Av Pia A. Gaarder
Norwatch

Vest-Afrika opplever en oljebonanza uten like, og regionens politiske betydning er i ferd med å øke kraftig. Med Nigeria og Angola i spissen står Vest-Afrika i dag for over 10 prosent av verdens råoljeeksport. Under havbunnen til Guineabukten, utenfor den gamle slavekysten, ligger noen av de største oljereservene i verden. Om få år vil Guineabukten, ifølge forskningsinstituttet ECON, romme verdens største offshoreinvesteringer i olje- og gassvirksomhet.

I dag importerer USA 17 prosent av oljen fra landene sør for Sahara, og 2015 vil tallet være på 25 prosent. Også Kinas tyngde i regionen er økende.

Vest-Afrika er i ferd med å få stor betydning ikke bare for norske oljeselskaper og for bedrifter med spisskompetanse på undervannsutstyr og dypvannsteknologi. ECON spår at utover Nordsjøen kommer Vest-Afrika til å bli et av de viktigste markedene for norsk oljeindustri i årene som kommer.

Allerede i dag går over 12 prosent av eksporten til norsk olje- og leverandørindustri til Vest-Afrika, og hvert år investerer denne industrien mellom fem og åtte milliarder kroner i området.

Fattigdom
Satsingen på Vest-Afrika er ikke uproblematisk. For landene i Vest-Afrika er blant verdens fattigste. Levestandarden er lav, og korrupsjonen høy. Og i landene hvor oljeutvinningen allerede er i gang, har det svarte gullet ikke ført til en bedring av flertallets livsvilkår. Skrekkeksempelet er Nigeria hvor det er blitt pumpet opp olje i over 30 år, og hvor oljerikdommen overhodet ikke har kommet befolkningen til gode. Fortjenesten kanaliseres i dag utenlands og til en lokal liten og styrtrik elite.

I dette området investerer nå en rekke norske selskaper milliardbeløp. De kjemper for å få kontrakter og hente hjem sin del av gevinsten. For om rikdommen ikke drysser over flertallet av vestafrikanere, så er det noen som tjener penger i Afrika. Og det dreier seg ikke om småpenger.

Tar med den andre
En beregning utført av det norske engelskspråklige bistandstidsskriftet Development Today viser at Statoil og Hydro, begge med staten som hovedeier, produserte rundt 95.000 fat olje hver dag i Afrika i 2005. Verdien av denne produksjonen var på 12 milliarder kroner, det vil si nesten tre ganger bistandsmidlene som ble gitt Afrika. En lignende utregning ble utført av avisen Vårt Land og konkluderte med at Norge henter snart ut like mye oljepenger bare fra Angola som det vi gir i bistand til Afrika.

Oljeindustrien har på sin side få motforestillinger, og ønsker seg hjelp fra norsk diplomati. Aftenposten skrev i fjor om hvordan det danske uttrykket «Flagget følger flæsket» i fullt monn også gjelder for Norge. UD er i hvert fall svært positiv til å etablere nye ambassader i land hvor norsk oljeindustri er i ferd med å satse, blant annet i Vest-Afrika.

Oversikt
Men hvilke selskaper drar til Vest-Afrika? Den nye Norwatch-rapporten Norsk olje- og gassindustri i Vest-Afrika, skrevet av Liv Marte Nordhaug, inneholder en oversikt over hvilke norske selskaper som er inne i Vest-Afrika definert som et bredt belte bestående av 24 land fra Mauritania i nord til Angola i sør.

En gjennomgang av resultatene i rapporten, viser at i minst 34 norske selskaper har kastet seg inn i kampen om det svarte gullet. Bare fire er oljeselskaper, og ett av dem – Energy Equity Resources (EER) – er ikke lenger registrert i Norge.

Resten – det store flertallet – består av en underskog av selskaper som leverer spesialiserte tjenester og varer til oljeindustrien. De produserer alt fra plattformer, systemmoduler, brønner, undervannssystemer og rørledninger til seismiske data som viser hvor oljen kan ligge på havbunnen.

Få oljeselskap
Statoil og Hydro er utelukkende tilstede i de to største oljenasjonene, Nigeria og Angola. De to mindre oljeselskapene – Det norske oljeselskap (DNO) og Energy Equity Resources (EER) – er inne i den tredje største produsenten, Ekvatorial-Guinea. I tillegg satser de på at det er olje å finne i havområdet til den lille øystaten Sao Tome og Principe. Det norskregistrerte selskapet EER er relativt nylig blitt oppløst, men selskapet er fortsatt registrert i Storbritannia.

– Dette tilsvarer virkeligheten i Norge. Vi har bare tre etablerte oljeselskaper Statoil, Hydro og DNO. I tillegg har det kommet en gruppe med mindre selskaper, men de har ikke kommet til Afrika og andre risikoområder ennå. Utover dette finnes det en stor underskog av leverandører, sier Willy Olsen, spesialrådgiver i INTSOK, oljeindustriens ”eksportråd” til Norwatch.

INTSOK har knapt 200 medlemmer, og Willy Olsen regner med at det totalt sett er mellom 300-400 norske selskaper som jobber internasjonalt.

- Da kan vel ikke et trettitalls selskaper i Vest-Afrika sies å være mange?

- Nei. Men det er de store. De små som har mindre risikomuligheter, er i Storbritannia, USA, Mexico-gulfen, det vil si i markeder som ikke har de samme kravene til å komme ut. Alle de store og tyngste selskapene som kan ta risiko, har gått til Vest-Afrika, sier Olsen.

Kritikere
Den mest kjente kritikeren til internasjonaliseringen av norsk oljevirksomhet er forsker Helge Ryggvik som i 2005 skrev rapporten ”Den skjulte dagsorden” sammen med Ole Andreas Engen.

Rapporten tar særlig for seg etiske problemstillinger ved Statoils engasjementer i Angola og Aserbajdsjan. Konklusjonen er at snarere enn å delta i konsesjonsspillet om utenlandsk olje, bør selskapet bistå med salg og overføring av petroleumsrelevant kompetanse.

- Det er umoralsk at overskuddet fra oljevirksomheten skal gå til selskapene og ikke til landene som forvalter oljeressursene, sier Ryggvik.

blog comments powered by Disqus