Når leirbålet var blitt til døende glør, fortalte den klokeste blant de gamle i stammen av og til om en vakker, mirakuløs gullfrosk som bodde i den mystiske fjellskogen. Den som etter besværlig vandring og tålmodig leting fant den vidunderlige gullfrosken ble overveldet av dyrets skjønnhet. Han fant lykken.

Gullpadden, som den mindre poetisk heter på norsk, døde ut i Costa Riva på 1980-tallet, da klimaendringene resulterte i at dammene den var avhengig av for å leve tørket ut.

I 1976 fant australske forskere en frosk som i magen hadde – en miniatyr av seg selv. Magerugefrosken klekket ut ungene i eget fordøyelsessystem. Trolig er nå også den utryddet av klimaendringene. Mange flere skapninger er allerede forsvunnet, uten at de en gang ble registrert.

Tørken i Sahel? Matmangel og massedød i Darfur? Vesentlig et resultat av den globale oppvarmingen. Eksemplene kommer fra Tim Flannerys bok Værmakerne, utgitt på Aschehoug i år.

 I Norge har CO2-utslippene økt med 20 prosent på ti år. Det er mer enn i USA. Enhver regjering prioriterer kortsiktig, økonomisk vekst foran lokalbefolkningen i tørkeutsatte områder, foran gullfrosken, magerugefrosken, isbjørnen – og foran langsiktige, økonomiske hensyn. Alle vet at Norges klimagassutslipp kommer til å øke til neste år. Vi vet også, fra den britiske Stern-rapporten, at en prosent av verdens BNP årlig kan være nok til å unngå en full klimakatastrofe.

Hvorfor er det ikke et folkekrav at Norge til neste år skal avsette denne lille prosenten til klimatiltak? – omtrent 20 milliarder kroner, omtrent halvparten av forventet privat forbruksvekst.

Oppvarmingen er politisk planlagt, ikke et resultat av ukloke guders beslutninger, økonomisk tvang eller uvitenhet.

Av Steinar Lem, Framtiden i våre hender blog comments powered by Disqus