalering gjør at satsen øker når varen bearbeides. Kakao fra Ghana er tollfritt, mens sjokolade derfra er tollbelagt. Sjokoladen fra Ghana møter til og med høyere tollmurer enn den fra EU. Sikkerhetsmekanismen er heller ikke særlig utviklingsvennlig. Den iverksetter midlertidig opphør av toll- og kvotefri import av korn, mel og kraftfôr fra de minst utviklede landene (MUL) når norske bønders inntjening påvirkes. MUL-land har med andre ord toll- og kvotefri adgang til det norske markedet så lenge de ikke har noe å selge. Kravene til smittevern og hygienestandarder er ofte urimelig strenge overfor fattige land.

Egenrådig landbrukspolitikk preger også myndigheter i sør. De er ofte uinteressert i landbruket, og lar seg presse av krav om kutt i toll og støtteordninger. De færreste har råd til å støtte landbruket, som i en årrekke har vært nedprioritert i bistanden. Landbruket må utvikles i fattige land, og handel med omverden må støtte opp under det. Med et globalt klima ute av lage vil ensidig satsing på selvforsyning være livsfarlig. Uforutsigbare nedbørsmønstre gjør det også til en klar forutsetning for matsikkerhet at maten krysser landegrenser. Vi må arbeide for at internasjonale avtaler sikrer et marked for matvarer som er rettferdig og fremmer miljøansvar. Dersom nye handelsregler i WTO kan bidra til å svekke de rike landenes hegemoni over verdenshandelen med mat vil det være viktig.

Men bør ikke maten transporteres minst mulig? Utslippene og andre ulemper med transport må sees i forhold til de totale utslippene og miljøulempene fra produksjonen. I et eksempel vi har regnet på fant vi at et norsk gjennomsnittsmåltid tilbakelegger 2300 km, og at selve transporten bidro til tre prosent av de totale utslippene. Det betyr at det er grunn til å fokusere langt mer på produksjonsmetoder og kosthold enn på hvor langt maten reiser etter at den er slaktet eller høstet.

Fattige bønder i sør har lite å vinne på at man kjemper for handelsregler som slår fast at ”alle land har rett” til. Også kalt "matsuverenitet".

Av Arild Hermstad - daglig leder i Framtiden i våre hender. blog comments powered by Disqus