Det første han glemmer er at merkeordningen ikke innebærer noen form for regulering fra stater eller myndigheters side. Den er markedsbasert, og drevet frem av etterspørrere som ønsker å betale for et sosialt minimumsnivå knyttet til produksjonen av varen. I England er nå markedet for slike produkter i ferd med å ta av. Store aktører som Marks and Spencer klarer ikke å levere nok. I langt større grad enn i Norge, satses det massivt på markedsføring av de etiske produktene. Etterspørselen øker, slik det jo ofte gjør for varer det reklameres for. Forskjellen på kaffe og rettferdig kaffe kan i denne sammenhengen være som forskjellen på en t-skjorte og en Nike t-skjorte. (Nå synes kanskje Birkedal sistnevnte er noe herk og bidrar til økt fattigdom …)

Det er riktig at det kommer en del rettferdige varer fra mellominntektsland i Mellom-Amerika, en region hvor mange småbønder lever i fattige kår. Samtidig er produsenter fra flere av de aller fattigste landene med i ordningen. Det fins kaffe fra Etiopia, roser fra Tanzania og sukker fra Malawi. Det lages Fairtrade kaffe i 26 land, og rettferdig te i 11. Der denne produksjonsmetoden spres, øker også kunnskapen til bøndene om økologiske metoder og om sosiale standarder og organisering. På verdensbasis økte omsetningen i fjor med 49 prosent for alle Fairtrade produktene, og handelen bidro med en merpris til produsentene på 100 mill dollar. I Norge kan man også få kjøpt rettferdige bananer, ris, juice og vin. Totalt økte omsetningen her hjemme med 58 prosent i 2005, men fremdeles utgjør den rettferdige kaffen bare én prosent av norsk kaffeomsetning.

Fairtrade fungerer også som en i spydspiss i etablerte bransjer. Andre leverandører må forholde seg til Fairtrade-standarden, og den økte etterspørselen etter etikk har bidratt til nye sertifiseringsordninger. Et eksempel er Utz Kapeh, som er drevet frem av kaffebransjen selv. Fairtrade og Utz Kapeh anerkjenner hverandres arbeid for å bedre kaffebøndenes kår. Et annet initiativ er 4C, en global standard (Code of conduct) utviklet av kaffebransjen. I Sveits har Fairtrade bananene tatt 50 prosent av markedet. Dette er de andre leverandørenes skrekkscenario, men mottiltak kommer. Du kan nå få kjøpt økologiske bananer fra Chiquita i Norge, og selskapet jobber med å bedre de sosiale standardene. Andre store banantilbydere er også opptatt av å konkurrere på etikk. På denne måten er forbrukerne og markedet viktige drivkrefter for å sikre at sosiale minstestandarder oppfylles for flere av leverandørene. Fordelen er at det skjer uten at myndighetene trenger å regulere. Likevel er det viktig at myndighetene i fattige land også stiller strenge krav, og kan stille produsenter til ansvar for dårlige arbeidsforhold eller miljøødeleggelser.

Birkedal mener uansett at frihandel er best for å bekjempe fattigdom, og helst skal frihandelen drives frem av forbrukernes krav om billigere varer. Han bør jo da være fornøyd med tingenes tilstand. Kaffemarkedet er som kjent liberalisert kraftig de siste 25 årene. Monopoler og reguleringer er fjernet, og handelen skjer uten toll eller andre handelshindringer. Importprisen har falt fra ca 35 kroner pr kilo på begynnelsen av 1980-tallet til ca 15 i fjor. Det er flere grunner. Bortfall av prisavtalen i 1989 fikk store konsekvenser. Samtidig har kaffebøndene verden over tapt markedsmakt overfor oppkjøperne, hvor 5 selskaper kontrollerer mer enn 50 prosent av handelen. Produksjonen har vokst i perioden, mens etterspørselen i rike land ikke har økt nevneverdig. Eksempelvis er Ola Nordmanns forbruk stabilt, ca ti kilo kaffe (tørrstoff) pr år, uavhengig av pris. Da må bøndene selge kaffe i mindre kjøpekraftige markeder. I en av kaffeprovinsene i Vietnam fant Oxfam i 2002 at prisen til kaffebøndene bare dekket 60 prosent av kostnadene. Birkedal har ingen empiri å vise til som viser at ensidig satsing på frihandel på tropiske produkter gir velstandsvekst for de fattige, og det er latterlig å gi Fairtrade skylden for fattigdom knyttet til slik produksjon.

Ungdompartilederens økonomiske analyser er på linje med moderpartiets når FrP påstår at det ikke vil påvirke økonomien om man pøser ut midler fra statens oljeformue til privat forbruk. I sin rørende omtanke for de aller fattigste burde Birkedal – om han skal tas bokstavelig - heller foreslått å gi noen av oljepengene til de aller fattigste i verden. Han er jo ihuga motstander av en ordning fordi den ikke bare går til de aller fattigste, men også til fattigbønder i mellominntektsland. Hva er da vitsen med å gå inn for å gi flere oljemilliarder til noen av verdens aller rikeste, nemlig velfødde nordmenn?

Av Arild Hermstad, daglig leder Framtiden i våre hender.
(Kronikken har stått på trykk i Ukeavisen Ledelse)
blog comments powered by Disqus