Av Eirik Hovland Steindal, Framtiden i våre hender 

Fremover skal det satses på dialog. Det minner om motviljen mot å iverksette sanksjoner mot apartheidregimet i Sør-Afrika i 1960- og 70-årene, til tross for at Nelson Mandela og ANC bad om stans i alle økonomiske forbindelser. Norske skip – med Bergesen-rederiet i front – stod da for en overveiende del av oljeleveransene. Først i 1987, nærmere 25 år senere, vedtok stortinget en lov mot å handle med Apartheidregimet.

Jonas Gahr Støre åpner for visse målrettede sanksjoner ovenfor militærdiktaturet, som våpenembargo, visumnekt og frys av midler for medlemmer av militærregimet. Men på handelsområdet gjentar han bare den snart ti år gamle oppfordringen fra daværende statsminister Kjell Magne Bondevik om ikke å handle med, investere i, eller reise til Burma.

Siden Bondeviks oppfordring har norsk handel med Burma tiltatt. Burmesisk teak eksporteres enten direkte, eller via ”hvitvasking” i tredjeland som Kina og Thailand. Ettersom det statlige tømmerselskapet Myanmar Timber i praksis har monopol på hogsten, går inntektene direkte i generalenes lommer. Det er også påvist at tømmerselskapet benytter seg av tvangsarbeid. Norske båtprodusenter har understreket behovet av et lovfestet forbud mot import av tropisk tømmer, for å sikre like konkurransebetingelser i bransjen.

I disse dager har den demokratisk valgte lederen Aung San Suu Kyi tilbragt 11 år i husarrest. Siden hun ble fjernet fra makten har Norge ført en inkonsekvent politikk. Regjeringen antyder at det er motsetninger mellom målrettede økonomiske sanksjoner, humanitært engasjement og dialog. Vi har ikke råd til å utelukke noen av virkemidlene. Alternativet vil være å gjenta en utenrikspolitisk skamplett fra vår historie: I stedet for å levere olje til det sørafrikanske Apartheidregimets bombefly, skaffer vi denne gangen eksportinntekter til et av verdens mest undertrykkende militærdiktaturer.

blog comments powered by Disqus