Men vi kan da gjøre utslippsreduserende tiltak her hjemme? Så langt har regjeringen og opposisjonen, med velsignelse fra oljeselskapene og deler av miljøbevegelsen, lite annet å vise til enn gasskraftverk med rensing av CO2. En slik satsing fremstilles av Bellona og andre som Norges klimagave til verden. Det som ikke sies er at de planlagte anleggene er basert på en modell der CO2 skal pumpes ned under oljebrønnene i Nordsjøen og brukes som trykkgass, det vil si pumpe opp olje som ellers hadde blitt liggende. Ekstraoljen blir ikke renset, men skal avgi sitt karbon til atmosfæren. Det vil pumpes opp 1,8 ganger så mye CO2 i form av olje som det som renses på land. Denne teknologien vil forlenge den norske fossile æra, akkurat som vedtaket om å åpne Barentshavet for petroleumsvirksomhet. Det betyr at rensingen neppe vil være et kraftfullt bidrag til en ansvarlig, norsk klimapolitikk. Jens Stoltenberg snakker av og til med begeistring om de milliardene Norge skal tjene på å pumpe opp mer olje. Den såkalte ”verdikjeden” for CO2 er et annet ord for ekstra forurensing. Hvis rensingen ikke blir for dyr, vil ekstrainntektene også ha en annen effekt: De øker det norske forbruket. De vil innebære litt flere flyreiser, litt større hus og hytter, litt mer shopping, til dels av elektronikk som krever strøm. Så lenge verden ikke har nok miljøvennlig energi, vil enhver økning av energiforbruket forverre klimaet.

Det er også en myte at Norge trenger mer kraft. I 2005 eksporterte Norge 12 TWh netto, tilsvarende 4 til 5 gasskraftverk. Energieffektiviserende teknologi har gjort at strømforbruket i norske husstander ikke har vokst på ti år. Industrien øker ikke lenger sitt strømforbruk. Det er servicenæringen som bruker mer strøm – ikke minst kjøpesentrene. Og dessuten olje- og gassutvinningen. Skal Norge produsere mer strøm med forurensende gasskraft for å kunne øke petroleumsutvinningen? Kanskje, men det har lite med miljøpolitikk å gjøre.

Rensing av CO2 kan bli et viktig element i en global klimapolitikk. CO2 kan injiseres, uten å øke oljeutvinningen. Det blir sant nok dyrt og det er fremdeles knyttet usikkerhet til om gassen vil kunne lagres trygt – uten at den lekker ut. Men CO2-frie blir kraftverkene ikke. Det tyske Wuppertalinstituttet har beregnet at CO2-rensing med deponering på land vil – med dagens beste teknologi – ha en netto renseeffekt på 65 prosent. Vi må snakke om ”CO2-reduserende” teknologi, ikke ”CO2-fri”. Men Kina kommer til å bygge stadig flere kullkraftverk, og det er bedre at veksten i utslipp reduseres enn at den ikke gjør det. Norge kan bidra til den teknologiutviklingen – men det kan vi gjøre uten å pumpe opp mer CO2 i form av olje. Det er ingen grunn til at vi skal bidra til å forlenge den fossile æraen, som snarest mulig må erstattes av en æra for miljøvennlig energi, sannsynligvis først og fremst solenergi. I Norge brukes det over tre ganger så mye offentlige midler til forskning på petroleumsutvinning som til miljøvennlig fornybar energi.

Utslippene i land som Norge må drastisk ned og vi må starte nå. Fortsatt utslippsvekst, slik den norske regjering legger opp til, er kriminalitet. Den britiske Stern-rapporten antyder ikke bare hvilke astronomiske summer ”stø kurs”-scenariet vil koste, den anslår også at én prosent av de rike landenes BNP brukt årlig til klimatiltak, vil redde oss fra økologisk og økonomisk kollaps. Verden er i krise, og vi vet det. Fienden har sant nok ikke tysk uniform. Fienden er oss selv, lengselen etter maksimal forbruksvekst, og et økonomisk system som ikke kjenner økologiske grenser. Kåre Willoch skriver: ”Farten mot avgrunnen øker. Det er dog en trøst, i det minste for den rike verdens vedkommende, at reisen foregår under stigende komfort”.

Det burde være en selvfølge at Norge med verdens høyeste BNP per innbygger (Luxembourgs BNP er statistisk oppblåst), og som tjener enorme penger på petroleumseksport – avsetter 20 milliarder til klimatiltak. Denne prosenten av BNP utgjør halvparten av veksten i det private forbruket neste år, og tilsvarer Statens inntekter fra tre ukers oljeutvinning på norsk sokkel.

Hvordan bruke pengene? Norge kan kjøpe CO2-kvoter i ”den grønne utviklingsmekanismen” tilsvarende alle norske utslipp – la oss være rause og ta med utenriks fly- og skipstrafikk også. Prisen vil være ca 6 milliarder som går til fornybar energi og energisparing i andre land. I teorien vil det gjøre Norge til et nullutslippssamfunn. Det vil bidra til at land i sør blir mindre avhengige av fossile energibærere, og vil trolig få en politisk funksjon – det blir lettere å få med flere land i sør på en internasjonal forpliktende klimaavtale.

Stadig har vi 14 milliarder til hjemlige tiltak: Energisparing, varmepumper og bioenergi for å varme opp eksisterende bygg vil kunne frigjøre 20 TWh – nok til å fase ut alle danske kullkraftverk. Desstuen forskning på solcelleteknologi (som kan bli en norsk eksportartikkel), hydrogen som energibærer og bedre kollektivtransport. Ja, også forskning på CO2-rensing – uten ekstra oljeoppumping. Norge bør bygge høyhastighetstog mellom Oslo og de største byene i Sør-Norge, for å få ned flytrafikken så det monner.

For at en slik mobilisering skal bli mulig, må det også brukes penger på en informasjonskampanje som forklarer nødvendigheten av klimatiltak, slik at tiltakene ikke stanger mot et voksende Frp. Skal vi si 200 millioner årlig? Det tilsvarer mindre enn en prosent av det som brukes på reklame i Norge –som i hovedsak har som mål å få oss til å øke klimautslippene.

Større effekt enn de faktiske utslippsreduksjonene som ville utløses av et slikt klimaprogram, vil kanskje den politiske virkningen være: Norge kunne bli det første land i verden som snudde i klimapolitikken. Det er ikke sikkert at det ville gjøre et dypt og varig inntrykk på mange andre land, men det er heller ikke umulig. Av hensyn til vår egen og våre barns framtid vil det være ekstremt uansvarlig ikke å prøve. Prisen er lav. Prisen for å lure seg inn i en teknologisk mirakeltro, mens vi likevel håper på - med Stoltenbergs ord - ekstra oljemilliarder, blir høy.

Av Arild Hermstad, daglig leder Framtiden i våre hender

(Kronikk om klimapolitikk som sto på trykk i Bergens Tidende 21. desember 2006)

blog comments powered by Disqus